Arbeiderpartiets opptreden i den såkalte etioperbarnsaken fremstår for meg som fullstending uforståelig. Det grenser opp mot hva som det faktisk er mulig å ta inn over seg. Hjerteløst og uforsonlig skal makten trampe på barn, under dekke av at det er rettferdig, all den tid barnas foreldre (visstnok) burde ha visst bedre.
At Arbeiderpartiet i regjering har inngått en tilbakeføringsavtale med Etiopia er en ting, hårreisende det også i seg selv. Etiopia er en god toppfemkandidat når det gjelder afrikanske verstingland med hensyn til menneskerettigheter, demokrati, politisk forfølgelse, tortur og you name it. Avtalen kan sammenlignes med at Gerhardsenregjeringen etter andre verdenskrig skulle ha inngått en avtale med Stalin om tilbakesending av sovjetiske krigsfanger. Eller om Nygårdsvoldregjeringen skulle inngått avtale med Nazityskland om returnering av tyske flyktninger i 1936. Intet mindre.
Ok, sovjetiske krigsfanger ble faktisk returnert, og historien har felt sin dom over akkurat det.
At avtalen med Etiopia følges opp med radikalt økede pengeoverføringer til samme land, er vel knapt en tilfeldighet? Hele etioperbarnsaken smaker mer enn motbydelig, og det lenge før det viktigste, barnas situasjon, kommer inn i bildet.
Argumentet om at man ikke skal ta hensyn til barna fordi deres situasjon er en konsekvens av foreldrenes valg er helt hårreisende. Om man følger den logikken til sin ytterste konsekvens kan vi like gjerne legge ned for eks. all barnevernsvirksomhet i landet. Barnevernet driver jo og pusler med resultatene av foreldres ubetenksomme valg, og de nye signalene fra AP er jo at barna selv må ta konsekvensen av slikt. Her er det mye penger å spare, gitt.
Men altså, barn født og oppvokst i Norge skal sendes til et land de ikke har noe forhold til. De skal sendes til et land der sannsynligheten er stor for en av, eller begge, foreldrene i nær fremtid kommer til å bli fengslet og torturert. For vi stoler vel ikke på despotiske diktaturers forsikringer om det motsatte, gjør vi, selv ikke i regjeringen? Arbeiderpartiet har da ingen myndighet i Addis Abbeda, og pengene er jo allerede overført.
Når det gjelder utvisningsvedtak sier loven at det SKAL tas hensyn til barns situasjon og at det KAN tas hensyn til innvandringpolitiske konsekvenser. I all fornuftig språkforståelse er SKAL sterkere enn KAN. Når Arbeiderpartiet fullstendig velger å se bort fra barnas situasjon bryter de altså norsk lov, og bør anmeldes for det.
Når det gjelder tesen om at etiopiske foreldre får barn med vilje for å trosse norsk lov, så sier det mest noe om menneskesynet i Ap-ledelsen. Det finnes ingen forskning som underbygger tesen, selv om den er populær i kretsene fra FrP (eller altså Ap) til Brevig.
Folk får barn ja, det er en biologisk kjennsgjerning. På samme måter som norske foreldre sjelden får barn fordi de sikler etter utbetalinger fra barnetrygden, er det liten grunn til å anta at utenlandske voksne kynisk planlegger å få barn for å utnytte et system de i utgnagspunktet aner lite om. Barn er ikke mer redskaper og virkemidler til måloppnåelse for utlendinger enn de er for nordmenn. Foreldrekjærlighet er likt fordelt i alle kulturer. Det må også tilføyes at de fleste flyktninger fra Etiopia er dypt religiøse (kristne) og at en slik utnyttingtanke vil være fremmed for dem.
At mennesker fra Etiopia er mer moralsk forkvaklet enn nordmenn er en uhyrlig påstand som ligger implesitt i Aps argumentasjon. Det synes jeg de skal holde seg for gode til.
At de etiopiske flyktningene fortsatt er i landet skyldes to ting; Norske myndigheter manglende evne tiil å følge opp avslag om opphold, og situasjonen i Etiopia. Etioperne har blitt så lenge i landet fordi de (de voksne) er livredde for hva som skal skje med dem når de kommer tilbake. De frykter for egne liv, og det er ikke spesielt vanskelig å forstå. Men den viktigste grunnen til at etioperne har blitt så lenge i landet, er at norske myndigheter på dette området, (som dessverre på så mange andre områder), helt mangler evnen til effektivt å følge opp egne vedtak. Konsekvensen er at etioperne, som folk flest, har giftet seg og, Gud forby, formert seg i mellomtiden.
Og enda har jeg ikke nevnt situasjonen til de familiene der foreldrene kommer fra ulike land…
_________
I kjølvannet av 22/7 ble det sagt mange fine ord fra politikere generelt, og Ap spesielt, om inkludering, raushet, varme, om å slå ring rundt verdier, om solidaritet med utsatte grupper, om å besvare angrep med kjærlighet, om å stå opp for hverandre et cetera.
Vi trodde de mente noe med det, i hvert fall jeg trodde det. Jeg lot meg lure. For siste gang.
Men det er de som sitter der nå, med null troverdighet og badet i skam, Stoltenberg, Faremo og de andre Ap»kameratene». De kunne kanskje være en ide om Ap-ledelsen satte seg ned og studerte sin egen historie, så litt på veien som førte frem til et samfunn som vårt. Hva er det som gjør Norge (og Skandinavia) til unike humane samfunn? Når og hvorfor svingte 2000-tallets myndigheter feil og ble enøyde maktovergripere?
(Det er forresten et tankekors at i debatten rundt etioperbarna så fremstår FrP som betraktelig mer menneskelige og omsorgsfulle enn Ap, FrP henger i hvert fall bjella på katten ved å påpeke at det er norske regjeringers ansvar at situasjonen har oppstått.)
Vi får bare håpe at SV og SP opplever den saken som alvorlig nok til å bryte regjeringsamarbeidet. For det er den utvilsomt, etikk og moral er det aller viktigste i livene våre, i tillegg til vår evne til empati med svakerestilte mennesker, særlig barn. Det er det som gjør oss til mennesker. Arbeiderpartiet ble forresten opprinnelig tuftet på dette, på solidaritet og omsorg.
Men det var da det, og itte nå.
Det var da det, før det ble opportunt å ekskludere skammen og anstendigheten fra politikken.
ROBERTS FRIE FLYT 
Nå er det på tv-skjermen, det første av disse barna, som nå altså sendes ut av landet; jeg hadde liksom ikke trodd at det skulle skje, trodd at Stoltenberg skulle gjøre noe på humanitært grunnlag, dette er hardt, intervju med familien med historien om et barn som er nordmann, vokst opp her, jeg er ikke lenger så paragrafrytters sløv og kynisk, dette gjør vondt!
Simon
Sorry, dumt av meg, frekt å svare på engasjement med tilnærmet offentlig skriv, og i dette tilfelletpotensielt skadelig. Fordi engasjement er viktig; kanskje noen av disse barna går under, dersom ikke alle bloggister og andre nå går ut og engasjerer seg; stå på, det kan være nødvendig i dette tilfellet å gå mot Stoltenbergs politikk. Kan du sammen med andre redde barn fra ulykke, må du holde frem som du stevner! Som mannen som nektet å gjøre nazihilsen; borgerne må tørre og prøve å aktivisere seg for å skape et bedre samfunn!
Simon i Støa
Leser du lederen i lørdagsutgaven av VG så synes jeg den artikkelen gir en logisk og god forklaring på ditt spørsmål. Det koker vel til slutt ned til hvorvidt man er et ‘følelsesmenneske’ eller ‘realist’? (Side 2/3)
Visstnok en mer forseggjort begrunnelse:
Tvert i mot er det en allmenn aksept for at Norge må sette ned gjerdestolper, lage regler som klargjør grunnlaget for å innvilge eller avslå søknader om asyl. Et bredt flertall på Stortinget står bak dagens regelverk som en samlet regjering forvalter.
Rettferdighet er det bærende prinsippet i norsk asylpolitikk. Asylsøkere som har behov for beskyttelse får opphold i Norge. Noen får opphold på humanitært grunnlag. Hensynet til barn veier tungt, men trumfer ikke alle andre hensyn. Det er synd på mange barn i verden, men løsningen er ikke at alle kommer til Norge.
Hvis vi åpner for at foreldre med barn som har vært i Norge i et antall år, tre år er nevnt, av den grunn skal få bli, vil vi i praksis innføre en ordning som inviterer til å holde ut etter endelig avslag på søknaden. I så fall får asylsøkerne opphold nettopp fordi de har brutt norsk lov ved ikke å returnere til hjemlandet. Det er urettferdig i forhold til asylsøkere som lojalt reiser når de får avslag. Og det vil oppleves urettferdig av barn som faktisk har behov for beskyttelse, men som må leve lengre i usikkerhet fordi kapasiteten i forvaltningen presses av voksne som utnytter systemet.
Debatten den senere tid avdekker et evig dilemma. En regel kan virke stivbeint, ja nær sagt uforståelig i forhold til enkeltmennesker, for eksempel en sympatisk familie med barn som får avslag. Som ikke får innvilget asyl i Norge fordi far og mor, etter regler som alle er enige om, ikke har krav på beskyttelse og som dermed plikter å reise ut. Slik må det nødvendigvis være. Uansett hvor stolpene settes vil noe bli stående på feil side av gjerdet.
Det gjelder også om vi sier ja til amnesti for akkurat de foreldrene med barn som i dag har vært i Norge i mange år. Hvis vi nå i mars setter grensen på tre år, vil vi i april og mai møte nye barn som har vært her i tre år. Er det rettferdig å si nei til dem når vi nylig har sagt ja til andre? Selvsagt ikke, og i mellomtiden risikerer vi at menneskesmuglere oppfatter at Norge liberaliserer asylpolitikken. Det gir dem argumenter for å lokke nye foreldre til Norge. Og vi risikerer å skuffe flere barn enn dem vi sa ja til i mars 2012.
Jeg skriver dette for å dele med dere reelle dilemmaer som leder til at den tilsynelatende enkle løsningen, å la asylbarna bli, verken er enkel eller rettferdig. Det hører med i bildet at det ikke er slik, heldigvis, at en politiker kan gripe inn i en enkeltsak. Utlendingsdirektoratet (UDI) gir asylsøkeren opphold eller avslag etter en individuell behandling av søknaden. Får asylsøkeren nei har hun eller han rett til å klage til Utlendingsnemda (UNE) som fatter endelig beslutning. I siste instans kan UNEs vedtak prøves for en vanlig domstol.
Politikerne har frivillig sagt fra seg innflytelse over enkeltsaker. Er regjeringen eller Stortinget misfornøyd må vi endre lov eller forskrift. Verken UNE eller en domstol kan instrueres via «et politisk signal» som noen har hevdet. Ingen, aller minst barna, er tjent med tvilen som vil oppstå når et «signal» skal tolkes.
Regjeringen skal legge frem en stortingsmelding om barn på flukt før sommeren. I denne meldingen vil vi drøfte spørsmål om barns rettigheter. Vi ser at det kan være argumenter for å gjøre mindre endringer i regelverket. Samtidig er det flere gode argumenter for ikke å gjøre endringer. Uansett vil det bli slik også i fremtiden at familier med barn som har fått endelig avslag på sine søknader, må reise hjem.
Vi må ikke glemme at det norske systemet anerkjennes internasjonalt som både humant og rettferdig. Vi iverksatte visse innstramminger i asylreglene i 2009 og 2010. Det var nødvendig fordi det høye antallet saker skapte lange køer og mye frustrasjon. Siden har vi tilført midler og forenklet saksbehandlingen. Resultatet er redusert saksbehandlingstid, noe som er en klar fordel for alle involverte. Barna ikke minst.
Alle som får sin asylsøknad behandlet kan bo på asylmottak hvor de får bidrag til livsopphold så lenge søknaden behandles. Det er innført rett til nødvendig helsehjelp, og barn, gravide og psykisk syke med ulovlig opphold er gitt tilnærmet full tilgang til helsetjenestene. Det er også innført endringer slik at asylsøkere på mottak kan delta i frivillig arbeid.
Dette er endringer vi har gjort av hensyn til hver enkelt asylsøker, barn og voksne. Det jeg ikke kan love er at hver enkelt får bli. Jeg har tillit til at folk ser forskjell på det å synes synd på et barn, og det å skape et regelverk som innebærer at foreldre med barn som oppholder seg lenge nok ulovlig i Norge skal få opphold som belønning. Barna ikke er tjent med at vi skaper et system der de risikerer å bli et virkemiddel i de voksnes kamp for opphold.
Simon i støa, siterer videre statsministeren
10 spørsmål og svar om asylbarna
du ser helt bort i fra hovedpoenget, nemlig enkeltmenneskene som alltid må være i politkkens fokus.Du ser også helt bort i fra det moralske aspektet og det at bordet fanger når man bruker fine ord i en sammenheng. Realpolitkk uten etikk blir veldig fort ondskap, og da hjelper det ikke med en argumentasjonr som liksom skal være «fornuftig» gjennom
å heve seg over det det egentlig handler om, nemlig skjebner. Fornuft har nemlikg med menneskelighet å gjøre. Fjerner du forniuft, følelser og moral fra politikken, ender vi fort opp som regimer man helst ikke vil sammenlikne oss med.
det er sant. Men jeg Støtter Jens i denne saken
Å sette gjerdestolper
Det har oppstått et sterkt engasjement for asylbarn i Norge. Som oftest med utgangspunkt i et enkelt barn. Kan hun ikke få bli? Følelsesmessig sier vi alle ja i møte med det ene barnet. Det er når man trekker oss tilbake og tenker over konsekvensene at tvilen melder seg. I alle fall om man ikke er for fri innvandring eller et sterkt liberalisert asylregelverk. Jeg kjenner få, om noen som er det, skriver statsminister Jens Stoltenberg i et innlegg i Dagens Næringsliv. Utdrag fra arbeiderpartimail fra i dag; det var dette med å ha ansvar for hele landet, da (samt for en grammatikalsk feil)! Men ære være de som protesterer og arbeider for støtte til vanskeligstilte, barn, ikke lett dette. Prosesser i demokratiet presser kan hende frem det rette valg; folket SKAL protestere og arbeide for den fattige nesten.
Simon
Jeg støtter Jens her. Man kan ikke la følelser styre et regelvrk.