Telefon.

Bare noe ord om telefoni. Fine greier. Der jeg kommer fra fikk vi innlagt telefon helt på begynnelsen av syttitallet, installert av en ekte telemontør da vår bestilling endelig havnet først i køen. Fine greier. En grå telefon med dreieskive og pipelyd. Senere kom tastafonene i opptil flere fine farger, levert aller hjertligst av Televerket den også, etter en passelig protestantisk ventetid. Man skulle jo ikke strø om seg med fargeklatter i heimen sånn helt uten videre.

Verdens første (vel, det var sikkert verdens TO første?) fungerende telefon ble lagd av Alexander Graham Bell i 1876.

Bell påsto bl.a. at «en dag vil enhver bolig og bedrift ha installert telefon». Denne påstanden ble fort avvist, og selv telegrafkompaniene på den tiden så ingen fremtid for nyvinningen. Telegrafen ble vurdert å ha en lysere fremtid enn telefonen. I 1877 under en demonstrasjon i Drammen, fikk Bell denne kommentaren: «Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri». (Det er noe særnorsk i den kommentaren, er det ikke?).

Alexander Graham Bell ble senere (i 1972) fortjent hyllet av Sweet i en låt skrevet av Nicky Chinn og Mike Chapman. Disse to var vel de to mest suksessfulle britiske låtskriverne i første halvdel av syttitallet. De skrev sanger på løpende bånd for nevnte Sweet, Mud, Suzi Quatro, New World og Smokie. (Og sikkert flere). Popmusikkens historiske vei er for øvrig brolagt med låter om telefoner og telefonsentraldamer og triste ring-meg-nå-kjære-oppfordringer.

Tilbake til telefonen. Ting har utviklet seg! Noe av som slår meg når jeg ser gamle filmer, det som VIRKELIG avslører alderen på filmen, er fraværet av mobiltelefoner. Jeg merker at jeg sitter og irriterer meg litt når en rollefigur jeg sympatiserer med havner i ei lei knipe: Hvorfor i helvete ringer han ikke bare etter hjelp? Men jeg kommer selvfølgelig på hvorfor. Mobilen er ikke oppfunnet ennå! Selv ikke i de mest urealistiske avant garde science fiction filmene tenkte regissørene på  muligheten for mobiltelefoni.

Hei, slutt med disse digresjonene! Jeg sa: TILBAKE TIL TELEFONEN! Dette skal ikke handle om gamle poplåter eller utdaterte filmklassikere. Men om telefoni.

Telefonen var et stort fremskritt. En kontaktskaper. Fine greier. Med ett kunne man ha kontakt med familie og venner på helt andre kanter av byen, andre kanter av landet. Til og med på andre kanter av verden! (Selv om det siste var skrekkelig dyrt). (Jeg vet forresten aldri om punktumet skal være før eller etter parantesen.) Et sosialt redskap til glede for bestemor, storebror og barndomskompiser. Man ringte og snakket sammen, takket for juleselskapet, drøftet naboens datter eller siste plata til ….Sweet, for eksempel, oppdaterte hverandre om sykdom og om velstand, avtalte kanskje å treffes litt senere.

Ting har utviklet seg. Teknologien er endret. Fine greier. Telefonsentraldamene er borte. De bufaste telefonapparatene, hustelefonene, også. (Jeg beholder min kun av hensyn til de aller eldste i familien). Telefonkatalogene er anakronismer, mobiltelefonene har nummerlister og displayer som avslører hvem som ringer. Vi kan sende sms og mms til hverandre, noe som ikke en gang var en fjern drøm i Televerkets dager. Fine greier. Prisene har også blitt relativt mye billigere, og alle har vi en telefon i lomma til enhver tid.

Men hva har skjedd? Jo, telefonene som var et redskap for økt mellom-menneskelig kontakt, har nærmest blitt forvandlet til  det motsatte, til et verktøy for å slippe å prate med folk. Kommunikasjonsteknologien har gjort oss ukomfortable med «organisk» eller «akkustisk» eller «analog» kommunikasjon.

Jeg merker det selv. I stedet for å ringe, sender jeg en tekstmelding. I stedet for å tenke på noen, sender jeg en tekstmelding. I stedet for å stikke innom, sender jeg en tekstmelding. Det er bare slik det er. Fine greier?

Før ante vi jo ikke hvem i husstanden som kom til å svare når vi ringte. Det spenningsmomentet forvant da alle fikk hver sin mobiltelefon. Men det lå helt klart mye fordums sosial læring i at vi, da vi hev oss over telefonenene, måtte regne med at vi muligens ble nødt til å gjennomføre stotrende samtaler med for eksempel de strenge fedre, før våre hjerters utkårede fikk slippe til?

Uansett, displayet gjør at jeg nesten alltid vet hvem som ringer, jeg kan faktisk (i hvert fall i teorien!) velge om jeg har lyst til å svare eller ikke. Foreløpig velger jeg bare bort oppringinger som jeg mistenker for å tilhøre telefonselgere. Men hvem vet hva som skjer i fremtiden? Dette virker forresten motsatt også: Når jeg ringer og ikke får svar, KAN det jo være fordi det er akkurat JEG som ringer?

Men vent litt. Hva er det egentlig jeg skriver om her? Hvor vil jeg? Hva er temaet? Jo, telefonens diskre forvandling fra kontaktskaper til kontakthindrer var det jeg hadde i hodet da jeg begynte. Jeg tror dette har noe å gjøre med at vi plutselig har blitt konstant tilgjengelige, og fått ubegrensede kommunikasjonsmuligheter. Dette får oss til å trekke oss tilbake, distansere oss. Kanskje setter vi opp ubevisste forsvarslinjer mot alltid å skulle blottlegge oss for kreti og pleti? Tilgjengelighet skaper avstand?

(Omtrent på samme måte som at vi har et mer avslappet forhold til naboer i eneboliger enn i blokker. I blokka blir det litt for nært, derfor holder vi folk en armlengde unna. Jeg  gjorde i hvert fall det.)

Resulterer disse forsvarslinjene i at vi distanserer oss fra hverandre også? Husker vi ikke helt hvordan man kommuniserte på gamlemåten? Mistet vi vårt «analoge» kommunikasjonsverktøy underveis?

Eller er det jeg som henger meg opp i ikke-eksisterende problemer? Er alt egentlig slik det skal være, et resultat av en naturlig utvikling? Grubler jeg litt for mye over ting nå igjen? Er jeg en litt utdatert gretten gammel gubbe allikevel?

Uansett, Alexander Graham Bell ante ingen ting om dette. Ikke Sweet heller.

Men den godeste Bell fikk i hvert fall rett i påstanden sin om at en dag vil enhver ha telefon. Godt og vel.

Fine greier?

(Jeg burde forresten også  ha nevnt littt om hvordan og hvorfor vi gjemmer oss bak mobilene når vi faktisk ER sammen. 5 stk rundt et kafebord, alle ivrig fiklende med telefonene sine…)