Senterpartiet er et parti jeg normalt har liten sympati med. Jeg regner de som hovedarkitektene bak landets mislykkete distrikts- og vegutbyggingspolitikk. Senterpartiets historiske pendanteri der de med milimetermål har passet på at alle grisgrendte strøk skal behandles «likt» har ført til norsk veiutbygging følger lappeteppeprinsippet, preget av absurde feilprioriteringer. En bru her, til øya med 200 hundre mennesker og et nedlagt fiskerbruk, en tunnel der til de 50 oppsitterne i fraflyttingsbygda, o.s.v. Sp er det partiet som ivrigst blokkerer helhetstenkingen, og er derfor hovedansvarlig for denne underlig ineffektive politikken. Sp har nemlig hatt en lei tendens til å komme i vippeposisjon i nesten alle Storting siden 80-tallet, og har dermed kunnet forvalte uforholdsmessig mye makt over rikspolitikken. Jeg liker forresten heller ikke partiets tilnærmede fascistiske holdning til rovdyrproblematikken. «Skyt de artene vi ikke liker!» er mantraet.
Så Senterpartiet er normalt ikke my cup of tea. Langt i fra.
Men nå i disse dager synes jeg faktisk litt synd på partiet. De har det ikke enkelt. De får så øra flagrer for å ha stilt seg bak årets statlige tilbud til bøndene. Det har ikke bare stilt seg bak, det er sågar partiets egen landbruksminister som overleverer tilbudet.
Tilbudet var på 900 millionar kroner, kravet fra bøndene er 2,2 milliardar kroner. et hav av forskjell, 1,3 milliarder. Tidligere i perioden har regjeringen levert en offensiv landbruksmelding der den lover økt norsk matproduksjon i årene som kommer, noe som jo kjørte bondeorgansisajonens forventing til topps. Forståelig nok, noen må jo jobbe med denne økte matproduksjonen, og leve av den også..
900 millioner kroner. Ramaskrik! Mot Senterpartiet!
Men partiet har jo tydeligvis kjempet med nebb og klør innad i Regjeringen, der har dette minipartiet vitterlig fått skikkelig uttelling. Arbeiderpartiet foreslo i utgnagspunktet et tilbud på 400 millioner kroner til bøndene, et beløp som Sp i interne regjeringsforhandlinger har opppnådd å fordoble, godt og vel!
Når man da legger til at forhandlinger er forhandlinger, og gjerne ender ett eller annet sted sånn omtrent midtveis mellom krav og tilbud, blir bonderaseriet faktisk litt vanskelig å forstå. I hvert fall raseriet mot Sp. Jeg kan da ikke begripe annet enn at de har gjort en kjempejobb i Regjeringen, på vegne av bøndene.
Utakk er i sannhet verdens lønn.
________
En annen sak er at antall gårdsbruk har blitt redusert med en tredjedel i siste tre regjeringperioder, fra 70 700 i 1999 til 46 600 i 2010. Landbruksmeldingen bidro til et håp om at den trenden skal snus. Det skjer nok ikke. Sp gjør helt sikkert sitt for å bremse utviklingen, men så lenge Ap taler med to tunger, vil utviklingen fortsette. Man kan ikke satse på en virksomhet og samtidig strøpe den. Bygge forventninger, for så å knuse de kort tid etterpå.
Utviklingen vil forresten fortsette selv om AP mot formodning skulle slutte å tale med to tunger.
For faktum er at distriktspolitikken er langt om for lenge siden. Problemet, hvis det er et problem, er at ennå tør ingen av de store partiene si det høyt. Det regnes ikke lenger for å være liv laga, og derfor ikke ønskelig, med bosatte bygder overalt i landet vårt. Det vurderes å være for dyrt rett og slett. Norge er derfor i ferd med å kopiere den svaneske modellen. Landsbygda blir mer eller mindre lagt ned, satsingen konsentreres om de bygdebysentrene, småbyene. Disse skal væe buffere, ta i mot folk fra de mer grisgrendte strøkene, for å lette sentraliseringspresset på de største byene.
Sånt kan de jo ikke si, partiene våre (untatt FrP), men utviklingen går den veien. Effektive vei- (og tog- [?]) forbindelser mellom de ulike halvstore tettstedene (og de store) vil bli prioritert. Bosetting i de mer grisgrendte områder vil da være for de som er spesielt interesserte, og/eller kreative nok til å skape seg alternative leveveier der.
Det tradisjonelle jordbruket vil bli kostnadseffektivt konsentrert i de mest produktive jordbruksområdene; Jæren, Sør Trøndelag, Østlandet. Vestlandsbøndene blir saue- og geiteprodusenter og småskala lokalmatprodusenter med resten av landet som marked.
Og Nord-Norge?
Sånt kan de jo ikke si, partiene våre, men om man ser utviklingen over tid, så er det dette som er i ferd med å skje, en uuttalt rikspolitikk. Med konsensus fra alle partier. Unntatt altså Senterpartiet.
Men det er altså Senterpartiet som får kilovis med pepper fra bøndene i våre dager, selv om de gjør det de kan for å motvirke denne politiske utviklingen.
Ja,ja. Det er av sine egne man skal ha det. Akkurat nå fortjener Sp faktisk litt sympati.
ROBERTS FRIE FLYT 
da kommer jeg tilbake til mitt evindelige spørsmål –
hva er prisen den enkelte bonde får for sine produkter – og hva er prisen INN til butikk ?
Sp får aldri min sympati. Vi kan ikke ha en produserende bonde på hver eneste knatt i dette landet. det er alt for dyrt.
Jeg leste nettopp dette innlegget i en blogg :
Iht journalist/redaktør Gunnar Stavrums i Nettavisen viser fakta :
jordbruket får 23 milliarder i total statsstøtte . Norge har 53.000 årsverk i jordbruket. Jordbruksstøtten er altså på 434.000 kroner per årsverk.
på den annen side dette sitatet fra journalist/redaktør Gunnar Stavrums i Nettavisen viser:
“Norske medier mottar 7,1 milliarder kroner i direkte og indirekte pressestøtte, . Bedriftene som får mediestøtte har 5.900 journalister, mediestøtten utgjør 1,25 millioner kroner per journalist.”
Hver mann sin egen avis….trenger vi det ?
Begge er altså meget dyre for samfunnet –
Så hvem sitter i egentlig i det største glasshuset……begge er uansett alt for dyre
men akkurat nå får de masse kjeft for faktisk å ha gjort en så god jobb som mulig…
Det med statlige overføringer er litt både og.Dersom man ønsker å ha matproduksjon i landet vårt, daer man avhengig av subsidier. Aternativet er kjempehøye tollmurer (elelr importnekt). Hvis man betrakter norsk produksjon av mat som irrelevant og ikke spesielt viktig, kan man naturligvis fjerne subsidiene og importere alt fra biligere strøk. Jeg tror ikke det er mulig å produserer kostnadseffektivt nok til at jordbruket kan overleve uten støtte. Det koker ned til hvor mye vi er villige til å betale i rede penger for en kilo norske poteter.
Problemet nå er at noen (høyresiden)later som om å fjerne subsidiene løser alle problemer, og vips, maten blir billig og bonden lykkelig, mens ap/sp ikke klarer å selge ideen om at subsidering er nødvendig. At det får eksempel ikke går an å ha et vitalt bygdenorge uten jordbruk).
For egen del tror jeg at det er viktig for enhver nasjon å opprettholde størst mulig grad av selvforsyning av landbruksvarer.
Situasjonen i f. eks. Hellas akkurat nå tydeligjør det. Enhver krise (og kriser kommer!) løses bedre med størst mulig selvhjulpenhet.
En annen sak er at industrilandbruket som jo er målet for alle (unntatt sp!) nok ikke er spesielt økologisk holdbart på sikt..