Kompromisser, kontra krig og tro. Ingen utgang.

Noen tanker om krig og konflikt og religion, og om nødvendigheten av å innse betydningen av å inngå kompromisser. Basert på den smule (udokumenterte) kunnskap jeg har om ting og tang og tull og tro, og på hvordan verden ser ut fra min sofa:

Først: All fornuftig og fredelig politisk virksomhet handler stort sett om å inngå kompromisser. Selv rene flertallsregjeringer og diktaturer må i gitte sammenhenger inngå kompromisser, internt, eller i hvert i forhold bi- eller multilaterale relasjoner. Kompromisser er politikkens lim. Å løse politiske motsetninger er umulig om man ikke inngår kompromisser. Gi og ta, og alle parter får litt rett, og litt feil. Ingen taper. Ingen seirer. Ingen overkjører, og ingen går på fornedrende nederlag. Dette er det vakre med politikkens kompromisser; de sørger for at middelveien følges med bare små avvik til den ene eller den andre side, uten at noen mister ansikt. Kompromissene holder ekstremister og særgrupper i sjakk.

(Ulempen med kompromisser er naturligvis at politikken blir utydelig og at politiske program blir vannet bort hver gang opposisjon havner i posisjon. Velgere blir frustrerte og likegyldige, fordi de får en opplevelse av at det spiller ingen rolle uansett).

Forhandlinger og kompromissinngåelse har vist seg å være en meget effektiv og konfliktdempende måte å drive politikk på. Stabilitet til gavn for folk og fe og næringsliv.

———

Om man driver politikk med det utgangspunktet at man tilhører gudens utvalgte folk og derigjennom har rett til jord og land, selv om dette bebos av andre, er det uinteressant å forhandle. Langt mindre å nå frem til et forhandlingsresultat som man føler seg forpliktet til å følge opp. Man har nemlig rett uansett, fordi handlingene er styrt av guden. Slutten på eksiltilværelsen er et profeti som skal oppfylles, før messias melder sin ankomst. Når nasjonal og religiøs bevissthet oppleves som en udelelig helhet i tillegg, blir det meningsløst å kompromisse. Forhandlinger blir et skalkeskjul for å få utenforstående til å holde kjeft så lenge som mulig. Motstandere blir onde motkrefter som bremser profetiens oppfyllelse.

Om man driver politikk  med det utgangspunktet at de andre er urene, ikke til å stole på og dessuten velfortjent straffet av guden, innbyr heller ikke det til inngåelse av kompromisser. Når man indoktrineres med utvalgte tekster fra den store boka der de andre blir omtalt som nådeløse, hjerteløse, upålitelige og griske mennesker som ikke har rett til å eksistere, er det liten grunn til å tro at det ligger klokskap i å forhandle seg frem til kompromisser. De som tilhører den rette tro har jo rett uansett, og kafierene må fordrives, krigføringen er en del av en hellig krig. Når gudens egentlige mål er å opprette et samfunnsystem basert på (de [selv]utvalgte lederes tolkning av) religionens påbud og lover, og når nasjonal og religiøs bevissthet oppleves som et udelelig hele, hvorfor skal man da kompromisse mot gudens vilje?

Om man driver man politikk med [velger]basis i bokstavtro tanker om at gjenopprettelsen av det utvalgte folkets stat er selve beviset på tusenårsrikets begynnelse og gudesønnens snarlige gjenkomst, er det ingen grunn til å sette makt bak kravene om at partene (særlig den ene) skal vise tilbeholdenhet og måtehold. For når den påfølgende armageddon og gudens utvelgelse av de rene sjeler er rett rundt hjørnet, da blir det vanskelig å være kritisk, sette press på på konfliktens parter. Guden velger jo bare de som er rene av hjertet, og velgerne velger bare de som holder seg til den rette tro. Konflikten, annekteringen, krigen, er jo tross alt en ørliten del av en stor og velkommen utvikling, et profeti, en gudeplan man har ventet og håpet på i århundreder, og som man derfor følger med jubel i hjertene. Om enn med bekymring i blikket.

______

Nei, når det gjelder Midtøsten er det ingen grunn til å tro at ting vil roe seg. Ikke så lenge religionstolkingen er den viktigste føringen for politisk handling i regionen. Ikke så lenge de religiøse småpartiene og statsminister Netanyahu og partiet Likud råder grunnen i Israel. Ikke så lenge Hamas sitter med mye eller litt av makta i Palestina/Gaza. Ikke så lenge amerikanske presidenter er avhengige av kristenfundamentalistiske velgere, mange nok til å endre et valgutfall.

At alle de tre ovennevnte tre premissene skulle endre seg på samme tid anser jeg som heller usannsynlig, i hvert fall i nær fremtid. Vi får vel bare la de holde på, se på at de ødelegger hverandre, og heller være glade for at styrende folk på våre kanter av verden er ydmyke nok til å innse det betydningsfulle i å inngå kompromisser. Når man driver politikk ut i fra religøse motiver, da MÅ det uansett gå gæli. Amen.

Og så hører vi på denne til slutt: Day of the Jackal – Lindisfarne