On the road again.

Det er nesten 14 dager siden sist jeg skrev her. En lang og trøsteløs ørkenvandring nærmer seg slutten. Jeg MÅ ta tak i dette igjen. Slik som det er nå blir det ikke orden på noen ting. Men endelig føler jeg meg like motivert som jeg var da jeg begynte med dette i august, eller når det var. Lærdommen jeg kan trekke av de siste måneders usystematiske usikkerhet at at det ikke er smart å innvilge seg pause før man er fornøyd med det man har oppnådd.

Så nå vet jeg da det.

Jeg har forresten vært innom Grete Roedes vektkubb noen ganger og sett. Registrerte meg der, men vet da faen. Jeg kommer nok aldri til å gidde å veie og måle det jeg spiser, for deretter å nitidig føre det inn i et dertil halvegnet skjema på vektklubben.no (eller andre steder). Det er bare ikke slik jeg er. Det er kjedelig og tungvint og lite hensiktsmessig. Jeg aner da ikke om jeg spiste 20 eller 50 gram Norvegia. Jeg løper da ikke til pcen hver gang jeg har spist for å føre inn korrekt antall enheter og gram. Herregud da mann! Get a life!

Altså, fra og med i dag skjerper jeg meg, kutter karbohydrater igjen og lar det stå til.

Jeg veide forresten 115 kg i dag tidlig. Vekten er da i det minste stabil.

______________

Problemet er at jeg er overbevist om at dette må gå hand i hand med økt trimming. Beina mine  er vondere enn de har vært noensinne. Jeg humper frem og tilbake som en hundreåring som har glemt hvor han satte rullatoren. Det er intet stilfult skue og det er meget frustrerende, nærmest deprimerende, for den det gjelder.

Jeg befinner meg nærmest i en Catch22 situasjon: Jeg må ned i vekt for å minke belastningen på kne og fot, men kne og fot nekter å samarbeide slik at jeg kan gå ned i vekt… Løsningen blir kanskje at jeg logger meg inn på finn.no for å se om det finnes noen brukbare romaskiner på markedet. Eller innesykler.

Eller kanskje noen der ute har noe utstyr stående som kan avhendes for en rimelig penge?