Økonomidemokratiske problemer.

Det som følger er litt datadrøs om økonomi og politikk og sånt. Funderinger ut i fra det jeg tror jeg har fått med meg den siste tiden. Det er kan hende mulig å arrestere meg for her har jeg ingen ugjendrivelige henvisninger til harde tall og dokumenterte fakta. Men det er nå slik verden er uansett da:

Politikerne i Hellas har driti seg ut. Derfor har «noen» har utpekt en teknokratregjering til å ta over. Politikerne i Italia har driti seg ut (slik de sammenhengende har gjort siden Mussolinis tid). Presidenten har denne helgen utpekt teknokratregjering. Det er  stor risiko for at det samme kan komme til å skje i Spania i nær fremtid.

Papandreous i Hellas forsøkte seg med et utspill om folkeavstemming om redningspakka fra EU, men ble satt grundig på plass., det var visst upassende med gresk demokrati akkurat nå. Å redde Euroen er naturligvis viktigere, noe man ikke kan ta sjansen på at den greske almue forstår.

Krisen i demokratiene Hellas, Italia, Spania, og for den del Irland, og hva vet vel jeg om hvem som er nestemann ut, (Portugal eller Frankrike?), skyldes i bunn og grunn demokratiets natur.

Det lengste tidsperspektivet politikerne i demokratiene våre opererer med er perioden frem til neste valg. Langsiktighet er uinteressant, det er ikke nemlig sikkert at makten er på de samme hender etter neste korsveg.

Demokratiske ledere er avhengige av gjenvalg. Det å bli gjenvalgt blir i seg selv viktigere for politikerne enn nasjonene de skal arbeide for. Demokratiets forbannelse blir altså at nasjonenens interessser ofres på bekostning av kortsiktige personlige ambisjoner («Det som er bra for Berlusconi er bra for Italia!») 

Ved valgene loves det gull og grønne skoger, selv om det egentlig bare er økonomi til en snartur med Rørosbanen. Løftene må naturligvis innfris, hvis ikke ryker sjansen for å bli gjenvalgt neste gang. Man ender opp med en konkurranse om å tilby minst mulig skatt og flest mulig goder. 

Mediene er med på å hause opp skatt som en negativitet og godene nærmest som universelle menneskerettigheter. 

Politisk kontroll med økonomien og næringsliv fremstilles som en uhyrlighet og som en skjending av hederlige spekulanters integritet. Resultatet har blitt at politikerne de fleste steder har overdratt politisk makt til pengemakta. Som om det ikke finnes forskjell på de to maktene.

Situasjonen landene havner i skyldes selvsagt de folkevalgte. Men de folkevalgte er valgt av folket som får sin informasjon fra massemediene. Massemediene lever av å spisse konflikter og krisemaksimere skjevheter med færrest mulig ord og grunnest dybde.

Av og til blir jeg nesten tilhenger av opplyst enevelde. Godt opplyst.

Svaret på krisene er alså tydeligvis å utnevne teknokratregjeringer. Der politikere tilsidesetterseg selv til fordel for liberalistiske fagøkonomer. Mindre offentlig offentlig virksomhet, mere fattigdom og mindre regulert arbeidliv er det eneste som kan redde Euroen. For det er nemlig slik at kun liberalistisk økonomi i fri utfoldelse kan løse krisene.

Hvis man godtar premissen om  at den eneste rettesnor for politkeres virke skal være å bedre kårene for befolkningene, er det da god politikk å strupe de mest vanskeligstilte enda mer

For er det ikke nettopp det vi har vært vitne til de siste 20 årene? At politikere har gitt fra seg styringsredskaper og maktmidler til fordel for konkurransefrelste økonomi-apostler? Er det ikke her roten til mye av trøbbelet ligger, både når det gjelder økende sosiale forskjeller og utlånsgrådige bankvirksomheter?  Er det riktig å toe sine hender og overlate ansvaret til økonomteknokrater? Skal man løse problemer gjennom å foreskrive mer av samme medisin som har sin del av ansvaret for situasjonen? 

Forresten, er det tilfeldig at det er nasjonene i Nord-Europa, der politikerne fortsatt har en (liten) finger på rattet når det gjelder økonomisk utvikling, som greier seg best gjennom økonomiske kriser?

Og hvorfor tror de samme politikerne at det motsatte virkemiddelet skal redde resten av verden?

Jeg begriper det  ikke. Men jeg er jo bare meg.

4 kommentarer om “Økonomidemokratiske problemer.

  1. Det er meget enkelt. Det er velferdens pris.
    Vår velferd er spiralen som skrus inn i stadig tynnere luft. Flere og flere skal ut i arbeid til høyere og høyere lønn for mindre og mindre produksjon på kortere og kortere arbeidstid.

    1. jeg tror det hele henger sammen med politkeres valgløfter og mediers lettvintheter. Politikere er nærmest forpliktet til å LOVE noe velferdspositivt for å vinne valg (Helles lave pensjoner er et godt eksempel på det). De som forteller hvor skapet skal stå har ikke sjans. Mediene korrumpterer i tillegg politisk debatt med sin hang etter catchy oneliners og salgbare svar. Demokratiet er avhengig av resonnementer og drøftelser som inneholder opptil flere setninger, men demokratiet salgbarhet har ikke plass til det samme. demokratiet uthuler, forflater dreper seg selv…

  2. Jeg tør nesten ikke tenke på hva som kunne ha skjedd i/med Hellas om man hadde valgt en annen kurs og kanskje kastet Hellas på hodet ut av eurosamarbeidet?

    For det første ville de fleste store land i Europa måttet tåle betydelige tap. En mangeårig resesjon i Europa hadde antagelig ikke vært til å unngå, og Hellas ville ha fått laaangt mer økonomisk juling enn hva de får nå. Men det er ennå mange stygge skjær i sjøen. Det er langt fra sikkert at Hellas greier å møte sine forpliktelser i mars 2012, og de får antagelig ikke låne mer penger!

  3. Mye rart, når det man skulle trodd var velutdannede og vettuge mennesker insisterer på å løse en krise som skyldes for stor gjeld med å senke prisen på kapital og gi mer lån til dem som ikke er istand til å betjene de lånene de allerede har. Man passer også på å skylde på husholdningene, som om det var husholdningenes gjeld som var problemet her. Så må vi betale mer skatt for å unngå at de som har lånt ut penger de ikke har med sikkerhet i verdier som ikke finnes til seg selv og sine venner skal tape noe på galskapen.

    På toppen av det hele jubles den såkalt nye kosten i Italia fram med at han har tillit i markedet. Dvs de som har lånt ut penger de ikke har med sikkerhet i verdier som ikke finnes til seg selv og sine venner, og vist en gang for alle at de ikke har det minste begrep om hva de egentlig driver med.

    Det er prisen for å innbille seg at aksjemeglere som ikke har nok skjeggvekst til å dekke bunnen av et tefat etter en full barbering og finansanalytikere som lever av å studere grafer og sminke tap til å se ut som en god investering er bedre istand til å vurdere verdien på selskaper som Statoil og Aker enn de som er satt til å lede disse selskapene. Og når man ser på den kjønnsvoterte gutteklubben Skrei (jeg kjenner en torsk når jeg ser en, med eller uten skjegg) som utgjør styrene i disse selskapene sulle det faen ikke forundre meg om det stemmer. Det eneste styrene gjør nå for tiden er å hyre inn konsulenter til å gjøre den jobben de selv hever styrehonorar for. Ikke kan de noe om selskapet, ikke vet de noe om det markedet bedriften opererer i, og de sitter i så mange styrer at de ikke har tid til å lære seg navnet på selskapet en gang.

    Og hvem er konsulentene? Jo det er de samme gjøapene som studerer grafer og sminker tap. Det er bukta og begge havresekkene på en gang det. Nesten som et kinderegg.

    Beklager lengden…

Legg igjen en kommentar