Jeg pleier vanligvis ikke å bry meg videre om kjendisfødselsdager. Slikt er stort sett uinteressant. Men jeg akter å gjøre et unntak nå, for Bob Dylan blir nemlig 70 år denne uken, og det er jeg vel verdt noen strøtanker.
Noen vil sikkert si at jeg tar i litt vel mye nå, men Bob Dylan er altså den mest betydningsfulle artist verden har opplevd de siste 50 år. Ingen over og ingen ved siden. Jeg ser i hvert fall ingen som kan utfordre ham.
Dylans samlede verker reflekterer nemlig samfunnsutviklingen i USA. Fra 60 tallets optimisme og fremtidstro mot et bakteppe av borgerettighetskamp og kald krig til våre dagers individfikserte postmodernisme, beskjeftiget med egne private gjøremål bak låste dører, usikre på hvem fiendene er og hvorfor. Dylan ser og viser frem.
Det har blitt skrevet mye om Bob Dylan, oftest av langt mer skriveføre personer enn meg. Jeg skal derfor ikke begi meg ut på noen dyptgripende analyse av mannens samlede verker, Bare si at der kan vi gjenfinne alt vi misliker å like og alt vi liker å mislike ved U.S.A: individualismen, solidariteten, politisk grasrotengasjement, velledighet, cowboyene, kristenfundamentalisme, radikalismen, rasismen, vennskap, beatniksene, Hollywood, kjærleiken, døden, romsligheten, paranoiaen, fagbevegelsen, mangfoldet, ensrettingen, uvitenheten, intellektualiteten, etnosentralismen, vidsynet, hillbillykulturen, ghettoen, den ensomme uramerikanerens ferd fra overmakten mot solnedgangen, våpenfiksering, vennskap, fiendskap, kjærlighet. Dylan tegner alt. Jeg tror at hans egentlig prosjekt er nettopp dette: å definere landet han kommer fra. Han er ikke talsmann for enkelte fragmentene, han er talsmann for summen av alle. Lik en sulten kameleon sluker han inntrykk fra samfunnet rundt seg og spytter de ut igjen med nye farger, i nye sammenhenger, alltid med sitt eget bumerke på.
Dæven så høytravende dette ble. Håper det gir mening for noen…
Bob Dylans tekster blir aldri private. De kan være personlige, relatere til faktiske hendelser i livet hans, men selvet blir aldri påtrengende. Tekstene fungerer uavhengig av avsenderen. Bob Dylan lever ikke av å eksponere eget privatliv. Vi kjenner ham ikke, selv ikke etter alle disse årene. Men så heter han jo ikke Bob Dylan, heller.
Uansett, Dylan har fulgt med siden jeg kjøpte ”Blood on the Tracks” i 1975, siden den gang har alle utgivelser (både eldre og nyere) havnet i hyllene. For det er alltid noe å finne hos Dylan, til tider ujevn ja, uforutsigbar også, men alltid interessant.
Jeg er usikker på om vi kan si at det er en hedersmann som feirer de sytti. Kan Dylan kanskje benevnes som en kjernekar? Jeg tviler, karakteristikken egoistisk, kalkulerende og hensynsløs opportunist er muligens vel så dekkende? Men vi vet altså ikke, og det er ikke så viktig. Han er jo Bob Dylan, og det holder i lange baner.
Og en mann som har fått sangene sine fremført av artister som Johnny Cash, Inger Jakobsen, Jimi Hendrix, Sufjan Stevens og George Harrison må jo ha noe ved seg, ikke sant?
Hvis noen ønsker å feire Dylan har jeg et par anbefalinger. I 1977 oversatte Jan Erik Vold 70 Dylantekster. De ble utgitt av Den Norske Bokklubben i boka ”Damer i regn”. Vold omplasserte Dylan til norsk geografi og begikk ganske så kreative gjendiktinger. I forbindelse med dette ga Kåre Virud ut lpen ”Virud synger Vold skriver Dylan”. Musikalsk ble det også tatt 
sjanser, arrangementene skilte seg markant fra Dylans originalversjoner. Og det funket over all forventning. Dette var skikkelig Dylan på skikkelig norsk. Noen år senere, 1 1981, gjorde Kåre Virud det igjen, med utgivelsen ”Stein Regn”. Denne gangen kompet Telemark Blueslag og Jan Erik Vold resiterte selv en del tekster. Dette fungerte om mulig enda bedre. Det lille, men ganske så interessante plateselskapet Pan Records har nyutgitt begge cdene, den første under navnet ”Sitte fast på Notodden”. Begge utgivelsene anbefales på det varmeste og kan lett skaffes, enten fra Pan Records sin hjemmeside, eller fra en nettbutikk nær deg
Forres
ten, med det samme vi snakker om Dylan på norsk, så er det også verdt å finne frem til ”Tankelaus Tid”(2002) med Arve Heløy. Dette er en nordnorsk gjendiktning av dylanalbumet Time out of Mind” fra 1997. Også dette funker utrolig nok helt utmerket. Gjendiktningene er ved Tore Hestbråten. Jeg vet ikke om cden er å oppdrive for tiden, men den burde jo være det.
Og ja, jeg har noen favorittdylansanger, ”One too Many Mornings”, “Watching the River Flow» og «Every Grain of Sand». Men “Don’t think Twice, It’s All Right” overgår alt annet. Hvis jeg noensinne blir kapabel nok til å snekre sammen en så perfekt tekst kunne jeg, med et salig smil, trekke meg tilbake for å nyte mitt opium en gang for alle. Det skjer nok ikke.
Og kanskje disse to tekstutdragene illustrerer periodens generelle holdningendring når det gjelder hvordan vi betrakter verden?
Masters of War (1963):
Is your money that good
Will it buy you forgiveness
Do you think that it could
I think you will find
When your death takes it’s toll
All the money you made
Will never buy back your soul.
Things Have Changed (2000):
Don’t get up gentlemen, I’m only passing through.
I’m locked in tight, I’m out of range
I used to care, but things have changed.
ROBERTS FRIE FLYT 
Ja, la oss feire kommersialismens seier; konsumsamfunnets gjennomslag; hurra! Robert Zimmerman «tapped into», som hans tidligere visekollega Dave Van Ronk sier det, politikken iom. eksempelvis visa Pawn in the Game. I denne og i andre sanger gir han bidrag til kampen mot krig og for menneskerettigheter. I nevnte sang blir denne bleke unggutten en vesentlig stemme i borgerrettighetsbevegelsen i USA; han knaller til mot vold og urett; med poetisk presisjon får han uttrykt rystelse over maktovergrep. Dette kunststykket gjentar han mange ganger; alltid gir han bidrag til ledelse for de millioner ungdommer over hele verden som ønsker idealistisk opprydding i gamle og urettferdige maktstrukturer. Men så «hever seg over politikken» som Dagsrevyen så poetisk sier det i 70-årsomtale i dag, han «går elektrisk»; dvs. han går pop! Veien legger han rundt surrealismen; og kryptiske tekster i popdrakt fengsler millionene, men den idealistiske radikale ungdommen tar avstand fra uklare tekster i popdrakt. Noen av disse tekstene, og noen av disse sangene er gode. Så er de rein! pop! Nå, i disse dager, lærer vi at han i denne perioden misbrukte heroin. Er her en sammenheng? Ja! Vedkommende er bokstavelig talt ute av fokus. Han villeder, seg selv og andre, han har mistet de humanistiske mål av syne, han tåkelegger, og massene følger etter hvert etter; i rusmiddelmisbruk og dyrking av tåkeleggende setninger innhyllet i poptakt. Dette er Bob Dylans bidrag til verdenskulturen; styrking av det fragmentariske, av leilighetsvis nytelse, av øyeblikkets overfladiske og falske gleder; han styrker en popkultur som har totalt overtatt samfunnets estetikk og etikk; barnekulturen har overtatt voksensamfunnet, den infantile fragmentariske distraksjon har overtatt menneskets fokale oppmerksomhet. Så, ja, la oss feire dette; ja til rus, ja til selvforglemmelse, ja til forbrukersamfunnet! La oss drukne oss i forbruk, av firminutters infantilitet, av det barnslig glinsnde, la oss drukne oss i det abrupte, det overfladiske forbruk! Og la oss lytte til våre ledere; rusete søttiåringer som med slørete stemme formidler sine uklarheter, og vi, massene tenker; han har en dypere!! mening, åhh, det er subtilt! Hvorfor ikke lytte til Sir Bobs samarbeidspartner, Keith Richards fra Rolling Stones, der han snøvlende får medial oppmerksomhet og flirende formidler sine dypsindigheter, alltid! ruset! Hvorfor ikke? Vi, massene, dyrker vedkommende, vi syns han har noe dypere å formidle, vi vil svært gjerne ha ledetråder formidlet av en slik apostel. Når vi tenker oss om er det jo slik Zimmerman også fremstår; snøvlende, mens vi, millionene lytter; hva ER det han mener, det Må jo være noe verdifullt, verdier for oss å navigere etter. Fyren er ruset, punktum. Den gang han lekte med Kristus, DA «tappet han into» historiens alvor, frelseren med kjærlighetsbudskapet,DET budskapet kan lede massene. Men his Bobness, med si rusete rastløshet ble ikke DER lenge, i alvoret! POPKULTUREN flørter, som vanlig, med det mest alvorlige! Watch the parkin’ meters avslutter jeg med et av popmusikerens klare øyeblikk!