JULETANKER

Jula har endret seg mye siden jeg var guttunge. Den har blitt lengre, og samtidig kjappere. Nei, den er ikke så ettertenksom som den var, jula. Den har blitt mer glorete, mer tivolistøyende og altså, den varer lengre. Så lenge at den nesten har blitt som en femte årstid å regne, inneklemt mellom høst og vinter. Før var det som om jula lå i enden av en kronglete og godlynt gårdsvei med høye brøytekanter og tid til både rast og utsikt. Nå er det som om den er overalt, suser av gårde uten å se seg tilbake på en opplyst firefelts motorvei med avkjørsler i alle retninger. Årene går, verden endrer seg.

Høsten er tiden da naturen går til ro før den gradvis glir over i vinterens dvale, med senket tempo og energilav hvilepuls helt til skjæra begynner å flikke på reiret sitt igjen tidlig i mars. Denne nye årstiden bryter dette mønsteret. Vår, sommer, høst, JUL! og vinter. Høsten rekker ikke helt å gjøre seg ferdig før jula bryter løs med alt tenkelig tilbehør, hoi som det går! Etterpå fortsetter vinteren der høsten slapp, som om ingenting har hendt. Men selvfølgelig, noe har jo hendt, rytmen er endret. Det er ingen nå som drar ut kontakten til adventsstjerna i stuevinduet når veien er ferdiggått og julekvelden har kommet, når ventetida er overstått. For det er da ingen vits i å vente på noe man ikke trenger å vente på? Ribba er jo på tilbud i begynnelsen av oktober, pinnekjøttet likeså, og maten smaker like godt i november som på julekvelden. Plasttrær røter ikke, så da kan de like gjerne stå fra begynnelsen av advent til slutten av januar, og helligetrekongersaften hva er nå det? Årene går, verden endrer seg.

Det virker nesten som om menneskene også endrer seg, for det kan vel sies at vi har bedt om dette sjøl. Kjøpmennene hadde ikke lagt lutefisk, ledlyskjeder og marsipangriser ut for salg i slutten av oktober, hadde det ikke vært et marked for det? Folk gikk vel ikke akkurat i tog for å få til disse endringene, men når det først ble sånn tilpasser vi oss lett den nye tiden, for det kan da aldri bli for mye kos?

Eller kan det? Det er fint å ha det godt, men er det helt greit at vi egentlig ikke ønsker oss noe spesielt til jul fordi vi allerede har alt? Er ikke det å vente på noe en viktig menneskelig prosess? Den 24 luka i adventskalenderen er fremdeles større enn de 23 første men vi legger liksom ikke merke til det. Hva hendte med tålmodigheten som ble belønnet ved enden av juleveien? Hvor ble det av den daglige turen ut for å se hvordan hjulvispen i butikkvinduet blunket til deg? Nei, den er ikke så ettertenksom som den var før, jula, den er mer glorete og tivolistøyende og vi venter ikke lenger på den. Brøytekantene er borte, retningen mot målet er ikke så tydelig markert. Jula bare begynner brått en gang mellom høsten og vinteren, plutselig er den der i to måneder, med lyd og lys og avkjørsler i alle retninger, men er det ikke slik at når det er fest hele tiden, da blir den egentlige festen et antiklimaks?

Jo da, årene går og verden endrer seg, til gamle grinebiteres store ergrelse. Tempoet har nok økt de siste årene, men selv grinebitere må innse at slik har det alltid vært. De neste generasjoner kommer til å oppleve det samme, kan hende i et enda høyere tempo. Slekter skal følge slekters gang og alle liker vi jo jula egentlig best akkurat slik vi husker at den var før den endret seg for oss. Men ett er sikkert, julen bør feires slik hver enkelt av osstrives med å feire den, gjerne med mye stillfarent lys og sprakende bjørkevedvarme, for det er ganske mørke og kalde tider der ute nå.

Jeg avslutter med et naivt og optimistisk forsøk på en julesangtekst tilpasset våre mer agnostiske tider. Hvis noen føler for å lage melodi til den, er det fritt frem…

JUL (det går mot natt men lys skal tennes)

Det går mot natt men lys skal tennes, nå begynner en ny tid,
det feires nå blant slekt og venner at vintermørket er på glid.
Ja, i dag er hjemmet hellig, dette er familiens stund,
vi senker pulsen, nyter kvelden på kjærlighetens faste grunn.

Det går mot natt men lys skal tennes, et barn ga liv til håp og tro
på visjoner om en verden der kjærlighet skal bygge bro.
Forventing om en fremtid sikret uten krigers kulderegn,
i fellesskap familien sitter, de gir hverandre tillitstegn.

Kvelden blir lysere og bærer bud om ny giv,
håpet blir sterkere, det er født et nytt liv.
Hvis vi deler med andre alt fint vi har fått
da kan vi sammen skape et liv som er godt.

Det går mot natt men lys skal tennes i en vinter kald og stri,
vi samles rundt det store bordet, der vi deler mat og tid.
Nå lar end’lig klodens sirkel solens stråler varme oss,
for våren kommer, nytt liv venter, da sol skal smelte is til foss.

Det går mot vår og lys skal tennes, nå begynner en ny tid
som feires fint med slekt og venner, med ønske om en fremtid blid.
Vi venter på den nye verden, tenker på det liv som var,
vi gir hverandre ord og løfter, bekrefter vennskapsbånd vi har.

Kvelder blir lysere, de bærer bud om ny giv,
håpet ble sterkere, snart spirer nytt liv.
Hold godt fast i hverandre, kjenn det varmer godt,
for et håp har blitt født om en fremtid så flott.