Alle steder hadde sine originaler, folk som havnet på siden av det konforme. Folk vi la merke til av ulike grunner. Noen tilhørte kategorier som snart er helt forsvunnet p.g.a modernitetens fostervannsdiagnostikk og etter hvert, gentesting. Andre havnet i en outsiderposisjon p.g.a av livets omskiftelige motvinder og oppoverbakker. Andre igjen, pionererne, stlte seg lagelig til for hogg rett og slett gjennom å tørre å være det de var, uavhengig av datidens lave takhøyde.
Så også i Elverum, som også hadde sin godt tilmålte kvote av originaler. Jeg nevner i fleng Sykkel-Tor, Døvstumme Gunnar, Jacob med sykkelen og soplimene, Negerdama, bygdebyens to første åpent homofile, maleren Ludvigsen, gangstersvindlerne Dan og Willy fra Øverleiret, gjengen med flaskene bak arbeidskolen (eller kanskje enda oftere, bak drosjesentralen).
I våre dager synes ikke slike personer så tydelig i gatebildet, man har jo institusjoner og NAV, og pionerernes innsats har bidratt til at takhøyden har blitt hevet betraktelig, slik at vi nå ikke legger merke til ting som den gangen hadde vært sosialt påfallende, godt og vel.
(Forresten, da bestemor havnet på pleiehjemmet hørte jeg skrikene fra han som hadde sprengt seg selv med en dynamittgubbe. Dermed ble det til at jeg besøkte bestemor der bare den en gangen.)
Unger lager seg jo sine egne bilder og egne tolkninger av det de opplever. I nabolaget vårt bodde det for eksempel ei svartkledd, eldre dame med stritt, langt og grått hår, selveste heksa! Det var nesten farlig bare å passere huset hennes. Jeg husker at jeg en gang faktisk var inne i kjøkkenet hennes, uten at opplevelsen av noe skummelt ble noe mindre av den grunn. Skrekkblandet fryd. Sannsynligvis var hun bare ei helt vanlig eldre dame som luktet av kamfer og møllkuler.
For oss ungene ( i hvert fall for meg) var det også noe uforklarlig mystisk med damer som Ingrid med krokryggen og Minda, som daglig subbet nedover veien forbi huset vårt.
Bak disse personene lå det helt sikkert et bredt spekter av skjebner og historier. Men for ungene representerte de noe skummelt, de tilførte en slags annerledeshet, en spenning, i hverdagstilværelsen. Det var viktig det også.
Men dessverre så er ungers motsvar til det skumle og uforståelig ikke alltid like hyggelig.
Om vinteren holdt Egil til på Fylken, skøytebana i Elverum:
EGIL
Hver ettermiddag når vi går på skøyter,
i garderoben står Egil ved siden av ovnen.
Han legger inn ved, det gnistrer og spraker.
Rommet er varmt og vi ungene trives.
Han triller alltid en svart gammel sykkel
med ei pappeeske surret fast bakpå.
Han samler på flasker, de klirrer i eska.
Det er kalde vinteren, han er barbeint i skoa.
Vi forstår ikke han sier, han bruker ikke våre ord.
Ord fra en annen verden, merkelige lyder fra sjela.
Øynene lyser.
Han flirer mot unga med tannløse gummer,
har lua på skjeve, samler sneiper i lomma;
ei gammel dressjakke med hyssing for knapper.
Han skal pante flasker, men først ordne med ovnen.
Han kommer så happy når vi roper «Egil»
vi skøyter fort fra ham, full fart over isen.
Det er veldig skummelt og gruandes artig.
Han fanger oss aldri når vi erter og leker.
Vi kaster snøball og sikter på Egil,
vi treffer og jubler, han gråter og truer.
Sykkelen hans velter og flaskene knuses,
Egil bråsnur i tårer, det slukner i ovnen.
Vi ser ikke helt hvor han forsvinner,
men de store gutta forteller at han venter der borte bak trærne,
de vi må forbi på vei hjem til kveldsmat.
Når lysene slukkes på skøytebanen.
ROBERTS FRIE FLYT 