Kulturkveld – Harold Pinter på Hamar og Dylan på Norsk

Det er litteraturfestival i byen. Stor begivenhet som blir større og større for hvert år. Byen er stappfull av litterater, forfattere og fans. Jeg kan vel trygt sin at jeg for min del holder meg mer i periferien. Men ukens onsdag endte allikevel opp som vårens første skikkelige kulturkveld. Det hadde seg nemlig slik at da jeg kom hjem fra jobben gjorde bror min meg oppmerksom på at det skulle skje ting på teaterscenen på Hamar.

Festivitetsteatret skulle nemlig vise 6 av Harold Pinters småstykker (revue sketches), hvorav den ene var omsatt av den nevnte bror. Siden jeg jo kjenner til både Harold Pinter (Nobelpris 2005) og bror min, ble jeg nysgjerrig. Etter en vellykket omarrangering av ettermiddagens familieaktiviteter, satte jeg meg inn i bilen og forlot festivalbyen, landets litterære sentrum, for å dra på teater.

 På Hamar.

Forestillingen foregikk på Tante Gerdas Scene. Tante Gerda er en trivelig kafé i Strandgata, velegnet til for eksempel å tilbringe en lørdag formiddag med kaffe og dagens aviser. Scenen ligger i bakgården. En sånn trivelig bakgård som man kan finne i gamle byer hvis man leter litt.

 Etterhvert ble været mer og mer utrygt, så det ble bestemt av Festivitetsteatrets primus motor, (antar jeg), Svein Hellesøy at vi flyttet inn på selve kaféen. Det var lurt. Underlig forresten, hvordan noen få folk plutselig blir til stinn brakke når man putter dem i et ikke for stort rom.

Harold Pinter skrev de fleste av sine småskisser på 50/60-tallet, men de fungerer fremdeles bra i 2011. Stykkene er for små til å kunne kalles enaktere. De kan kanskje karakteriseres som småhumoristiske situasjonsriss, lettere ironiske med bismak av alvorlig alvor. Jeg fikk blant annet oppleve et intervju med en pornoforhandler som beklaget seg over at salget alltid gikk dårlig ved juletider, en vettskremt jobbsøkers møte med en overentusiastisk kvinnelig arbeidskjøper, en arbeiderprotest på en fabrikk der arbeiderne ikke lenger var begeistret for hjelpemidlene de produserte (bidraget til bror min). Jeg fikk høre om interessante spesialtilbud til hard arbeidende karrierekvinner og litt om Georg (eller fikk jeg det?). Til slutt fikk vi innblikk i et eldre ektepars mimring over første gang de traff hverandre. Var det forresten egentlig hverandre de traff den gangen? Eller kanskje tiden som har gått gjør at minnene oppleves så ulikt?

Festivitetsteatret sørget alt i alt for en hyggelig og fornøyelig time til ettertanke, vel verdt den spontane flukten fra litteraturfestivalen. Alle skissene hadde noe dypere ved seg. Pinter (og skuespillerne) skisserte 6 små vrengebilder av folks hverdagsliv, faktisk av en slik art at de vil bli husket og assosiert til i gitte situasjoner, (går det an å si noe slikt?).

Skuespillerne (og oversetterne) gjorde en utmerket jobb og jeg anbefaler alle interesserte å besøke Tante Gerda i Strandgata de to førstkommende onsdager, for da vil suksessen bli gjentatt. Kanskje til og med i bakgården?

Det bør hvert fall være midt i øyet for de av mjøsområdets litteraturinteresserte som sliter med abstinenser etter avsluttet litteraturfestival.

Litteraturfestival, ja.

Etter at applausen hadde lagt seg på Hamar, bar det strake veien hjem til Lillehammer. Det hadde seg nemlig slik at jeg samme ettermiddag oppdaget at Bob Dylan skulle feires i Kulturhuset Banken. På Lillehammer. Med blant annet Jan Erik Vold og Kåre Virud. Klokka 21.00. Jeg hadde egentlig ingen forhåpninger om å få tak i billett, langt mindre sitteplass, men jeg tenke at det fikk da være forsøket verdt.

Jeg avtalte med fruen (mobiltelefon er en fin ting!), at hun skulle kjøre meg direkte ned til Banken da jeg kom frem til Lillehammer (jeg var øltørst og hadde derfor ikke bruk for bilen).

Så klokken fem på 21, sto jeg i billettkø, vekslet noen ord med forfatter Vold for jeg fikk kjøpt billett (den siste?). En halvliter ble skaffet til veie og jeg belaget meg på å være stående veggpryd under seansen. Men jammen fikk jeg ikke sitteplass av ei dame som hadde båret inn en stol hun ikke hadde bruk for. På tredje rad med glimrende sikt til scenen. Noen dager klaffer alt.

Tom Roger Aadland åpnet seansen. Han sang fire sanger fra plata “Blod på Spora”, en vestlandsk gjendiktning av Dylan’s Blood on the Tracks. Jeg hadde aldri hørt om dette før. Men Aadland sto til laug han, og «Blod på Spora» er nå på vei til en postkasse nær meg.

Han ble etterfulgt av Håvard Rem. Han har som kjent oversatt mange dylantekster. Noen av dem ga Åge Aleksandersen ut på plata “Fredløs” i 1997. Rem snakkesang et par låter fra Dylans kristne periode, “Du Må Tjene Noen” og “Frelst”. (To morsomme valg med tanke på all pepperen Rem har fått fra kristenfolk for sin tale til humanetikernes konfirmanter). Håvard Rems bidrag var faktisk kveldens høydepunkt. Litt overraskende, for meg i hvert fall.

Så var det Ida Jenshus sin tur. Hun fremførte “Not Dark Yet” og “Boots of Spanish Letter” Dessverre skjedde det noe med lyden da, stemmen hørtes nesten ikke der jeg satt. Men jeg skjønte jo at trommeslageren levde i den villfarelse at Boots of Spanish Leather er en militærmarsj.

Vold og Virud avsluttet seansen. Dette hadde jeg ventet på i 30 år, helt siden jeg oppdaget Volds oversettelser og Viruds plater. Kåre Virud leverer overbevisende Dylantolkinger og Jan Erik Vold er jo engasjerende uansett. Håvard Rem er sikkert en fin fyr han, men når det gjelder dylanoversetting er Jan Erik Vold sjefen. Morsomt altså. De får et lite minus i margen fordi de stilte uten komp, men det funket da på sitt vis det også, med “Damer i Regn”, “Blues for Kjelsåstrikken”, “Preike Trea Verdenskrig Blues” og mer til. En utmerket avslutning på min lille kulturmaraton en onsdag i mai.

Ok, halvmaraton, da.

Etter konserten traff jeg naboen min, som også hadde vært til  stede. Kjørbar. Dermed sørget han velvilligst for at jeg kom meg smertefritt hjem uten å bli utsatt for fristelser av noe slag.

Og manglende fristelser er kanskje det eneste jeg kan klage på når jeg oppsummerer denne ukes onsdagskveld.

 Bortsett fra mannen med tvkameraet da, som til tider var ubehaglig nærgående. Jeg håper jeg blir redigert bort.