Telefonen som forsvant, Robert goes unplugged

Hvor har det blitt av telefonen min? Det siste jeg husker om den er at jeg la den til lading på skatollet i stua. Og nå er den altså plutselig borte. Forsvunnet. Det første jeg gjør når savnet oppdages er å ringe til den. Det er jo det som pleier å funke.

«Kjære telefonen min, hvor er du?»

 

Men ingen robertringelyd høres. Telefonen er død, og Mobilsvar er til særdeles liten hjelp. 

Jeg leter overalt. På alle tenkelige steder. Hvor pleier jeg å gjøre av ting? Hvor kan den ha falt ned? I bilen, under det nevnte skatollet, mellom sofaputene, i jakkelommene? Jeg leter overalt. På alle utenkelige steder. Har jeg lagt den på et lurt sted mens jeg ryddet kontoret? I fryseren, i kjøleskapet, bak bøkene i bokhyllene, under badekaret, i verktøykassa, i undertøyskuffa, i hundematbøtta? Det er ikke godt å vite hva som kan skje når en distre fyr skal gjøre flere ting samtidig. Jeg leter på steder jeg vet jeg har vært i det siste, og på steder jeg er helt sikker på at jeg ikke har vært. Uten resultat.

Jeg får flere «har-det-på-tungaopplevelser», der jeg merker at det er like før gjemmestedet åpenbarer seg for meg. Jeg husker nesten, men får ikke helt tak i det.

Telefonen er stor, alt for stor. Nesten gigantisk, en Samsung Note. Vanligvis er den irriterende, for den er akkurat for stor til det det er praktisk å ha den med seg på en uanstrengt måte. Men nettopp derfor burde det da for fanden være mulig å finne den igjen. 

——

Etter hvert venner jeg meg til det. Det er egentlig ganske ålreit. Hva er det jeg maser etter? Telefonen er jo bare et redskap brukt for å tilfredsstille det postmoderne samfunns forventing om rastløs tilgjengelighet og sukkersøt vellykkethet. En håndfast manifestering av folks kontinuerlige «behov» for oppdatering og selveksponering. Ja, jøss, jeg greier meg da fint uten dette. Det føles faktisk helt fint å ikke måtte sjekke telefonen i tide og utide. Var det sånn livet var, før?

Det var det med kameraet da, et mobilkamera er normalt ikke all verden, men det på Samsung Note telefonen er ganske bra. Det var jo derfor jeg kjøpte det uhåndterlige monsteret. På den annen side, hvem er det egentlig som bryr seg om mine bilder da? Verden generelt greier seg utmerket uten at jeg skal forevige rått og røti. Og de fantastiske fargene på fjellet i forrige uke, med Sølen i det fjerne som stikker toppen opp gjennom tåkebeltet mot en knallblå himmel, de bildene har jeg jo lagret i hodet.

Fasttelefonen duger utmerket til periodens påkrevde telefonsamtaler, så får jeg heller kjøpe meg et skikkelig kamera til jul, speilrefleks.

Etter fire, fem dager tenker jeg ikke spesielt mye på telefonen som forsvant. Riktignok får jeg plutselige og hektiske perioder med intens, resultatløs leting (på steder jeg har lett mange ganger før), men periodene blir færre og færre og kortere og kortere, før de opphører helt. Jeg er avvent!

I går, på 12. dagen, bestemmer jeg meg for å returnere til folden. Melde meg inn i verden igjen. Det kan være greit å ha en mobil, sende meldinger om begivenheter og slikt. Jeg finner en kassert barnenokia og kjøper nytt simkort i Telebutikken. Biter i det sure eplet, som kanskje er litt søtt allikevel.

«Hei, hei, jeg er tilbake!»

«Tilbake fra hvor?»

 

Jeg sitter midt i den nye tids første telefonsamtale, (med fruen, sikkert om noe viktig som middagsalternativer, eller oppdatering av handleliste eller noe), da fasttelefonen ringer.

Noen har funnet telefonen min. I skogen. Balbergskaret. Jeg kan hente den i en hotellresepsjon i sentrum. Du verden! En utladet mobiltelefon kan riktig nok lades opp, men uten pinkoden er jo innholdet utilgjengelig. Hvordan noen greier å finne ut hvem som eier den er beyond me. Noen må ha  vært i besittelse av så vel tålmodighet som motivasjon og et snilt hjerte. Jeg kan bare bukke og takke, uavhengig av hvordan vedkommede greide å løse mysteriet han/hun fikk i fanget på tur i Balbergskaret.

Pussig forresten, at telefonen dukker opp rett etter at jeg hadde kjøpt nytt simkort. For mens jeg sto der i Telebutikken tenkte jeg naturligvis tanken at «nå dukker den sikkert opp da jeg kommer hjem».

For er det ikke akkurat slik verden er innrettet? 

——

(Det hele var forresten Kasper skyld. Under turen i Balberg forsvant han bare. Uten å si et ord. Han hadde funnet noen etterlatenskaper etter årets elgjakt og lå og mesket seg med kjøttbein og elglegger da jeg fant ham igjen. Han foretrakk ikke en mine og viste ikke antydning til å lystre  sjefen sin. Tvert i mot, slike ubetydeligheter overså han glatt, her var det viktigere ting på gang. Jeg må ha mistet telefonen ut av skjortelomma da jeg gjorde noen rasende (og tilnærmet ukontrollerte) utfall  for å fange oppmerksomheten hans.)