Truet Kultur

Jeg har visst det lenge, alle andre vet det også, kulturen vår er truet og ligger på sotteseng. Den er ikke lenger liv laga denne kulturen vår. Den synger så hjerteskjærende trist på sitt siste vers og de nesten staveføre deler av folket er dypt bekymret. Men det et er tydeligvis vanskelig for de bekymrede å definere akkurat HVA det er som er truet, likeledes er det tilsvarende vanskelig for motparten å definere hva som IKKE er truet. En foreløpig konklusjon kan kanskje være at pinnekjøtt,  helgefyll og snømåking ser ut til å kunne stå stormen av. 

Ikke for det, jeg er enig jeg i at norsk kultur og tradisjonell væremåte er under sterkt og vedvarende press. Her er noen konkrete eksempler på hvordan det arter seg: 

Vi merker det daglig på musikken vi lytter til. Den er ikke norsk, men vi klarer ikke å stå imot den allikevel. Selv artister som synger morsmål greier ikke å stå imot, de pakker ordene sine i angloamerikanske rytmer og fraseringer. Det sies forresten at rytmene har sin opprinnelse i det svarteste Afrika. Jeg personlig har for eksempel ikke hørt på Bergrosa med Arnt Haugens Orkester på år og dag. 

Vi ser det på TV, dag ut og dag inn lærer vi om enkel problemløsing på begge sider av loven. Hver kveld ser vi ofre for grov vold som får en klapp på skulderen av helten mens overfallsmannen endelig ligger skutt foran føttenes deres, med beskjed om at problemet er løst nå, alt er bra, nå kan du begynne resten av livet. Jubel. Hevnens velsignelser og psykologiens uvesentlighet, kan man tenke seg noe mer unorsk?. 

Vi ser det på kino også. Der bombarderes vi av en filosofi som forteller oss at det å være sin egen lykkes smed er den edleste egenskap og at det er ditt problem om du ikke fikser det. Spisse albuer og egodyrking er det som skal til. Loven gjelder de andre. Flokken er irrelevant, om du ikke kan utnytte den til egen fordel. Er ikke det ikke angrep på vår historisk unike likhetskultur, så vet ikke jeg.

Vi ser det i aviser og på tv. Personfokusering i stedet for sammenhenger. Korte spissete svar, ingen resonnementer. Løgner en part kaster ut gjennom miksofonstativer som mediene krever motpartenes svar på. Motsvarene er dessverre for lange, og må redigeres ned, og avsenderen konfronteres aldri med sannhetsgehalten i ytringene sine. Mediene er jo nøytrale, og sannheten har, unorsk nok, plutselig blitt relativ. 

Vi ser det i det politiske liv som i land vi liker å sammenligne oss med har blitt redusert til et spørsmål om hvem som har ligget med hvem, om hvem er det egentlig som tar seg best ut på skjermer og til en jakt på feilfrie ûbermenschen til viktige posisjoner. Mistenkeliggjøring av motstandere i stedet for argumenter. 

Vi ser det i en klokkertro på at markedskreftene kan ordne opp i alt. Folkevalgte tømmer verktøykassene, for å overlate utviklingen til udemokratiske organer. Hemmelige forhandlinger om å overlate politikk og vetorett til multinasjonale selskaper. 

Vi ser kulturangrepet i sin fulle bredde hos de prangende nyrike, med slott og kasteller og kjøpte båtførerbevis og glitter og stas i kjendispressen, mens de bevilger hverandre ”konkurransedyktige” styregodtgjørelser, og trykker på fallskjermknappene når det kniper. 

Vi ser det på de gigantomane drive-in kjøpesentre og med et annet blikk på de nedlagte bygdebutikker. 

Vi ser det på bo- og arbeidsvilkår som tilbys byggebransjens østeuropeiske gjestearbeidere  mens de bygger kjøpesentrene og de nyrikes palasser.

Vi ser det på ungenes idrettsarrangementer, der foreldre ikke legger fingrene i mellom når de skal pidestallsette sine håpefulle. midtiverdensborgere. 

Vi ser det hos skiløperen, høyt hevet over kollegaene, med et krypende lancearmstrongsk hoff rundt seg, og beundrende reportere som forteller om hver minste kvise og som forstørrer tanketomhet til genialitet.

Vi ser det på politikerne som før kom fra noe og som representerte andre enn seg selv og som etter endt gjerning gjerne returnerte til dette noe. Nå er politikk et karrierevalg på linje med andre yrker og et steg på veien mot fet etterkarriere som noe så erkeunorsk som lobbyist for pr-byråer. .

Vi ser det på måten den offentlige omtanke for proletariatet, de utenfor-fallende, bygges ned, og på likegyldigheten disse angrepene på de svakeste møter hos oss med fotfeste. 

Vi ser det på helsevesenet, der hver innleggelse skal “lønne seg”. 

Vi ser det på de stadige angrep på felleskapsløsningene, alt fra Enhetskolen til Hovedavtalen til borettslagdugnaden er under press. 

Vi ser det på de tomme samfunnshus og vi ser det på det nedgrodde kulturlandskap. 

Men verst av alt, vi ser det særlig godt i Groruddalen der de ikke spiser gris en gang. Der de aldri har hørt om Arnt Haugens Orkester. Der det helnorsk og udokumentert kan påstås at skjeggete gulosthatere vil gjeninnføre middelalderen og at de er troendes til å sprenge Stovnersenteret i luften for å oppnå dette. Der unge menn trolig cruiser gullkjedebehengte rundt i BMWer med kalashnikoven i baksetet mens de sørger for at søstre og mødre subber rundt i burka.

Vi ser det i kommentarfeltene der det hamres nådeløse, men akk så feilstavede hatord hver gang artiklene berører temaer som rettferdighet, fremmedkultur, feminisme eller generell nyansering av den svarthvite verdenen. Går det an å tenke seg noe mer unorsk enn det?

Ja sa sannelig, norsk kultur er, i likhet med at alle andres tradisjonelle væremåter, under sterkt og vedvarende press fra fæl utenlandsk påvirkning og tankegods. 

Trykket er mer massivt nå enn noen gang før. Det kommer fra alle kanter og endringene skjer gørfort. Dette kalles globalisering og handler om den Ene Store Friheten: Fri flyt av alt som kan generere størst mulig profitt. Herunder også mennesker og som en konsekvens, fri flyt av frustrasjon..

Flyten av folk over landegrensene kan trolig kun utliknes gjennom en global fordelingspolitikk, noe som er lite sannsynlig at vil skje med det første, gitt alle de unorske kreftene som er toneangivende i verden. Eventuelt gjennom at vi innfører for eksempel Nord-Koreansk isolasjonspolitkk, noe som heller ikke er spesielt fristende. 

Derfor får vi vel helst gjøre det beste ut av situasjonen slik den er, tror nå jeg. Holde tradisjoner i hevd og jobber for de gode saker og akseptere at virkeligheten alltid har vært slik som for eksempel vår fjernkulturelle fetter Bob Dylan sier: “Things Have Changed”, til en viss grad i hvert fall. 

Å ja, til slutt: Kultur er ikke statisk. Kultur oppstår ved påvirkning og utveksling mellom ulike folkegrupper. Altså; endringen ER kulturen. Kulturen er det som til enhver tid er.