Tydelige og store unntak finnes, men jeg tenker at egentlig kan ingen nekte for at det i det store og hele har integreringen av muslimer i Europa gått rimelig bra, tatt i betraktning at det har foregått en stor folkeforflytting på kort tid.
Nøkkelordet er og har alltid vært, arbeid. Muslimer som lever og arbeider og bidrar kan lage seg en fortelling om Islam og Europa der muslimene er positive bidragsytere til samfunnene de virker i. Muslimer (og for så vidt andre grupper) i Europa som faller utenfor fellesskapet, som er hindret i å bidra med egne krefter og talenter vil sannsynligvis ha vansker med å se verdien av demokrati, ytringsfrihet og slikt. De vil i stedet henfalle til en fortelling om Islams som Vestens evige ofre, både som individer i Europa, men også globalt. Den fortellingen er farlig.
Noen politiske virkemidler for å begrense innvandring (og jeg er enig i at det må gjøres) er tenkt å gjøre livet surt for de som allerede har kommet. Slik skal nye asylsøkere skremmes fra å komme. Dette er en meget skummel politikk, egnet til å skape utenforskap og frustrasjon, som igjen fort kan ende i katastrofer. Å frata unge asylsøkere innhold i tilværelsen, som skolegang, idrettsaktiviteter, og meningsfulle dager er å øke handlingsrommet for de som verver hellige krigere. Et av poenget med å begrense innvandring er jo frykten for at ekstreme islamister skal ta seg inn under falske premisser. Men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste når vi skaper grobunn for hjemmeavling av samme. Vi vet jo godt at det finnes krefter som oppsøker asylsøkerne systematisk med fiks ferdige fortellinger om islam som offer og muslimer som ofre. Vi vet også at de som forsvinner fra mottakenes meningstomme tilværelse også må søke havn et sted. Det er uforståelig at det skal være et politisk mål å gjøre rekrutteringen av nye krigere enklere. Skal folk integreres til må de oppleve at samfunnet spiller på lag med dem.
Historisk sett er det slik at hvis ikke religionen og dens verdensbilde i 16-17-1800 tallets Europa hadde blitt satt under press, ville ikke industrialiseringen, vitenskapen og demokratiet oppstått.
Derfor er religionskritikk, ja endog latterliggjøring, viktig. Jo mer, jo bedre, helt uavhengig av muslimers eventuelle fortelling om seg selv som evige ofre.
For religionens klamme hånd er hovedårsaken til at det globalt på 300 år ikke har kommet noen nyvinninger innen vitenskap, kunst, forskning, teknologi, politikk fra den muslimske verden (korriger meg den som kan). Religionforvaltere er i utgangspunktet konservative og lite interesserte i nye tanker. De vil opprettholde status quo og hegne om egne maktposisjoner. Dette gjør de i tospann med de politiske makthaverne i de muslimske landene.
Begge autoritetene har sammenfallende interesser av å begrense befolkningens tilgang til kunnskap. Manipulasjon av befolkningen blir vanskeliggjort av kunnskap. Kunnskap er farlig. Regjeringenes kleptokrater og patrokrater trives best med en fattig og uutdannet befolkning som strever fra dag til dag for mat og klær, og som søker nye krefter og livsmening i religionen. Organisert religion trives best når den får bekreftet sin godhet og sin eksistensberettigelse gjennom å hjelpe fattige og uutdannede mennesker i det daglige strevet. Slik har islamistene uforstyrret sanket støtte på grassrota i de korrupte muslimske landene. Parallellen til islamistenes rekruttering av asylsøkerne i Europa er åpenbar. Folk som har det for jævlig blir lett rekruttert til religionens favntak og i siste instans jihad når offerfortellingen har blitt kognitiv virkelighet.
Når verdenbilde og makthegemoni trues tyr religionseierne, som alle forfekter at drap er uakseptabelt og at nestekjærlighet er livsidealet, oftest til brutale svar. De mobiliserer ”grasrota” for slik eliminere motkreftene med vold. Vi ser det daglig, blant muslimer, men også blant hinduer og kristenfundamentalister. For det er jo bukt-og-begge-ender-religiøse, i tospann med kleptokratene, som opprettholder bakevja ved å gjemme seg bak fortellinger om muslimer som ofre på individnivå i Vesten og som ofre på kultur/religionsnivå i verdenssamfunnet. Det er jo alltid kjekt å ty til en samlende ytre fiende. Dermed kan ørkenvandringene fra det ene tyranniet til det andre fortsette, mens elitene samler seg skatter på jorden og befolkningene oppildnes til å skylde på alt mulig eksternt (Vesten, Jødene).
Dette er naturligvis forståelig, det er sikkert ubehagelig å miste selv en liten flik av en komfortabel posisjon som orakel, for ikke å snakke om politisk makt.
Religionen har altså alltid vært en motkraft til progressiv samfunnsutvikling. De fleste, kanskje alle, kunnskapsmessige gjennombrudd ble motarbeidet av religiøse krefter, oftest i tospann med tidens fyrster og konger. Kunnskapssøkere og spørrende mennesker ble latterliggjort, lyst i bann, forfulgt og henrettet av kirke og stat. Men resultatet av det århundrelange presset på religiøse dogmer er et Europa med mye velferd, med kvinnedeltakelse, med utdannelsesmuligheter for store grupper, med teknologisk utvikling, med bredt kulturliv og med stor grad av personlig frihet. Et Europa der det går an å leve i uansett ståsted. Dette har altså skjedd fordi det ble tvunget frem et skille mellom stat og religion.
Sistnevnte steller nå her på berget mest med overgangsritualer, private livskriser, personlig moral og forhåpentligvis etiske pekefingre når maktmennesker begår overtramp. Kirken har ikke lenger noe sterkt grep om folks hverdagsliv og tenkemåter, i motsetning til moskeene som fortsatt detaljstyrer sine menigheter. Når det gjelder samfunnsutviklingen er begge henvist til baksetet, gudskjelov og takk.
Ut ifra dette bør naturligvis den beste islamske fortellingen være en om et tydelig skille mellom stat og religion, der muslimer bidrar og har tilhørighet til samfunnet på lik linje med andre. Da kan moskeene ta seg av livskriser, ritualer og etikk slik kirken gjør det. Hvis den fortellingen skal bli fortalt må vreden og frustrasjonen blir rettet mot Islams egne institusjoner og religionsfortolkere, både hjemme og ute. De er de som er interesserte i at elendighetene, kunnskapsløysa og fattigdommen vedvarer. Det samfunnsmessige problemet for Europa er at offerfortellingen aksepteres som sann av de som opplever at de har blitt ”Second class citizens” blant Europas velstand. Og at fortellingen blir sluttført. Veien fra å oppleve seg som offer til å utøve aggresjon er nemlig ikke lang. Se på ABB, se på IS, se på Israel (i egne øyne det internasjonal samfunns evige offer), og ikke minst, se på massemobiliseringen mot den ”ytre fienden” i de muslimske land, i forbindelse med karikaturtegninger, filmer og andre kulturelle ytringer.
Til slutt litt til enda mer ettertanke:
Ting tar tid, det gjelder også integrering. Full ryggmargsforståelse for ytringsfrihet som forutsetning for demokrati, og det pluralistiske verdslige samfunn oppnås ikke uten videre i løpet av et par års voksenopplæring. Det kan fort ta en generasjon eller to. Alle preges av det de kommer fra, ballasten medbringes. Samfunnsforståelse innlæres fra barnsbein av. Jeg kommer aldri til å bli lillehamring selv om jeg bor her, men barna mine er det.
Det er her FrP, halv- og helfascistene og andre masekopper på ytterste høyre fløy tar feil, de som klager på at innvandrere ikke gidder lære seg norsk, ikke gidder sette seg inn i ting. Det handler ikke om å gidde i det hele tatt. Det handler om endring av fortelling, identitet. Det er vanskelig å omdefinere tilværelsen sin, å oppnå forståelse av språklige spissfindigheter, av nytt kroppsspråk, av nye tankemønstre, (f. eks. om bindende kompromisser), av kjønnsroller, av samfunnsstrukturer og saksganger i byråkratiet. Vanskelig, men det er fullt mulig når man opplever meningsfullhet i tilværelse.
Min erfaring er at fleste gjør så godt de kan, men livet er ikke slik at man kan gå på skole et par år, og deretter møte verden med flytende tale og forståelse. Teoretisk, intellektuell forståelse kan i og for seg være oppnåelig, men det er bare i samspill med andre at man oppnår intuitiv forståelse av hvordan samfunn og samspill fungerer. Arbeid er og blir nøkkelordet.
Språk er en sosial ferdighet. Den eneste måten å lære det skikkelig på er gjennom bruk. Elever på Voksenopplæring (unntatt de som er norsk inngiftet, og de som på andre måter omgås norskspråklige på fritiden) bruker norsk ca. 3 timer hver dag. På skolen. Resten av døgnet har de ingen å praktisere språket med. Derfor er arbeid ekstremt viktig, man arbeider sammen med andre og lærer norsk språk og tenking samtidig. Parallelle prosesser,
Fullstendig idiotisk blir det når de som roper høyest om ”ikke å kunne norsk en gang” er de samme som aldri kan tenke seg å snakke med fremmedspråklige. I nettdebattene blir ironien tydelig der flertallet av disse humørløse gneldrerene demonstrerer at de ikke behersker språket selv og heller ikke har oversikt over viktige prinsipper ved en rettstat. Allikevel bidrar de gjennom sine fortellinger med å sette dagsordenen, bidrar til at det går troll i ord, at flere ekskluderes og føler seg som ”second-class citizens”. Kunnskap er farlig, men uvitenhet er farligere! Dog eats dog.
Tydelige og store unntak finnes, (bl a. i Frankrikes og Englands storbyer, Malmø) men jeg tenker altså at når alt kommer til alt så kan ingen nekte for at integreringen av muslimer i Europa har gått rimelig bra foreløpig, tatt i betraktning at det har foregått en stor folkeforflytting på kort tid.
Problemene som har oppstått har kommet der det ikke har vært politisk interesse for å styre utviklingen, der man av høyreideologiske grunner har tenkt personlig frihet for enhver pris og at offentlig styring er overgrep, og dermed har latt humla suse. Problemene her hjemme i Norge er så minimale at selv når de blir forstørret av tabloidavisenes hang til å være mikrofonstativ for marginale ekstremistgrupper, så er rekrutteringen så liten at nesten hele landet er på fornavn med de ivrigste skjeggete helligkrigerne våre. Dette tyder på at men har gjort mye riktig (bl.a. styrt bosetting) og at de konfronterende krisefortellingene fra FrP, halv- og helfascistene og andre masekopper på ytterste høyre ikke speiler virkeligheten, men nå er det en fare for at de kan skape en ny virkelighet, det er nok så. Troll i ord. Dog eats dog.
Som sagt, i kjent stil, langt som et vondt år og assosiasjonspreget, men trolig sammenhengende.
ROBERTS FRIE FLYT 
Integrering gjennom trakassering?
SIMON says