Det er julestemning på jobben for tiden. Elevene er i feriemodus. Det er jo litt vel tidlig at noen tar deltids juleferie allerede nå, men for de som møter opp er det fint. Kapasiteten tillater atde får litt ekstra oppmerksomhet. Vi har planer om å avslutte halvåret med juletre og julesang og nisser og julekaker for alle kulturer. Fredag var det kokosmakronbaketid. Jeg hadde ikke noe direkte med det å gjøre (bortsett fra prøvesmakingen), men jeg svevde jo over vannet i nærheten av begivenhetene.
Uansett, da makronene var ferdige og oppvasken unnagjort, hadde klokka blitt over tiden for en av elevene. Han hadde en avtale som han nå var alt for seint ute til. Han ønsketvvel ikke å bryte opp fra bakingen, enten av beskjedenhetsgrunner eller fordi det var så trivelig. Sannsynligvis begge deler.
Jeg bestemte meg for å kjøre ham hjem for å spare ham litt tid, selv om han mente at det ikke var noe problem, og jeg slettes ikke trengte å gjøre noe for ham.
Da vi løp ut av døra på Voksenopplæringen, i retning bilen, var det et par ting jeg hadde glemt: Det er glatt for tiden, og jeg hadde joggesko. Dårlig kombinasjon når man ikke husker på det.
Jeg gjorde en nesten-saltomortale, sikkert ikke spesielt elegant, og landet på venstre hand. Pytt sann, sånt skjer. Jeg insisterte på at det gikk bra, og kjørte ham hjem, uanfektet. Handa gjorde jo litt vondt, men det var vel ikke noe å lage noe nummer av. Gutten fortalte forresten at han skulle lage kokosmakroner hjemme på mandag. Det hadde tydeligvis vært en fin dag for ham, og makronene ble jo meget gode.
_______
Senere på fredagskvelden var det julebordtid, sammen med fruen, hennes arbeidskollegaer og ektefeller. Det begynte med en konsert med Tre Nordiske Tenorer i Maihaugsalen, etterfulgt av bespisning på Bryggerikjelleren. Konserten var underholdende og dyktig gjennomført. Skal man først på julekonsert, var dette slettes ikke det verste valget man kunne gjøre. Jeg moret meg godt og tiden gikk fort, et sikkert tegn på at underholdningen ikke er så helt halvgæli.
Aftenen for øvrig var også vellykket, sett fra mitt ståsted, hyggelig, dannet og avslappende. Men etter som bespisningen og bedrikningen (jeg kom i skade for å kjøpe verdens bortimot dyreste whiskeydrink), gikk sin gang, begynte jeg å merke handa. Den var nok ikke så liketil som jeg hadde trodd, den vesle ulykken.
________
Natta gikk ikke så bra. Lite søvn, urolig søvn. Handa verket som bare Fanden. To egendoseringer med Paralgin Forte i nattens løp hjalp ikke nevneverdig på problemet.
Lørdag morgen var det ikke annet å gjøre enn å komme seg til legevakten.
Det er viktig å ikke brenne inne med innestengte følelser, aggresjonene inni oss må luftes ut en gang i blant. Det gir helsemessig gevinst.
Og sannelig, etter fire timers venting, to turer til røngten, to skiskytterkonkurranser, et hopprenn, 2 semifinaler og 2 finaler i skicross og et skirenn (fellesstart) på tven tok tålmodigheten til den eneste pasienten på venterommet slutt.
De som har lest meg her en stund husker sikkert forrige gang jeg var i kontakt med Kirurgisk Poliklinikk ved Lillehammer Sykehus. Jeg kan herved meddele at der i gården har ting ikke forandret seg til det bedre. Snarere tvert i mot.
Jeg kan også meddele at jeg i løpet av sommeren og høsten har blitt mye flinkere til å bli sint enn jeg noen sinne før har vært.
Hei hå, det nærmer seg jul,
ROBERTS FRIE FLYT 