Kunnskap er veien til sannheten og livet

Det er så mye å skrive om. Ting som skjer. Ute i verden. Hjemme. Inne i hodet.

For eksempel, det pågår en revolusjon i den arabiske verden. Det er jo interessant for meg, gitt den jobben jeg har. Jeg får nemlig av og til spørsmål fra elever av typen «Når var det egentlig bra government i Afghanistan?» «Hvorfor er det aldri bra for kvinner i arabiske land?» «Hvorfor er ingen arabiske land demokratiske?» eller «Hvilke islamske land er best?». Spesielt i den siste tiden, i kjølvannet av Tunisia, Egypt og Libya, har disse temaene kommet opp forholdsvis ofte.

Senest i går kom det en liten undring rundt det med hvor lenge det egentlig er siden familien bestemte hvem som skal gifte seg med hvem her i landet. Svaret måtte bli: «Om lag 150 år siden, stort sett.» Hvorpå den kvinnelige eleven trakk konklusjonen at Norge lå tilsvarende tid foran Midt-Østen i politisk utvikling.

Ja vel.

I sånne situasjoner må jeg være litt diplomatisk. Men jeg forsøkte allikevel å forklare dette med at «jeg tror det har noe å gjøre med religonens posisjon i samfunnet», uten å gå dypere inn på temaet. Jeg lovte å komme tilbake til saken.

Jeg kommer tilbake til saken nå jeg. Skriver en artikkel elevene kan lese selv!

Here we go!

Demokrati forutsetter at en del elementer må være på plass, en del premisser:

1) Demokrati forutsetter god allmennkunnskap hos brede lag av befolkningen. Undervisning på vitenskaplig grunnlag. Kunnskap bidrar med å stille spørsmål ved «absolutte sannheter». Folk må vennes til å tenke selvstendig. Tilgangen til kunnskap har blitt systematisk og effektivt blokkert i den islamske verden. Dette bekreftes av det faktum at det har ikke kommet noen teknisk eller kulturell nyvinning av betydning derfra i vår levetid. (Det er mulig å tenke seg at vi kan gjøre unntak av Husseins Irak. Om ikke kunnskapen var tilgjengelig for alle der, så var situasjonen i hvert fall at jenter faktisk utgjorde om lag halvparten av studentene ved universitetene. Slik er det ikke nå, etter invasjonen som skulle innføre demokrati).

2) Demokrati forutsetter et sekulært samfunn, der religion er utskilt fra «government». Religion må være et personlig anliggende, en del av et mangfoldig kulturelt bakteppe i nasjonen, på linje med andre kulturelle ytringer. Det eneste arabiske land der dette kanskje er tilfellet er Libanon. (Og Saddam Husseins Irak, før invasjonen av de villige stater.) Min tese er at land der myndighetene regjerer i nær symbiose med religiøs maktelite aldri vil få en befolkning med høy allmennkunnskap.

3) Demokrati forutsetter et system med maktfordeling. Modellen med at lovgivende, utøvende, og dømmende myndigheter er tre ulike instanser som opererer uavhengig av hverandre er fundamentalt viktig. «Government» skal kunne risikere å møte domstoler. Demokrati uten maktfordeling funker ikke (jfr. Russland). Maktfordeling er ukjent i hele den arabiske verden.

4) Demokrati forutsetter ytringsfrihet. Muligheten til å kritisere «government«, samfunnsutvikling og ikke minst religion. Maktmennesker og religiøse «sannheter» må kunne settes under debatt. Vel så viktig er naturligvis retten til å bli informert, få tilgang på kunnskap. Dette er rettigheter som myndighetene i de aktuelle landene aktivt begrenser så godt de kan.

Punkt 1 er det absolutt viktigste. Uten opplysningstiden i Europa, hadde vi fortsatt levd i udemokratisk relgiøst middeladermørke her også. Sånn er det med den saken. Kunnskap gir innsikt. Kunnskap gir makt! Til alle.

Ingen av punktene kommer av seg selv. Det finnes, så vidt jeg vet, ingen eksempler på at maktmennesker systematisk motarbeider egen posisjon (med et mulig unntak for Mikhail Gorbatsjov i Sovjet, 1991). Konger og kardinaler i middelalderens Europa strittet brutalt i mot alle forsøk på å rokke ved deres monopol på verdensbilde og virkelighetsforståelse. Det samme skjer nå i Midt-Østen.

Hendelsene i Midt-Østen kan vise seg å ha verdenshistorisk format. Vi er kanskje vitne til starten på en prosess mot at kunnskapsbasert virkelighetsforståelse får større fotfeste i regionen. Det vil i så fall være enorme endringer i riktig retning, for konsekvensen må naturligvis bli at samfunn og tankemønstre gradvis blir sekulariseret.

Det vil ta lang tid, for religionens og politikkens maktforvaltere vil slå grundig tilbake. De har nemlig sammenfallende egeninteresser i å holde befolkningenes kunnskapssnivå og kreativitet nede på et minimum.

Hvis min oppfattelse av situasjonen er riktig da.

Uansett, det er langt frem, veldig langt frem.

(Men spør du meg, så invaderte alliansen av de villige feil nasjon da de tok Irak. De drepte rett og slett feil diktator. Det er naturligvis Saudi-Arabia og Iran som burde ha vært «targets» når man først skulle ut på diktatorjakt. Det er der religionens klamme hånd er tydligst og middelaldermørket er tettest.)