35 utenriksministre avholder møte i London i dag for å diskutere den videre strategien overfor Libya, men den Afrikanske Union glimrer med sitt fravær. Dette vekker visstnok bekymring hos utenriksministrene på møtet hører jeg.
Ja mon det?
De samme utenriksministerene uttrykte, rett etter at flyforbudet ble iverksatt, en smule forundring over Den Arabiske Ligas lettere ambivalente forhold til hele den pågående operasjonen.
Hallo?
Er det noe som ikke er vanskelig å forstå, så er det jo nettopp dette. I Afrika er det bare noen få land på den sørlige delen av kontinentet der regjeringene har en viss demokratisk legitimitet (Sør Afrika, Namibia, Mosambik, Botswana og kanskje Zambia) Resten av gjengen sitter på tidsinnstilte bomber i form av mistroiske og misfornøyde og forbannede undersotter. Altså; de aller fleste statsledere i verdensdelen vet med seg selv at han godt kan være den første etter Gaddafi som må se seg nødt til å bombe egen befolkning. Da er det ikke så veldig rart at entusiasmen rundt “prosjektet” uteblir på de kanter, er det vel?
Det samme med araberlandene. Vi kan da liksom ikke forvente at for eksempel Saudi-Arabia skal stille fly og matriell til disposisjon for krefter som har demokratiske reformer som hovedmål. Det strider jo i mot alle ryggmarksreflekser i Saudisk styre og stell. Saudi-Arabia finner det pr. i dag mye mer opportunt å pøse på med militære styrker for å hjelpe Yemens diktator Ali Abdullah Salehs heroiske kamp mot folkeopposisjonen. Saleh er jo en av gutta, en av «the boys in the band», i tett samspill med alle andre arabiske statsledere.
Her ris det nemlig på to hester over en lav sko: De må holde seg inne med vestens mektige, samtidig som de gjerne vil beholde egen posisjon. Der siste forutsetter naturligvis fortsatt mulighet til å bruke alle midler mot egen befolkning. I en slik situasjon er det jo unektelig meget problematisk å aktivt støtte demokratiseringsprossesser hos kollegaer i Den Arabiske Liga. Men man prøver jo å late som, sånn for kosmetikkens skyld.
Det er unektelig meget vanskelig å tenke seg en situasjon der lederbandittene i Ligaen engasjerer seg for demokratiutvikling. Da må de jo i tilfelle engasjere seg mot seg selv.
De fleste landene som er med i Den Afrikanske Union befinner seg altså i nøyaktig samme situasjon. Når det gjelder «prosjektet» Libya er det vel ingen grunn til å ha forhåpninger om et ærlig og dyptfølt engasjement derifra heller, skulle jeg mene.
Den hardt prøvede Muammar Gaddafi er/var forresten et høyt aktet medlem i BÅDE Den Arabiske Liga og Den Afrikanske Union. Men det var selvsagt ingen i de organsisasjonene som hadde vært i nærheten av å tenke tanken på å eksludere ham for 3 uker siden.
Livet er jammen vanskelig for diktatorer med ønske om utenrikspolitsk popularitet.
—————-
Saleh er jo en av gutta, i likhet med alle andre arabiske statsledere.
Men det som virkelig er vanskelig å forstå for oss lekmenn er at vestens utenriksministres er forundret og bekymret over akkurat dette. Bekymret ja, men forundret?
Det kan da ikke kalles annet enn å spille for galleriet?
ROBERTS FRIE FLYT 
Og likevel tror jeg liksom det kan bli vanskelig å stanse den demokratibølgen som nå skyller over Nord-Afrika og Midt-Østen? Egentlig burde man kanskje sende ut et «tsunami-varsel»?
Men så er det visst en viss usikkerhet her i Vesten om hva denne tsunamien egentlig består av? Hva er det egentlig vi finner når bølgen trekker seg tilbake?
det siste er spennende. jeg velger på være naiv og tro at det som venter er en utvuikling til det bedre. Dersom det oppstår maktvakuumer over tid vil fundamentalistene være der med det samme. Det som er positivt i en slik situasjon er jo at veldig få liker å få livene sine kontrollert av fundamentalister ,(dette gjelder til og med arabere, believe it or not), og at demningene har slått sprekker. Folk vet at det nytter å gjøre opprør, også mot eventuelle fundamentalister. Akkurat den kunnskaopen vil bli en viktig faktor i fremtiden.
Jeg merket meg at elementer i frihetsbeveglsen (opprørerne) i Libya åpent sto frem på TV og erkjente at de hadde slåss i Afghanistan og Irak og at de tilhørte en radikal ving av AlQaida?
I så fall,- er vi med på å bombe en diktator (Gadaffi) for å fremme bin Ladens store mål? Av to onder bør man som kjent velge det minste?
Det er også mange elementer som meget påpasselige påpeker det motsatte. «We are not Al Quaida». Dette siste høres ganske ofte tv får folk i tale. Men kAan hende vi må ta stilling til spørsmålet om hvordan forholde seg til en fundamentalistisk bevegelse som kommer til makten gjennom demokratiske spilleregler, som Hamaz vitterlig gjorde. Det blirtr utfordrende, mildt sagt.