Torsdag 17. mars 2011.
Jeg har vært ubesluttsom, vinglete, inkonsekvent lenge nå. Men nå går det jo mot vår. Snøen har forsvunnet i veiskjæringene langs E6 helt opp til Ringebu, så det er all grunn til å tro at dette er the real thing. Jeg merker at lysten til å ta grep for å endre tingenes tilstand kommer gradvis, parallelt med at dagene blir lengre og lysere. Det er like om hjørnet nå. For det går da ikke an å gå rundt slik og sture. Man må GJØRE noe.
Foten har vært konstant vond den siste tiden. Men ikke verre enn at jeg lever relativt greit med den. Man venner seg til alt sa kjerringa…..
I dag var jeg på vekta igjen, for første gang siden slutten av i januar. Det sto ikke så ille til som fryktet, 114,5. På kveldstid. Det skulle tyde på at en del av vektreduksjonen fra i høst faktisk er permanent. Og det er jo godt nytt.
Jeg har tenkt litt på å gå til anskaffelse av ergometersykkel (heter det fremdeles det?) eller romaskin for å unngå treningstudiohelvetet. Men nå blir det ganske sikkert unødvendig, det blir jo vår allikevel. Det kribler i kroppen og sevja stiger. Snart er det mulig å bevege seg fritt i skogen med bikkja igjen uten å måtte velge mellom skiløpere og skiløyper eller djupssnø. Hus bak hver busk. Dette går nok bra.
Til helgen har jeg tenkt å sjekke inn på Vektklubben for å finne ut hva den handler om. Æresord.
Jeg liker våren.
ROBERTS FRIE FLYT 