En drøy uke har gått. Fra galt til litt bedre og fra vondt til verre. For det første har jeg endelig klart å bli rimelig konsekvent med lvarbodietten igjen og det er jo bra. Ingen merkbar effekt på vekta ennå, men jeg har i hvert fall en følelse av og være i gang igjen.
Nesten all snøen er borte, livet kan snart leves i frihet i skog og mark igjen. Det ser jeg jo veldig fem til. Rent teoretisk er det nå mulig å gå intensive turer med hunden i gamle skiløyper og på enda eldre stier som dukker opp gjennom hurtig smeltende snø.
Rent teoretisk.
Desverre så stemmer ikke teorien med virkeligheten denne gangen heller. Det har jo alltid vært slik at det er i motbakker man møter mest motgang, enten man vil eller ikke. Slik er de nå også. Turer forutsetter nemlig at man er gangbar, har evnen til å gå. Det er ikke situasjonen for meg for tiden. Beina mine er to vandrende katastrofeområder med vondt her og der og over alt og ingen steder. Smerter kommer og går. Bortsett fra at hælen er konstant vond, så er det helt uforutsigbart når hvor og hvordan det er vondt. Det eneste som er klart er at beina IKKE egner seg til intensiv turvirksomhet.
Jeg er altså like langt.
Det blir altså en stillestående periode i heimen for meg i tiden som kommer. Jeg skal satse på litt svømming to – tre ganger i uka, frem til beina er ferdig utredet og en eventuell operasjon kan foretas. Så får vi se hvordan det går, bæde med svømming og utredning.
Hunden må dessverre noen andre ta seg av, jeg har stort sett kun sofaslanking å se frem til.
Målet i perioden som kommer blir altså å holde vekta ved like, kanskje redusere den litt p.g.a. dietten som endelig er oppe og går igjen.
Men jeg forventer altså ingen kvantesprang i løpet av våren.
ROBERTS FRIE FLYT 