Seile Sin Egen sjø

Det har vært bråstopp og stillstand i mer enn 14 dager nå. Jobben tapper litt energi for tiden, kan man trygt si. Men i dag fikk jeg  sannelig lyst igjen. Og som alltid når jeg har behov for komme igang, restarte: Det er endelig tid for et nytt kapittel i den fremdeles umåtelig populære serien “Se hva jeg fant i skrivebordskuffen!”

Slik det kanskje kunne ha vært. Og ble for noen. Helt uten lykkelig slutt. Komplett med a-endelser og greier. (Og så sannelig, dette henger jo faktisk litt sammen med det forrige innlegget, ”sikkerhetsnett”).

Seile sin egen sjø

 
Øverst oppi dalen der Glomma renner stri
ligger det et tettsted folk flest kjører fort forbi.
Vi hadde ingen sjanse til å komme oss bort,
for elva stengte foran og bak oss var det skog.

Livet handla mest om skolegang og sport:
Jeg gikk på ski om vinteren, hadde tenkt å bli no’ stort,
men alle flotte planer endte opp som tomme ord.
Jeg ville heller seile min egen sjø.

Jeg flytta inn til Oslo, fant endelig veien ut,
fikk lagerjobb på Økern, sjefen trudde han var Gud.
Men like etter nyttår så gikk butikken konkurs,
jeg henta trygd og venta på at lykken skulle snu.

Folk traff meg sjelden hjemme, det var artigst å gå ut,
dit ingen stilte spørsmål og ikk’no var forbudt.
Og etter en kort uke hadde jeg snudd livet rundt.
Jeg hadde begynt å seile min egen sjø.

Jeg måtte bare seile min egen sjø,
det er nesten som å bake brød;
en sjelden gang blir det bra,
men som oftest blir det slikt som ingen vil ha.
Men det blir jo aldri veldig viktig å gjøre tinga riktig
når ingen har peiling på hvem og hva du er.
Du bare seiler din egen sjø.

Jeg ble kastet ut fra hybelen, for meg var det helt greit,
Jeg havna på et hospits der folk trodde jeg var streit,
for jeg fiksa jo det meste, fant som oftest en utvei
og de fleste lot seg lure når jeg prata klart og reint.

Folka mine hjemme, de har gitt opp rett og slett,
så jeg lever på stram line uten noe sikkerhetsnett.
Jeg jager etter action, det får tida til å gå,
det er inni huet mitt jeg sliter, men nå sees det utenpå
at jeg bare seiler min egen sjø.

Byen her den dreper meg og jeg hjelper villig til.
Jeg kan ikke reise hjem, men her kan jeg ikke bli.
Her på kanten av stupet.

Nye krefter sprøytes inn, men jeg trenger mest en hvil.
Jeg fryser hele tida, jeg vet jeg går på overtid.
Her på kanten av stupet.