Fugl Føniks?

Sjette september. Livet begynner å komme på stell igjen. Håper jeg. Mumford & Sons har nettopp blitt avløst av Jonathan Wilson i CD-spilleren. (Jeg holder meg fremdeles med cder. De trenger riktignok plass i hylla, men jeg synes de er koselige). En fordel ved å gå hjemme på dagtid er forresten at ingen bryr seg med hvilket volum jeg benytter når jeg f.eks spiller Jonathan Wilson. På denne tiden av døgnet er det heller ingen tv-tittere som protesterer mot at jeg spiller musikk i stua.

Men det er vel omtrent den eneste fordelen.

Sjette september. Livet begynner å komme på stell igjen. Håper jeg. Den har vart lenge nok nå, denne fysiske nedturen. I forrige uke kom det gjennombruddet. Ny medisin, én sprøyte, og verden endret seg. Det var som om kanylen var fylt med den reneste myrra*.

Tre-fire timer tok det; jeg ble plutselig i stand til å GJØRE ting med fingrene, med beina. Med humøret. Jeg har gått lange turer, (vel, rundt tre kvarter, i hvert fall) i generelt ulendt terreng med både opp og nedover bakker! Ingen problemer (nesten). Jeg har reparert utetrappa, (murerarbeid!). Jeg har kjørt bil til Ringebu uten å være stiv og støl og ødelagt da jeg kom frem. Jeg har gått rundt i byen på en normal måte, jeg vært på åpen dag på Lillehammer Uldvarfabrikk, d.v.s. gått på fabrikkbetonggulv i et par timer. Uten å få særlig vondt. Dessuten har humøret og behovet for å være sosial kommet tilbake.

Med andre ord. Jeg er nesten som før. Kondisjonen er riktignok elendig, muskelstyrken må vedlikeholdes gjennom trening, og finmotorikken blir nok aldri helt den samme. Men herregud da!

(Forresten, det er all grunn til å ta av seg hatten for Revmatismesykehuset på Lillehammer, en fasilitet jeg har frekventert hyppig det siste året. Jeg har ikke lovord nok til de som jobber der. De tar folk på alvor, med et glimt i øyet. Respekt.) 

Foreløpig ser det ut til at en aktiv dag etterfølges av en dag med utmattelse. Det går seg vel til etter hvert, når medisineringen «setter seg» ordentlig og treningen gir resultater. Sådan er hvert fall prognosen.

Sjette september. Livet begynner å komme på stell igjen. Nå er det faktisk tid for å se fremover.

Det var det, ja. Se fremover. Livet er visst ikke helt på stell allikevel. Jobben jeg hadde finnes ikke mer.

Jeg var glad i det jeg holdt på med, og har vel mest lyst til å fortsette med noe tilsvarende. Men er det mulig? Voksenopplæringsjobber vokser ikke på trær. De er attraktive. Jeg er en mann i femtiårene. Utdatert? Hva gjør jeg? Kanskje er dette øyeblikket til å finne seg en helt annen nisje? Men hva skulle det i så fall være?

En gang i tiden jobbet jeg med manuelle yrker. Jeg startet som fabrikkarbeider. Det er lenge siden, men jeg kjente det fortsatt i ryggraden da jeg var på den nevnte touren på Uldvarefabrikken. Men det livet er intet savn, og representerer absolutt ingen aktuell retrettmulighet. Fremad og aldri glemme.

Men hvordan «selger» jeg meg og gjør meg selv attraktiv? Dress, hvit skjorte og slips? Velpleid hår? Fasade? Jeg synes selv at jeg er ganske oppgående og orientert, sosialt, kulturelt og kunnskapsmessig sett. Men synes andre at jeg er tilstrekkelig på hugget? Eller ser de bare en eldre fyr som er akterutseilt, og som attpåtil har vært syk i lang tid? En som det ikke er bryet verdt å satse på?

Kanskje jeg kan lage min egen arbeidsplass i stedet?

Fugl Føniks. Ifølge sagnet lever fuglen Føniks mellom 500 og 1000 år. Deretter flyr den til den hellige byen Heliopolis, der den bygger et reir av myrra* i solguden Ras tempel. Ved soloppgang antennes reiret av gløden fra morgenrøden, og både reir og fugl brenner til aske. Fra denne asken gjenoppstår Føniks som en ung, ny fugl, som stiger høyt opp på himmelen, klar for nye tusen års innsats.

Jeg liker å skrive, har alltid hatt lyst til det. Går det an å finne på en måte å livnære seg på av det, mon tro? Det hadde jo vært morsomt og spennende å få til. Er det bruk for meg i en slik sammenheng? Har jeg guts nok til å kaste meg ut i det? Hvordan gjør jeg det i så fall? Jeg har ikke peiling. Ennå.

Men innbærer ikke det å skrive en ganske isolert hverdag? Jeg er til tider litt sosial, og en av mine sterke sider er jo at jeg er flink med folk som har havnet i litt vanskelige situasjoner. Kan jeg virkelig tenke meg å fjerne meg fra den gata jeg har oppholdt meg i de siste 25 årene? Fremad og aldri glemme?

Det finnes jo også en god del andre ting jeg godt kan tenke meg å drive med. Nå har jeg uansett fått muligheten til å finne ut av dette, samtidig som jeg har fått en rimelig stor utfordring.

Sannelig, døra til tenkeboksen har åpnet seg på vidt gap, og det er bra, veldig bra.

Jeg går utvilsomt spennende tider i møte, håper de ikke blir alt for spennende. Til syvende og sist er vel akkurat det helt opp til meg selv.

Fugl Føniks.

 __________________________________

* (Myrra er saft av Burseraceaetreet som vokser i Arabia og Afrika. Sekretet er svettet ut av barken og tørret i luft. Utseende er gulbrune eller rødbrune, uregelmessige klumper. Myrra ble brukt mot mange sykdommer. Den ble brukt alene og i blanding med andre legemiddel både inn- og utvortes, i blanding med ”kvikkemelk” til øyensalve, til munnvann, mot dårlig lukt i armhulene, til tygging ved dårlig ånde og til snusing mot snue osv. En myrratinktur ble brukt for å få fortgang i fødselen, for å fremkalle menstruasjon og mot lammelser ved slagtilfeller. Myrra ble også brukt som tannpulver og tanntinktur, hostestillende middel og stimulerende middel. Undersøkelser av myrraens virkninger mangler.)