Det var bursdagen til far min her om dagen. Jeg er ikke alltid like flink til å huske på sånne dager (eller var ikke flink; nå hjelper jo Facebook og mobilkalenderen til med slikt), men bursdagen til faren min husker jeg i hvert fall, selv om det nå er 12 år siden han døde. Det er rart med det, vi holder alltid fast ved noe.
Han ble dement, far min, det siste klare øyeblikket jeg opplevde fra hans side var da jeg forsto at han hadde oppfattet at eldstejenta vår skulle komme. Plutselig en dag spurte han meg om hvordan det gikk med henne. Han var glad i unger.
Jeg innrømmer at jeg knapt har vært på kirkegården siden begravelsen, jeg er ikke skrudd sammen på den måten, men slutten av januar har for meg allikevel blitt en tid til å stoppe opp og fundere litt. Ettertanke. Det er nå en gang slik det er. Man legger ikke fortiden bak seg sånn uten videre, den blir med inn i fremtiden.
Her er noe jeg skrev i tiden like før han døde. Han var glad i kaffe, far min. Det er jeg også:
MANNEN I HJØRNET.
Du sitter og tenker tilbake på den tiden da du var ung mann. Du smilte så jenter lå flate, de sa sjelden nei takk til en dans. Du husker hverdag og fest og ei jente, det var opplagt hun skulle bli din. Hun fortalte deg alt det hun tenkte, og du syntes hun pratet så fint. Ennå husker du små melodier, gamle sanger som alle forsto. Du sang de ofte med vennene dine, om kjærleik, om håp, og om tro. Drikk nå din kaffe og se på deg selv, din bøyde nakke, det er nakken til en trell som brått ble til overs den dag han slapp fri, og som savner den trygghet ei lenke kan gi. Ryggen var rak den gang pisk og slag herjet, da åket ble kastet fant du lite å feire. Men drikk nå din kaffe der du sitter i hjørnet, og hent frem en sang, vi kan ha godt av å høre. Det er rart, men du savner alt slitet, med lange økter og minimal lønn. Du måtte pent ta til takke med lite, og du var ikke alltid fornøyd. Du fikk det sjelden helt slik som du vill, kanskje gikk du i altfor små sko. Men du sang ofte med vennene din om frihet, om håp, og om tro. Drikk nå din kaffe, der du sitter i hjørnet. En ettertanke i noen minutter kan gi innsikt og nytt perspektiv. Ta hver sorg og hver glede du husker, og legg dem sammen, så har du ditt liv. Og det er ikke kun de berømte som bør huskes her på denne jord. Det tar tid, men til slutt vil folk skjønne at på din måte har du satt spor.Alle kommer fra noe. Her er mor mi.
ROBERTS FRIE FLYT 
Flott innlegg om far din. Diktet var nøkternt og sterkt. Kan jeg ønske meg siden om far din som gjesteinnlegg på min blogg: http://www.demensperspektiv.com ?
det går nok bra det..
Det var flott skrevet, Robert ! ! ! !
Veldig vakkert, jeg sitter her med taarer i oeynene, jeg husker faren din godt og ser han for meg helt klart.
Kul blogg.
Jeg har lest både om far din og mor din og sier:
Du har vært heldig med ditt opphav.
Godt skrevet, ser du er/var glad i dem begge!
de fleste er vel egentlig det, de bare vet det ikke…
Fint skrevet 🙂
Disse stillferdige menn og kvinner som fantes engang. Som var tilfreds med og hadde stor glede av å sitte i hjørnet og betrakte uten å måtte være i rampelyset. Kjenner også en sånn som ikke lenger finnes (fysisk hvertfall) . Dehadde det nok bra med seg selv. Godt skrevet.
det finnes nok en del av de støe og stillferdige fremdeles. Det er jo ikke alle som bedriver blogging eller blottlegger seg og sitt i tide og utide, vet du…
Hvor flot skrevet Robert, ja du har da arvet forfattersiden, brug den flittigt og tro på den 🙂
Så fint, bildet og orda du her minnast far din med.
Eg er av dei som finn ro og fred på ein kyrkjegard.Å gå til ei grav , pusle litt og seie nokre ord om livet som er no, ja det gjer godt.
God helg, mvh Marie
Her ble det en tommel. Dette berørte meg helt inn i hjertet 🙂
Fint skrevet, Robert – Tormod ble plutselig veldig levende for meg igjen.
Fantastisk. Du har det i pennen 🙂 (…eller i tastaturet <3)
Fint å minne ens foreldre slikt. Fine ord om din far du har lagt ned i diktet ditt.
Jeg har hatt et par innlegg om faren min på bloggen, det var i vgb tiden, og jeg la merke til at det gjorde meg godt å blogge om det.
Fint innlegg Robert 🙂
Åååå, dette var rørende og fint. Likte det veldig godt, og likte det du sier om å sette spor. Alle setter spor etter seg, og vi bestemmer kanskje litt selv også hva slags spor vi setter.
Takk for at du delte dette.
🙂
Takk selv.
Det er så sant det du skrev i diktet, Mannen i hjørnet.
Og jeg har hørt om mange som dør bare en uke eller to etter at dem ble pensjonister, en kan lure på hvorfor…
Jeg er ikke noe til å gå på gravene jeg heller, det er snart 7 år siden mamma døde, men jeg har henne med meg i hjertet mitt hele tiden og er ikke så avhengig av gravstedet. Kanskje det blir viktigere om noen år.
Tror ikke det trenger være viktig. Mna bør i hvert fall ikke gå rundt mned dårlig samvittighet p.g.a akkurat det. Det er det nok av andre grunner til. Alt man ikke fikk sagft f. eks.
Godt skrevet.
Let’s drink to the hard working people!
🙂
Den er jeg med på!