Om Drillo, hunder, fotball og hva som er viktig i verden.

Jeg leser i Dagbladet at fotballtreneren Drillo sa nei takk til å trene det skotske laget Celtic fordi karantenebestemmelsene gjorde at bikkja ikke kunne være med til den andre siden av Nordsjøen. For de som ikke vet det, Celtic er et av de fotballagene i Europa som det virkelig er knyttet prestisje til, med masse historie, kultur og miljø rundt. Blir man tilbudt trenerjobben der sier man vel stort sett ja. Men ikke Drillo, han hadde viktigere hensyn å ta.

Jeg liker prioriteringen til Drillo. Når man har gått til anskaffelse av hund, følger det med et visst ansvar. Det skal man ikke skussle bort bare på grunn av litt yrkesmessig prestisje. Man skal følge opp og stå for sine handlinger.

(I parantes: Det finnes nok av travle menn som ikke en gang er i stand til å ta tilsvarende prioriteringer i forhold til egne barn. De har for mye ansvar andre steder, må vite.)

Hunder krever oppmerksomhet, mosjon, stell, hjernestimuli og sosial kontakt med både folk og artfrender. Har man ikke overskudd til å yte et minstemål av dette. skal man bare ikke ha hund. Harmoniske hunder er en fryd å ha med å gjøre, men stressete, understimulerte og vanskjøtte hunder er en pest og en plage. Aggressive og krevende, hundehaterenes beste allierte.

(I parantes: Akkurat som bortprioriterte unger, når jeg tenker etter. Agressive og krevende.)

Drillo er i sannhet en pussig skrue, når prestisje kolliderer med verdier, velger han verdiene. Fotball er viktig, men ikke SÅ viktig. Han gjør ofte det, den godeste Drillo, får oss til å se ting fra en litt annen vinkel. F.eks. når journalister er i ekstase over et kampresultat kan Drillo ta de ned på jorda igjen ved å påpeke at det egentlig var en dårlig kamp og at landslagets beste øyeblikk kom i førsteomgangen i en kamp vi tapte for to pår siden.

Han har altså skjønt at hundeliv også er viktige liv. Det er vel derfor han er en så god trener, ting henger jo sammen. Behandler man dyr skikkelig, behandler man også folk skikkelig. Har man empati for dyr, har man også empati for folk. Sannsynligvis uutalt, men helt sikkert oppfattet. Når empati kobles sammen med kunnskap blir de han trener lydhøre. Omtanke gir lojalitet både hos hund og mann. Blir man tatt på alvor, yter man godt tilbake og de bidragene kommer fra et annet sted enn fra status- og prestisjefolden foran i pannebrasken. Jeg tror Drillos hemmelighet ligger akkurat der, spillerne graver dypere i seg selv og bidrar fordi de stoler på mannen.

For akkurat som hundeliv, så er også fotballspillerliv viktige. Mye viktigere enn fotball.

____________

Vi hadde aldri hunder hjemme da jeg var liten. Ikke ble jeg noen sportsmann heller. Fotball spilte jeg knapt nok. Jeg husker kun et par små somre da vi sparket litt på plenen i Sandbakken. Det var på den tiden Johann Cruyff var stor, for vi kalte det periodevis «å cruyffe». «Skal vi cruyffe litt?». Det må ha vært VM-sommeren 1974.

Fotballinteressen min kom langt senere. Den utviklet seg gradvis fra 1991 og utover, da Drillo begynte å oppnå mirakuløse resultater med landslaget. RBKs resultater i Europa på slutten av 90-tallet var også med på å gjøre spillet interessant. Siden har interessen sementert seg og blitt større og større, til stor skuffelse for fruen. Hun mener sikkert at hun giftet seg på falske premisser m.h.t. til antall timer husbonden sa at han kom til å benytte til å se fotball på tv. Og det har hun jo helt rett i.

Men det er Drillo sin feil, egentlig.

Hundeinteressen kom mye tidligere, jeg har delt husvære med hunder uavbrutt (unntatt om lag i 3 mnd) siden jeg i 19-årsalderen flyttet fra barndomsheimen for godt. Vår nåværende hund er en Golden Retriever som heter Kasper. Det står litt om ham her og her bl.a. Drøyt to år gammel har han utviklet seg til å bli en fin, loyal og harmonisk hund. Akkurat passe lydhør, akkurat passe fandenivoldsk, akkurat passe snill og uhyre oversosial. Han hater å være alene og gir høylytt utrykk for det, særlig når han må vente foran butikker. Glad i damer og ikke så glad i katter. Ligner litt på meg der, faktisk.

I likhet med Drillo reiser vi sjelden til utlandet for lengre perioder. Kasper kan jo ikke bli med. Den reisevirksomhet får vente til vi er hundeløse. Så jeg forstår Drillo godt, selv jobben som trener for Celtic kan da ikke være SÅ viktig.

Men de kommende landskamper er selvsagt uhyre viktige på sin måte, og de ser vi frem til, både jeg og Kasper. Vi forutsetter selvfølgelig at Drillo har skaffet seg kompetent og pålitelig hundevakt mens kampene pågår.

Heia Drillo!  (og hunden!)