God vårfestivitas! Om påsken, en lang ubrutt tradisjon fra hedensk tid.

Det nærmer seg påsketid. I den forbindelse registrerer jeg at at Frelsesarmé-offiseren Jan Risan lanserer et forslag om å kutte ut påskeferien slik at at folk ikke reiser på påsketur. Påskeutfarten har nemlig utartet på en slik måte at kirkene står tomme landet over. Problemet er at folk reiser til steder der det ikke finnes kirker, derfor blir de avskåret fra muligheten til å oppsøke gudshuset for å oppleve påskens «egentlige innhold».

I en således vanskelig situasjon for folk og land vil det være ganske logisk å redusere antall fridager, mener vår høyttenkende frelsesblogger. Færre fridager vil nemlig medføre at vi ikke reiser vekk. At vi holder oss hjemme i påsken vil igjen naturligvis ha som en uunngåelig konsekvens at vi plutselig strøymer til kirken i hopetall. Folket skal visst fremdeles holdes rettroende ved hjelp av tukt.

Vi har alle vårt å slite med.

Kanskje det er rent ut er meningen at vi skal benytte påske til å forbigå kirken? For det er nemlig slik at ordet påske stammer fra det hebraiske ordet pesah, som betyr forbigåelse. Opprinnelsen finner vi i en historie om morderengelen i Det Gamle Testamentet. Han(hun?) gikk forbi alle hus som hadde blod fra et lam strøket på dørstolpene. Men han drepte den førstefødte i de husene som ikke hadde blodsøl ved inngangsdøra.

I Norge bruker vi altså et hebraisk navn på påsken selv om det er en kristenkuppet høytid. Det engelske navnet på den kristne påsken derimot, har ikke opprinnelse i Midt-Østen i det hele tatt. Ordet Easter er en avledning fra navnet til den germanskefruktbarhetsgudinnen Eostre eller Ostara. Tiden rundt mars/april var trolig i førkristen tid oppkalt nettopp etter denne gudinnen.

Tradisjonene ble naturligvis blandet i hop: I tidlig kristendom pleide for eksempel folk å ta seg opp på en fjelltopp tidlig påskemorgen. Folk trodde at sola oppførte seg helt spesielt denne dagen og danset på himmelen, liksom i glede over Jesus oppstandelse. Dette var naturligvis en lettere tilpasset videreføring av tradisjonen med å feire solens tilbakekomst. (Noe man fremdeles gjør noen steder om ikke akkurat i påsken, f.eks. på Rjukan).

(Det het seg forresten også at hvis en kunne få syke mennesker med seg opp på fjelltoppen ville de bli bedre, siden solen hadde en helbredende kraft da den stod opp påskemorgen. Overtro har altså alltid «beriket» menneskenes liv.)

Men hei, Hva er det vi holder på med i påsken? Vi drar til fjells for å møte sola! Vi går ikke i kirken for å møte den oppstandne Kristus! 

Og hvorfor er det så gæli da?

Vi følger jo i praksis de urgamle påsketradisjoner, ofte uten at vi er helt klar over betydningen av det vi gjør. Vi dyrker forsatt solen i påsken, plukker inn kvister med grønne museører. Vi pynter huset med eldgamle symboler på fruktbarhet og vår. Egg og kylling, for fanden! Tradisjonene kommer fra et sted langt tilbake i glemselens tid. Vi knytter på sett og vis kontakt med forfedrene som levde på vår kanter for tusener av år siden.

Det ser ut som om at det å feire våren, solen, den nye livet og sommerens tilbakekomst er en dypt menneskelig tradisjon. Den er universell og har lite med menneskeskapte religioner å gjøre.

Det jeg altså mener å si er at jeg tviler på at kirkene blir stappfulle selv om man så fjernet alle fridager. Påskefeiringen stikker dypere enn som så. Den handler ikke om noen tilfeldige erobrende overtroer. Den handler om urinstinkt. Overlevelse. Det praktiske liv. Menneskets evne til å holde sammen side ved side i ekstreme situasjoner.

Påsken er intet mindre enn en feiring av at vi overlevde vinteren! Og spør du meg så er da det mye bedre enn forestillinger om morderengler eller korsfestelser.

Så god samvittighet og vårfestivitas til alle sammen.

Og drit i overtroen!