(Skrevet 24/2-2019 og publisert da på et annet sted):
På tide å gi lyd fra seg. I går var det tre måneder siden jeg begynte pendlertilværelsen. En ny erfaring som jeg fremdeles trenger litt tid til å vende meg til. To netter hjemme og fem netter borte gir følelsen av alltid å være midt mellom noe. Er jeg på ett sted, skal jeg snart til det andre og motsatt. Nesten ingen vits i å pakke ut av bagen…. Og vanskelig å få ro på seg til å gjøre fornuftige ting, som å skrive, korrekturlese, støvsuge eller lese bøker.
Men det går seg til, eldre menn trenger bare litt ekstra tid til å tilpasse seg nye tider.
Tre måneder betyr fast ansettelse. Det er ikke lenge siden at det var en så fjern og urealistisk tanken at den ikke ble tenkt en gang.
Men her er jeg altså, ukependler til Hedmarks dypeste skoger, og innehaver av (for meg) skoleverkets kuleste jobb, kanskje til og med den eneste stillingen i det ordinære skoleverket som jeg kan ha uten verken å mistrives eller å løpe etter meg selv med ugjorte og utsatte kontoroppgaver.
For selv om jeg utdannet meg til lærer ble jeg aldri glad i verken skolevesenet eller lærerrommet. Det var alltid sider ved læreryrket som jeg aldri fikk til å passe inn i min rolleforståelse. Klasserommet var ålreit, men resten var pyton. Det var også (med fare for å overgeneralisere) sider ved lærerkollegiet som ga meg følelsen av at kollegaene var frakoblet virkeligheten der ute.
Akkurat det har vel noe å gjøre med «klimaet» på de første skolene der jeg jobbet/vikarierte, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Dessuten genererte nok ikke min egen skolegang noen utpreget kjærlighet til skolen som sådan. Jeg skjønner bare så alt for godt gutta på bakerste benk og kan ikke se noe poeng i å terpe på at de skal ta av seg lua, bli interessert i stoff som blir formidlet på fremmed sosiolekt mens sola glitrer i snøen utenfor vinduet eller whatever.
Derfor endte jeg som en slags lærer uten portefølje, med ultrakort fartstid i ordinært skoleverk, fordelt på sporadiske innhopp. Jeg figurerer stort sett ikke på klassebilder (Det finnes alt i alt ett eneste klassebilde med lærer Robert på) og jeg lever utmerket godt med en kjellerstue (nesten) fullstendig tom for kontaktlærergaver fra takknemlige foreldre.
Det ble i stedet de andre som ble mitt yrkesliv, de på siden av systemet.
Ikke misforstå meg, ære være alle de flotte lærerne som gjør en enorm innsats for elevene sine hver eneste dag i grunnskoler og videregående, vift med hatter, send opp fyrverkeri og fyll opp lønningsposene deres, det fortjener de. Å gjennomføre et strukturert skoleår med full kontroll fra a til å, karakterføring og oppgaveretting og tilbakemeldinger, loggføring, IOP-oppfølging og dokumentasjon har vært et uoverkommelig hinder for meg. Sant og si så har det egentlig vært et savn, kanskje til og med en sorg, at jeg aldri fikset akkurat den rollen. En kilde til konstant uro og til overdreven fokusering på egen tilkortkommenhet.
Men nå er jeg altså ansatt i skolen. Jeg har trolig aldri blitt så bra mottatt noe sted som her. Miljøet på lærerrommet er … hyggelig er ordet, drøsen går uanstrengt og ingen har faste plasser, hierarkiet er (foreløpig) usynlig for meg og humor finnes. Hvem skulle ha trodd det, at noen mot alle odds ga meg en ny sjans, slik at en over seksti år gammel gubbe med en mangeårig sykehistorie og med pensjonsreformødelagte fremtidsutsikter kunne få en ny vår på tampen av yrkeskarrieren?
Her er jeg omgitt av lærevillige ungdommer og unger. Min nærmeste kollega (som er akkurat slik en kollega skal være) og jeg har (relativt) frie tøyler til å utforme jobb og jobbinnhold slik vi mener er best for elevene. Vi har en ledelse og fagpersonell rundt oss som backer oss og som tenker noenlunde likt som oss. Det er utfordrende, det er mye å lære, mye nytt å sette seg inn i, tilpasset læremateriale som skal lages, det er kaosgenererende strukturproblemer, feilskjær som skal gjøres. Og det er slitsomt, etter seks. sju år i sjukdom/på tomgang er det mye tapt energi som må mobiliseres. Og jeg tilpasser meg nok ikke nye ting så kjapt som jeg gjorde før. På en måte er det greit at jeg ikke er hjemme i uka. Det er utmattende nok å skulle forholde seg til en masse kollegaer og elever hele tiden for en som i de siste årene har utviklet kraftige eremittgener. Hvis jeg i tillegg skulle ha forholdt meg til hverdagens familieliv er det ikke sikkert at dette hadde gått like greit.
Men det går seg til, eldre menn trenger bare litt tid til å tilpasse seg nye tider.
Kveldene hittil har stort sett gått med til zapping på lineær tv i en møblert leilighet som ikke inneholder en eneste gjenstand jeg i min villeste fantasi hadde funnet på å anskaffe meg selv, ikke om jeg så levde på begynnelsen av åttitalllet. Men rett skal være rett, jeg har også pisket meg til en 3-4 km lang gåtur langs riksvegen i refleksvest og med hodelykt og musikk på øret nesten hver kveld (mandager unntatt, da sitter fremdeles søndagens kjøretur i kroppen). Bilistene (det er jo ikke så fryktelig mange av de) er forbausende hensynsfulle, blender ned, senker farten og legger seg i motsatt kjørebane og lar kommunens nye turgåer gå som han vil.
Kveldene har blitt lysere, jeg er i ferd med å bli husvarm på jobben, så nå er det nesten så jeg begynner å tro at dette er en tilværelse jeg kan leve godt med frem til pensjonsklokkene ringer ut til det aller siste friminutt.
Hvis bare helsa holder, men det er kanskje litt vel for mye forlangt. 😊
Vi får se.
ROBERTS FRIE FLYT 