Gran Canaria – to år etter.

Gran Canaria- selve definisjonen på alt som er sydenturjalla. Personlig så har jo jeg alltid vært høyt hevet over charterturerselskapenes fleskefrakt til Syden. Plastikkultur i turistghettoer. Ferdigtygde opplevelser og innholdsløse krampefestarrangementer har ingenting med meg å gjøre. Det er bare sånn det er.  

I år spiste vi julemat og åpnet noen julegaver i heimen lørdag 18 desember. Søndag var vi med på juletrefangst i skogen på Løten. Deretter avlyste vi resten av jula og pakket koffertene. Vi lot rett og slett Jesusbarnet seile sin egen sjø, sammen med krumkaker, lammerull, englehår og røkelse. Etter to sibirkalde måneder på tampen av året var det helt greit å reise. Jentene som i sommer unisont stemte for å reise på bekostning av tradisjonelle julefeiring, angret ingenting. De trillet forventningsfylte på hver sin rosa koffert fylt med badetøy, sommerjoler og sandaler. Erfaringene fra forrige gang satt jo friskt i minnet, men denne gangen visste jeg hva vi dro til. Det er alltid greit å være forberedt, så jeg utstyrte meg med 2 tjukke bøker, 1 i-poddocker og stor sinnsro.

Puerto Rico var som forventet. Leilighetshotell. Swimmingpool på taket, palmer, utsikt og greier. Bading hver dag. (Beware of bråkete og brautende briter i bassenget). Ingen av oss ofret en tanke på Norges frosne indre juleøstland, bortsett fra litt fundering på om Hunden trivdes på den lille kennelen vi hadde fått anbefalt: Engelien rett utenfor Brumunddal, med plass til 6 hunder maks. Vi ble enige om at det sikkert kom til å gå bra.

Butikkene i nærheten var naturligvis fulle av innpåslitne, plagsomme og uspiselige kremmeransatte som med sleske smil gjorde det de kunne for å svindle deg. Utenfor restaurantene sto innkastere som knapt tok et nei for et nei, de heller. Noen ble sure når de ikke fikk respons på maset. Men det er vel opplest og vedtatt at det er slik «kulturen» og folkelivet skal være i Syden, so why bother? Jeg hisset meg ikke synderlig opp, holdt småirritasjonen innabords så å si. Det var jo varmt og godt på stedet og det var behagelig å få ladet opp batteriene, derfor ingen grunn til å la seg affisere av tåpelig forstyrrende støy på trivselsfrekvensen. For egen regning kan jeg jo bemerke at det  unektelig er helt ålreit å slappe av når jeg befinner meg i en av de letteste vektklassene på stedet.  

Men tro nå endelig ikke at livet der kun besto av bading og sol og mat. Vi måtte da tillatese oss å være litt turister også. Derfor ble vi med turistbåten til Puerto de Mogan, en landsby ved havet som liker å presentere seg som ekte og opprinnelig. Det er den sikkert, grunnlagt som den er lenge før Simon Spies oppfant kanariaturismen på slutten av 60-tallet. Byen er trivelig, fin og ørlite grann kjedelig. I hvert fall for oss uten shoppinggener. Jeg tviler forresten på at klesbutikken «Lillehammer» har noe med den opprinnelige kanariske bosettingen å gjøre.  

Jeg liker altså å se ting, undersøke, kanskje til og med forstå hvor i verden jeg er, så en av premissene for turen var at vi skulle leie bil i 3 dager. Om ikke annet for å oppleve noe mer enn klorblått swimmingpoolvann når vi nå engang var ute og reiste. Og det gjorde vi. Den første dagen reiste vi 15 mil  til sammen med en snittfart på om lag 30 km/t,0 antar jeg. Vi kjørte opp i fjellene på veier som var enda smalere og mer svingete enn de vi kjørte på for 2 år siden, da vi bl.a. besøkte byen Teror, Gran Canarias religiøse sentrum. Jeg synes det er et megert fascinerende terreng, ingen norske fjelleveier kan måle seg med veiene i det vulkanske landskapet i Gran Canarias indre. Denne gangen gikk ferden til Artenara, øyas høyestbeliggende landsby. Det er virkelig pussig at vi fra kysten reiser gjennom dramatiske og golde månelandskap oppover i fjellene, nesten helt fritt for vegitasjon, men når vi kommer til topps møtes vi av en skogkledd, frodigrønn og vakker natur. Bebodde grottehus og utsikt og en mange meter høy hvit statue av Jesus. Og naturligvis velsignet få ikke-innfødte individer, det siste kan hende på grunn av den mangelfulle servicen på det lokale spisestedet? Vi spiste i hvert fall isen vårt et annet sted på hjemveien.   

Ellers, en annen dagstur til en krokodilledyrepark, der det faktisk virket som om dyrene hadde det helt ålreit. (Hunden vår hadde det nok helt klart bedre der han var). Den ble drevet av en dyrevernsorganisasjon og besto stort sett av dyr som hadde blitt fraktet til øya på ulovlig vis. Krypdyr, fugler, aper og slikt. Vi matet sjimpansene med bananer og epler og overvar krokodilleshowet, naturligvis. 

Den tredje utflukten gikk til Arucas, helt nord på øya. Motorvei neste hele veien. Her var det ingen andre ikke-spanske turister i sikte i det hele tatt. Men det burde det ha vært. En trivelig by med en imponerende katedral bygd i det forrige århundret av den lokale romfabrikanten, inspirtert av Barcelonas La Seu. (Destilleriet hans lå litt for langt unna, så det fikk vi ikke oppleve). Dessuten lå Edens Hage rett utenfor byen, der vi spaserte alene blant påfugl, katter og frosker og eksotiske trær fra hele verden, samlet sammen av den lokale guvernøren for noen hundre år siden. Dagen tilbrakt der var avlappende og hyggelig, anbefales for fredelige sjeler som ikke vil ha for mye oppstyr rundt seg.

Nå hadde endelig far fått sitt og leiebilen ble levert inn.

Varmen og solen holdt seg hele uken. Ungene badet og koste seg og kranglet ikke i det hele tatt. Ikke mor og far heller,for den saks skyld (i så måte var alt normalt). Restaurantmiddag og hjemmemiddag annen hver dag, man blir fort litt lei av pommes frites. Ungene syntes at isdesserter på italienske restauranter var fine greier. Og de har de jo rett i. Kortspill med mor og far i mørket på verandaen en sommerkveld i desember er i også veldig stas.

Og sånn gjekk no dagan. Julefester og nyttårsfester på chartertur kan man forresten godt styre unna. (Beware of bråkete og brautende briter i baren). Det er ingen i Syden som har ordentlig greie på skikkelige nisser allikevel. Det visste vi. Og det gjorde vi. Fyrverkeriet var forresten brukbart å se på fra husværet på toppen av Puerto Rico. Brukbart, men langt i fra sensasjonelt.

Det aller beste ved turen var naturligvis at jeg endelig fikk lest ferdig G.D. Roberts utmerkede dokumentaroman «Shantaram», en forunderlig og mangfoldog selvbiografisk beretning fra India og etterhvert Afghanistan. Om en Australsk forbryter som skaper seg en tilværelse blant høy og lav i Mombay. Han forteller slik at du formelig både lukter lukten, og hører lyden, av India. Dramatisk og underholdende. Jeg fikk desverre ikke lest den ferdig i høst, rett og slett fordi jeg ble så bedrøvet da den viktige bipersonen Prabaker døde. Boken anbefales til alle som er i stand til å lese sammenhengende. En bok av den sorten som tar bolig inne i deg.

Jeg fikk også endelig begynt å lese Roy Jacobsen «Seierherrene». En roman som favner utviklingen av det moderne Norge  i det forrige århundret. Fra stussligstugu til verferdsflod. Den har stått på lista mi over bøker jeg burde ha lest i mange år nå, endelig fikk jeg roen. «Seierherrene» er jo en helt annerledes bok en «Shantaram», men foreløpig virker det absolutt som om den svarer til forventningene mine. Romanen balanserer personskildringer mot den historiske sammenhengen personene opptrer i. Den er skrevet av en forfatter med stor kunnskap om både folk og historie. Boka anbefales til alle med den minste nysgjerrighet rundt fremveksten av det moderne Norge.

Kanskje det ikke er så dumt å reise til steder der det er lite å se på og enda mindre å gjøre allikevel? Kanskje sydenjallaet har noe for seg? For hvis man klare å ignorere alt som er irriterende og masete og sydensk, da kan man jo faktisk få gjort noe av det man ellers aldri får gjort.

Lese bøker for eksempel.

I tillegg til å lade batteriene.

Forresten, en av konklusjonene det er naturlig å trekke etter turen er at undertegnede egner seg særdeles godt til å bo i gåavstand til for eksempel en pub som serverer mørkt øl og som viser engelsk fotball på TV. Men man kan vel ikke få alt her i livet.

_________

P.S. Hunden hadde tydeligvis hatt det helt utmerket på kennelen. Han var i fin form og velstelt. Engelien Kennel er et særdeles bra sted å parkere Hunden når man skal utenlands. Jeg anbefaler stedet helt uten forbehold. Om jeg skulle anføre noe, måtte det være at jeg synes Hunden burde ha blitt LITT gladere da han ble hentet hjem.