17.mai hjemme hos oss

17.mai endrer seg etter som man blir eldre. Dagens betydning dagen blir viktigere og lettere forståelig, ord som frigjøring, selvstendighet, demokrati og grunnlov får mer mening. Det er nemlig grunner for alt, også 17.mai.

Men for noen år siden var ikke 17.mai spesielt viktig i min omgangskrets. Fritidsaspektet var det mest vesentlige ved dagen. Dagen ble markert på ymse vis allikevel, for eksempel ved å rømme fra støy, stress og stivpynting i byen. Da jeg (vi) bodde i Oslo kunne det eksempelvis dreie seg om pikniker til Kalvøya med venner. Vi lånte en Televerkhytte et eller annet sted i Bærum en gang, mener jeg å huske. Hvis vi hadde muligheten holdt vi oss i hvert fall langt unna flagg, feiring og hornmusikk.

Senere, i et nytt liv, kunne jeg (vi) for eksempel nyte freden og utsikten fra hytteterrassen i Sandefjord, eller dra på ekskursjoner i Vestfoldskogene med hunden Truls.

Hytta på Bjønnåsen var også  i alle år et alternativt tilholdssted den 17. mai. Jeg led vel av en slags mild hornmusikkallergi. Men ikke alltid, noen ganger har jeg (vi) tilbrakt 17.mai i Elverum eller på Hamar med familien. Nevøer og nieser. Det er jo det de fleste mener dagen skal brukes til.For 17.mai endrer seg også når man har unger. Dagen blir annerledes. Den blir til en hyggelig, travel og sosial dag med faste tradisjoner og et tilnærmet uforanderlig program.

Vår 17.maifeiring på Lillehammer følger et fast mønster: Kvelden før parkerer vi bilen et høvelig sted i sentrum for å sikre retretten. 17.mai er nemlig logistikk også. Om morgenen selve dagen kjøres ungene til skolen. Så kan vi voksne ta det litt med ro i heimen og få på oss anstendige 17.maiklær. (Å fanden, jeg har glemt å sjekke at skjorta er ren!).

Vi møter noen venner på et bestemt gatehjørne, der vi venter på barnetoget. Hornmusikkallergien min har forresten forsvunnet helt. Vi  forter oss litt hit og dit, slik at vi får se ungene på  forskjellige steder. Etterpå er det 17.maitaler på Stortorget. (Vel, vi hører ikke nødvendigvis på talene, men vi venter i hvert fall til talene er ferdige slik at vi kan samle sammen ungene). Er været ok, blir det is eller noe i Gågata og i Parken. Kanskje en pils, men logistikken krever jo en disponibel sjåfør.

Vi drar hjem for en pust i bakken, før det blir samling på Søre Ål Skole, Norges  beste barneskole. Samlingen innebærer naturligvis kaffe, kaker, is, pølser, vafler, prat, underholding og konkurranser.

Hjemme hos oss er det heldigvis ikke noe mas om å se russetog. Og bra er det. Jeg kan med stolthet si at jeg ikke har sett et russetog på 25 år. (Og jeg vet at jeg ikke har gått glipp av noen verdens ting). Uten russetog frigjøres tid til å fikse middagen. For nå møter vi snart de før nevnte venner (som sokner til en annen skolekrets) til bespisning. Enten hos oss eller hos dem, det varierer. Våre felles 17.maimiddager består av hjemmegrillet kylling med potetgull og salat. Med brus eller noe til barna og rødvin for de voksne, for nå er sjåførpliktene unnagjort.

Etter middagen kommer høydepunktet: Eggedosis. Pisket av et utall eggeplommer og melis. Helst tilsatt en liten dert konjakk og med revet sjokolade på toppen. En gammel norsk 17,mai tradisjon som nesten har dødd ut. Det oppleves vel for tiden som alt for mye jobb å piske eggedosis. Hvis det i det hele tatt er noen som husker hvordan det gjøres.

Slik er 17.mai hjemme hos oss og det kødder man ikke med. Det er slik vi vil ha det, og ungene vil ha det slik også. Unger liker tradisjoner og faste holdepunkter. 17.mai skal være slik den var i fjor.

Etter middagen nyter vi om mulig maikvelden utomhus.

Hvis ikke, innomhus. Helt til selskapet oppløser seg selv. Litt slitne, men godt fornøyde.

Min 17.maifeiring har altså  endret seg en del i løpet av min reise gjennom tiden. Mest til det bedre, tror jeg.

________

Her er forresten en liten 17.maigreie jeg skrev en gang min kone nevnte noe om at mange synes at det er upassende å vise seg blant folk når man er Brisen i Bunad.