CDens død, vinylens gjenoppstandelse, og meg.

Jeg er over gjennomsnittet glad i musikk, og må vel karakteriseres som en musikkforbruker og musikksamler, om enn ikke helt fanatisk. Jeg er sær nok til å foretrekke musikken min på CD, men nå ser det ut som om jeg blir nødt til å melde overgang til vinyl. CDer er jo i ferd med å avgå ved døden. Borte – finito – på historiens skraphaug. Jeg liker det ikke i det hele tatt, for jeg er glad i CDene mine.

Jeg kommer aldri til å bli noen spotifystreamer, det er ikke veldig forlokkende. Jeg kommer heller aldri til å kjøpe digitale filer fra nettet i stor stil. Jeg liker nemlig fysisk musikk. Musikk innpakket i covere jeg kan ta i og der jeg kan lese detaljer om utgivelsene. Covere som ofte er små kunstverk i seg selv. Fysisk musikk som jeg kan arkivere på rett plass i hylla slik at jeg lett kan finne frem aktuelle utgivelser når jeg vil. Komplette samlinger med utgivelser av artister jeg er spesielt interessert i, side om side. Det er noe helt annet enn å ha det lagret på harddiscen.

Jeg er gammel nok til å ha opplevd hele syklusen, fra min fars gamle steinkaker (78rpm grammofonplater), med for eksempel Alf Prøysens «Husmannpolka», Nora Brockstedts «Jeg er en av de det er for mange av» og Nat Gonellas «Some of these days». For ikke å snakke om single- (og EP-) platenes vidunderlige verden i barndommen: Sølvi Wangs «Fat Mama Brown», The Defenders «Det er lys i Lygten», The Faroe Boys «Heimkoman», The Beatles «Act Naturally», Sonny & Cher, Vidar Sandbeck, Swinging Blue Jeans, Plastic Ono Band. Et av de første minnene mine er fra når onkelen min lærte meg å operere radiogrammofonkabinettet i stua vår, jeg var vel ca 3 år gammel. There was no turning back.

Den første singleplate jeg kjøpte selv var Deep Purples «Emmaretta», kjøpt i en tilbudskurv i et varemagasin i Ålborg, i 1970. Den første LPen min kjøpte jeg samme år, en samleLP «No one’s gonna change our world», med artister som The Beatles, The Hollies, The Bee Gees, Lulu osv. Den ble kjøpt i en elbutikk i Storgata på Elverum.

Jeg husker merkelige 8sporskassetter til bruk i naboens bil, og naturligvis også de vanlige 4sporskassettene, men jeg var aldri glad i dem. Det var noen små pinglete greier, selv om de var praktiske til kopiering og frakting av musikk, i bil eller bærbare spillere.

Og så var det LPene da, mine brødres lper som surret og gikk, plater med 5,6,7 sanger på hver side. «The very best of the Everly Brothers», The Moody Blues’ «A question of balance», The Beatles’ «Abbey Road», The Kinks’ «Sunny Afternooon», CCR’s «Cosmo’s factory», Cat Stevens’ «Tea for the tillerman», Wishbone Ash, Santana, Steppenwolf, The Monkees, min egen «Electric warrior» med T.Rex. Siden har det ballet på seg, kan man si, utover 70- og 80-tallet.

CD en ble utviklet på 1980-tallet. Jeg var nok sen til å konvertere til CDer. Jeg tror nemlig at min første CD var «The very best of Elton John». Den ble ikke utgitt før i 1990, og da hadde CDer vært i alminnelig salg i 7-8 år, så det er mulig jeg tar feil. Det er litt merkelig at jeg skulle vente så lenge, kanskje jeg er konservativ av natur? Eller kanskje det var slik at LPene ble tatt ut av alminnelig produksjon rundt den tiden, slik at jeg rett og slett var nødt til å skifte medium?

Uansett, jeg likte CDene. Når jeg ble vant til det litt puslete formatet på coverne, så hadde CDene mange fordeler fremfor LPene. De var mer robuste, de ble ikke så lett slitt og skurrete. De hadde betraktelig lengre spilletid. Kom det ølsøl på dem kunne de lett vaskes. De var lette å frakte med seg og kunne brukes i bil og heim og på sosiale sammenkomster uten stor fare for evige ødeleggelser. De var arkiveringsvennlige, og coverene inneholdt ofte mange sider med informasjon, liner notes. I motsetning til mange liker jeg lyden av CDer, jeg kjøper ikke uten videre argumentet om at vinyl har bedre lyd. Dette siste har jo mest med smak og behag å gjøre, for ikke å snakke om forsterkere og høyttalere. Jeg er nok ikke så lydfeinschmecker at jeg opplever enorme forskjeller.

Jeg har i mer enn tjue år konsekvent kjøpt all ny musikk på CD. Dette har resultert i en ganske omfattende CDsamling med populærmusikk, om lag 1900 titler, som dekker mange sjangre og epoker. Det er selvsagt helt uaktuelt å anskaffe vinylkopier av alle CDene, slik jeg i hine hårde skaffet meg CDkopier av store deler av LPsamlingen (som naturligvis fremdeles er inntakt). Man lurer ikke en som har blitt lurt før. CD-samlingen min har kommet for å bli. Basta.

Å kjøpe enkeltstående lydfiler er jo bare tull, spør du meg. Når mp3 spillerne og ipodene kom, fortsatte jeg naturligvis med å kjøpe musikk på CD for så å rippe inn på pcen. Nå har jeg skaffet meg muligheten til å gjøre det samme med LPene.

Forresten, et lite poeng som taler til vinylens fordel er spilletiden. En LP har omtrent en halvtimes spilletid på hver side, mens en CD kan ha opptil 80 minutter. Dette i seg selv gir en annerledes musikkopplevelse. Jeg tror faktisk at noe av følelsen vi har om at musikken var så mye bedre før handler om dette: Før hørte vi på en LPside om gangen, omtrent 6 låter. Låtenes rekkefølge, sekvenseringen, på LPene hadde gjerne det for øyet at vi skulle stoppe, snu platen og fortsette. Altså en innlagt pause. Ofte stoppet vi etter en side, og spilte resten en annen gang.

En CD, som ikke har dette naturlige avbrekket og som i tillegg varer mye lengre, kan få musikken til å oppleves mer ensartet, mer monoton i lengden. Rett og slett fordi vi ikke stopper opp og fordøyer underveis. Tror jeg. Jeg har i hvert fall vennet meg til å dosere CDene ved å spille om lag en halvtime om gangen, for variasjonens og fordøyelsens skyld. Eller av gammel vane. Slik sett skal nok overgangen tilbake til vinyl gå greit.

For nå er det altså slutt. Tydeligvis. Jeg kommer nok til å returnere til vinyl nå. Ikke så mye av lyst, men mest fordi det er slik verden er. Er jeg den eneste som synes dette er litt trist?

Men jeg må jo si meg imponert over vinylens gjenoppstandelse. Det er et comeback som er en frelser verdig. Graven var ikke tom allikevel.