Øde Øy.

Lister er moro. Alle skikkelig gutter liker å lage lister. Jeg også,. Og nå var det på tide å lage en liste igjen. En ødeøyliste. Hvilke plater jeg ville hatt med meg på en øde øy, forutsatt at det finnes elektrisitet nok til å drive en cdspiller (eller platespiller) der. Jeg klarte ikke å begrense meg til ei liste med 10. Det måtte bli 20, jeg skal jo tross alt være en stund på denne øde øya.

Rekkefølgen er tilfeldig, men de jeg tenkte på først kommer naturligvis øverst på lista.

1: The Beatles: Abbey Road (1969). Naturligvis. Jeg kunne egentlig valgt hvilken som helst Beatlesutgivelse, men endte på denne. Naturligvis.

2. Bob Dylan: Self Portrait (1970). Det er mange Dylanplater som er gode kandidater, men jeg har alltid likt denne best. Dylan crooner seg gjennom gamle svisker, hovedsaklig countrypreget. Den eneste Dylanplate som faktisk først og fremst er morsom (og hyggelig).

3. Leonard Cohen: Death of a Ladies’ Man (1977). Leonard Cohen slik han aldri har blitt hørt verken før eller siden. Voldsomme, overlessede arrangementer av Phil Spector. Lyd på Lyd. Overdådig. Og veldig fint.

4. The Imagined Village: Empire and Love (2010). En moderne folk/rock plate som blander tradisjonsmusikk med electronica og multikulturelle impulser. Interessant og vellykket. Det burde finnes et eksemplar av denne i alle møblerte hjem.

5. Andy Fairweather Low: Sweet Soulful Music (2006). Etter 26 år taushet dukket en av min ungdoms helter opp igjen med sin aller beste utgivelse. Fine melodier, kan kanskje karakteriseres som folkrock? Men AFLs særpregete stemme og stil representerer egentlig en egen sjanger for seg selv. Tekster jeg burde ha kunnet skrevet selv. I en rettferdig verden hadde denne fått klassikerstatus.

6. Sailor: Sailor (1974). George Kajanus er Norges mest ukjente kjendis. Dette er debutplata til Sailor, en usannsynlig popgruppe i matrosdresser med tangentinstrumentet nickelodeon i fokus. En parantes i pophistorien, med med velarrangerte og politisk meget ukorrekte sanger om livet på landlov og til sjøs («Blame it on the soft spot»). Her er ensomhet og horehus, optimisme og dekadanse i skjønn forening. Samt en feilplassert sang om trafikkork. Det går ikke an å ikke like denne.

7. Iain Matthews: Joy Mining (2008). Iain Matthews’ If You Saw thru’ My Eyes fra 1971 har lenge vært en favoritt. Men med denne utgivelsen når han nye høyder. Her har folkrockeren Matthews slått seg sammen med en nederlandsk jazzkvartett og fremtryllet et magisk album. Bortimot det beste som har hendt europeisk kultur siden oppfinnelsen av kniv og gaffel. Det er noe med stemmen til Matthews, han høres klok ut. Salongjazzen matcher sanger og sangstemme perfekt. Snakk om å smelte sammen til en høyere enhet.

8. Hoyt Axton: Fearless (1976). Jeg må jo ha med en countryplate på lista og velger denne. Rett og slett fordi jeg alltid har vært glad i fyren. Han var en sangskriver av rang, men veldig få vet om det. Dyp bariton, litt rockete country, glimt i øyet, men aldri harry.

9. The Kinks: To the Bone (1994). Den siste utgivelsen til krembandet the Kinks var et livealbum, der de fleste sporene var unplugged versjoner av bandets mer eller mindre kjente klassikere. Plata er spilt inn i foran innbudte gjester i Konkstudioet. Intim stemning. Innimellom hører vi noen meget plugged konsertversjoner av det mest rockete låtene. Kanskje The Kinks mest vellykkede utgivelse. Meget høy trivselfaktor.

10. Amy Rigby: Middlescence (1998). Ei dame fra USA med kyniskhumoristiske sanger om å være enslig mor og tilnærmet middelaldrende, men fremdeles 18 år inne i hodet. Flotte rufsete popmelodier uten sukker. Hun har skjønt det.

11. The Stylistics: Ultimate Collection. Jeg har alltid hatt et hemmelig hjerte for den søteste og mest melodiøse varianten av soulmusikk. Soul fra 70-tall og tidlig 80-tall. Ingenting slår dette. Musikk for romantiske sjeler. Passer utmerket som varmekilde på gråkalde høstdager.

12. Buddy Holly: Ultimate collection. Buddy Holly døde i 1959, 23 år gammel. Det var synd. Dette er en samling med femti låter, alle står som en påle og høres forbausende «moderne» ut. Rock’n’rollens lysende talent i 57 var ikke Elvis, men en snurrig fyr med briller fra Texas. Blir aldri lei denne musikken.

13. Johnny Hodges/Wild Bill Davis: Blue Pyramid (1966). Jazz slik jeg liker det. «Sløy» er det beskrivende jazzordet. Saxofon og kult hammondorgel i skjønn forening. Blues for Madeleine. Kan ta deg med til steder du knapt har vært før.

14. Neil Young: Comes a Time (1978). Enda en artist med mange ødeøykandidater. Comes a Time er en av Youngs mest countryklingende utgivelser. Jeg velger denne fordi dette er «min» Neil Youngplate. Bare bra alt sammen. Comes a Time gir deg følelsen av å være i selskap med en god venn. Selv på en øde øy.

15. Rod Clements: Stamping Ground (2000). Etter 30 år i gruppa Lindisfarne ga multiinstrumentalisten Clements ut Stamping Ground. Dette er en godt bevart hemmelighet, men bedre rootsmusikk med engelsk klangbunn finnes ikke. Ekte vare.

16. Amazing Blondel: England (1972) Ubeskrivelig. Moderne middelaldermusikk, fløyte og lutt og hva vet jeg. Løsrevet fra alle trender. Genialt. Melodiøst, selvsagt, det er jo det jeg alltid er ute etter, melodier. Magisk. Det finnes ingenting helt som dette. Vet ikke hva jeg skal sammenligne med, men overjordisk vakkert. Og veldig britisk.

17. Ringo Starr: Ringorama (2003). Beatles har jo alltid vært her. Det finnes mange gode soloutgivelser. Ringo er den ingen regner med, men denne gir stor lytteglede. Han var aldri bedre enn her. Gammel mann overgår seg selv. Offensive trommer. Stor spennvidde med bl.a. Charlie Haden, Willie Nelson og Dave Gilmore som gjester. Never Without You om George Harrison. I Think therefore I Rock’n’roll, indeed.

18. War: The Very Best of. Latinosoul band fra Los Angeles. Det oser varme ghettodager og -netter av dette. Du formelig merker hvor varmt det er å gå barbeint på asfalten, litt på siden av loven liksom. Street Life. Hadde jeg kunnet danse så er det en del kandidater her. Kan spilles ved alle anledninger, musikken varmer sjela og blodet.

19. Janis Ian: Between the Lines (1975). En av mine damer. En av tidenes mest gjennomførte plater m.h.t stemning og tematikk. Velformulerte og såre tekster om alt det som ikke ble eller som ble annerledes enn tenkt. Lost love, oppbrudd. En av de beste fra 70-tallets utskjelte singer/songwritertradisjon. And in the winter extra carpets for the cold. Utrolig fint.

20. Scott Walker: Climate of Hunter (1984) Han kan synger direkte fra rimordboka for min del. Kryptiske sanger med titler som Track I, Track III. Jeg aner ikke hva det handler om. Mørkt. Minner meg om en russisk film jeg så en gang;»Stalker». Litt foruroligende musikk. men fy faen så fint. Spilles sjelden. Er ikke veldig tilgjengelig. Men vel verdt et dypdykk en gang i blant. Også DEN stemmen, da…

_______

Dette kunne blitt et fint opphold på øya, gitt. Tror nesten jeg kunne greidd meg uten både rødvin og kvinneselskap. Kanskje. På den annen side, i våre dager laster man jo bare hele samlingen inn på i-poden, og så trenger man ikke tenke på prioritere noe fremfor noe annet lenger.

Verden blir stadig fattigere.