Heia Tunisia! Politisk soloppgang over Sahara?

Politisk liv i arabiske land har en del felleselementer:

1: De styrende mangler legitimitet i egen befolkning. Dersom valg forekommer, blir kandidater håndplukket ovenfra. Men valg skjer uansett kun unntaksvis i arabisk politikk. Her er det makt og evne til å beholde makt, uansett metode, som gjelder.

2: Myndighetene er i utsøkt liten grad opptatt av egen befolknings ve og vel. Politikk er ikke noe man bedriver for å bedre kårene til folk flest, det er noe man bedriver for å bedre kårene for seg selv. Blant de arabiske land finnes noen av de rikeste land i verden, noe de brede lag av befolkningen stort sett har liten glede av. Det er uinteressant å fordele verdiene, folk må greie seg sjøl som best de kan.

3: Samfunnene er i utpreget grad preget av korrupsjon. Alt har sin pris og mange har altså ikke råd til å betale.

Følgene av dette er naturligvis mye fattigdom, lavt utdannelsesnivå, stor frustrasjon og lavt velferdsnivå for befolkningen. Noe som igjen gir fotfeste til islamistiske organisasjoner som skaffer seg legitimitet gjennom veldedig arbeid blant de som trenger det mest. Vesten, på sin side, har stort sett støttet de som har vært flinkest til å sitte på makten over lang tid, ut i fra tanken om at stabilitet er bra. I hvert fall så lenge internasjonal business rimelig trygt kan få gjøre som de vil. Ved å være de korrupte regimers støttespiller bidrar altså Vesten indirekte til islamismens fremvekst. Fagre ord om menneskerettigheter, demokrati og frihet gjelder ikke i forholdet vårt til den arabiske verden. Vestens politikk har ikke alltid vært like klok, vi har driti på draget opp til flere ganger, for å si det slik.

Men det skjer interessante ting i Tunisia for tiden. Et folkeopprør. President Zine al-Abidine Ben Ali, en tidligere militær som kuppet makten etter President Bourguiba i 1987, har rømt landet. Ungdommer i gatene. Storming av politistasjoner. Militæret støtter demonstranter mot opprørspolitiet. Ny regjering. Løfter om demokrati. Dessverre, bare tre -3- medlemmer av den nye regjeringen er fra opposisjonen. Fagbevegelsen vil allikevel ikke delta i samlingsregjeringen under statsminister Mohamed Ghannouchi, en av Ben Alis  plutselig «reformerte» menn. Den generelle oppfatningen er at den nye regjeringen er en direkte fornærmelse mot en revolusjon som krevde liv og blod. I dag er det nye demonstrasjoner i gatene med krav om at alle folk fra presidentens parti RCD skal ut av politikken. Folk er ikke fornøyd og har vel ingen spesiell grunn til å være det. Meet the new boss, same as the old boss? Foreløpig. Men kanskje?

Vi har altså vært vitne til noe så unikt som et (hittil) vellykket arabisk opprør mot korrupte ledere. Hendelsene i Tunisia har gått relativt fredelig for seg, og det beste av alt er at de ikke virker om opprøret er realtert til politisk islam, slik opprøret mot sjaen i Iran var i 1979. Det er altså all grunn til å ønske tunisierne lykke til. Og det er all mulig grunn til støtte de gode krefter i landet. Vi får i alle fall håpe (og kanskje bidra til?) at Tunisias befolkning raskt opplever positive resultater av opprøret i form av synkende arbeidsledighet, bekjempelse av korrupsjon og fordeling av goder. For hvis så ikke skjer vil veien ligge åpen for radikale politiskreligiøse grupperinger som jo er mestre til å se muligheter i tilsvarende situasjoner. Er det noe de kan så er det å fiske i opprørt vann, til og med i Sahara.

I skrivende stund kan det se ut som om hendelsene i Tunisia er smittsomme. Folk i Midt-Østen øyner plutselig muligheter. Tunisia fremstår som et bevis for at det faktisk er mulig å skape endringer nedenfra. Det ulmer i Egypt og det er  jo litt skummelt, islamistene har allerede godt fotfeste der. Men det har jo også demokratiske krefer og pluralisme. Hvem vinner? Jordan og Syria er nevn som mulige kandidater for nye opprør. Og kanskje enda mer sannsynlig; resten av Nord-Afrika; Marokko og Algeri. Til og med Libya er nevnt.

Resultatet av hendelsene i Tunisia kan altså  få vidtrekkende betydning, også for Europa. Det vil jo unektelig være en betydelig forskjell på å ha verdslige demokratiske samfunn som naboer i Nord-Afrika, fremfor det å stå ovenfor en rekke islamistiske stater, med alt det måtte innebære av middelaldermørke. Akkurat nå står det og vipper, men Tunisia 2011 kan altså om noen år bli betraktet som et positivt historisk vendepunkt. 

Den romerske politikeren Cato den eldre avsluttet alltid sine taler i senatet med ordene: “For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.” Hvilket også skjedde i 146 f.kr. Men dette er ikke en evig sannhet og Kartago fortjener virkelig at europeerne gir den en ny sjanse akkurat nå i disse dager. Jeg aner ikke hvordan, men demokratiske krefter trenger all støtte de kan få, hvis ikke vestlig støtte diskrediterer mottakerne i befolkningens øyne, da. Det kan jo fort skje, gitt Vestens tvilsomme historiske rolle i arabiske områder.

Jeg var forresten, som bildene viser, i Tunisia en gang tidlig på åttitallet, ’81 tror jeg det var. Jeg er ikke så glad i det kjedelige livet på stranda, så jeg rusler litt rundt omkring når jeg reiser. Tar buss. Ser på ting. I de mer skrøplige bydelene kunne jeg nok se en og annen tildekket kvinne, men i det store og hele husker jeg lite av hijaber og niqaber. Samfunnet fremsto som verdslig og ikke underlagt religiøs atferdskontroll. (Palestina på samme tid var forresten også et verdslig samfunn, som senere ble kastet til de islamistiske ulvene pga av alle konflikters mor). I Tunisia kunne vi snakke med hvem vi ville, mann eller kvinne. På den annen side, det var også i Tunisia at jeg for første gang så tungt bevæpnet polti (eller var det militære?) på annet hvert gatehjørne, i sterk kontrast til blide mennesker og sol og ferie. Militær kontroll var det helt sikkert mer enn nok av, også under President Bourguibas regime. Men nå kan det altså hende at varige positive endringer er i ferd med å skje. Folket feirer allerede både nyvunnet politisk frihet og ytringsfrihet.

Jeg opplevde både soloppgang og solnedgang i Sahara den gangen. Kanskje representerer de siste dagers begivenheter en ny slags soloppgang over Sahara? Jeg håper i hvert fall at de ikke ender i en brutal solnedgang.