Jeg pleier å høre på det utmerkete og fantastisk morsomme radioprogrammet #utakt, som anbefales til alle som har en time eller to å slå i hel på mandagskvelder, eller som har anledning til å sette av en ukentlig time til en, i hvert fall for oss tilårskomne, veldig underholdende podcast.
I gårdagens podcast ble det sitert en uttalelse om at «Det å ha ADHD føles som om du er med i et skuespill, alle de andre i skuespillet har manus, bortsett fra deg, og de med manus blir kolossalt sure når du som ikke har manus, improviserer.» Aha!
Det er ikke lenge siden at det ble antydet at jeg sannsynligvis har ADHD selv, men at det på dette stadiet i livet mitt ikke var spesielt interessant å forfølge saken frem til en ferdig diagnose, jeg skal jo snart parkeres uansett. Noe som for så vidt er riktig nok. Dels også fordi det tydeligvis var en viss faglig uenighet om sekkebegrepet ADHD er hensiktsmessig. Uansett, jeg fikk i hvert fall aha-opplevelse, som jeg er rimelig komfortabel med, rett og slet fordi en del brikker falt på plass når det gjaldt opplevelsen av meg selv. Derfor fikk sitatet fra #Utakt meg til å sette meg ned for å skrive noen ord om saken. Jeg har jo tross alt utsatt planen om å gjenopplive denne bloggen i mer enn en måned nå.
Det følgende er en forsvarstale, i stor grad sakset og redigert fra fra en artikkel jeg leste i Aftenposten fra i går, samt fra en artikkel i Vi Over 60, Bloggen «surrekopp», ADHDNorge.no og NHI.no. Jeg har klippet og limt og endret og gjort det til mitt og beklager om tyveriene blir oppdaget, jeg klarte bare ikke oppgaven med å sette meg å å skrive en strukturert tekst.
Nå ja, det er så at ADHD deles gjerne inn i tre undergrupper, basert på hvilke symptomer som er mest fremtredende hos den enkelte:
ADHD – hyperaktiv/impulsiv type (hovedsakelig symptomer på hyperaktivitet/impulsivitet)
ADHD – uoppmerksom type (hovedsakelig oppmerksomhetsvansker. Tidligere kalt ADD)
ADHD – kombinert type (symptomer på både uoppmerksomhet og hyperaktivitet/impulsivitet)
GRUPPE 1 er den ADHD vi alle først og fremst tenker på, den som dukker opp i våre mentale bilder når ordet nevnes: En hyperaktiv guttunge som er høyt og lavt og som ikke tar korrigering og som er ute av stand til å konsentrere seg over lengre tid. Denne varianten ser man oftest hos gutter, men ikke bare, gutter og jenter har altså ofte ulike symptomer. Denne gruppen glemmer vi, den har ikke mye meg meg å gjøre, det er langt mellom de som kaller meg hyperaktiv.
GRUPPE 2 er ganske annerledes, den opptrer oftest hos jenter, men ikke bare, for dette er min gruppe, og jeg har da vitterlig alltid vært av hankjønn. Den har tidligere hatt betegnelsen ADD, uten H for hyperaktiv. De som har ADHD, gruppe 2 kan være uoppmerksomme, uorganiserte eller urolige på innsiden, men rolige på utsiden.
Uoppmerksomheten kan vise seg i form av glemsomhet, underaktivering (det motsatte av hyperaktivitet), grubling, bekymring, angst- og depresjonssymptomer, dagdrømming og organiseringsvansker. I tillegg kan man slite med å planlegge, tenke på konsekvenser, visualisere fremtiden, komme tidsnok og starte i tide med en oppgave. Man trenger altså ikke være klassens urokråke for å ha ADHD. Noen kan tvert ha det uten å gjøre så mye ut av seg.
Denne ADHD-varianten, uoppmerksom- eller kombinert type kan være vanskeligere å oppdage, og den rammer oftere jenter enn gutter. Men den rammer altså gutter også, og altså sannsynligvis meg, jeg kjenner meg i hvert fall godt igjen, kan krysse av for de fleste punktene over, og hadde jeg fått muligheten til å forfølge dette for førti år siden hadde kanskje ting sett ganske annerledes ut.
Man vet ikke helt hvorfor det rammer jenter i mye større grad enn det rammer gutter. Det kan henge sammen med sosiale forventninger. Aksepten for at jenter eller kvinner er utagerende, er mindre. Kanskje jenter lærer oftere at det ikke er en akseptabel oppførsel. Det kan føre til at de vender uro og negative tanker innover. Jeg skulle tro at det også gjelder gutter i miljøer der utagering ikke er akseptert, men jeg vet det jo ikke. Uansett, om det er så at denne varianten (jente-ADHD-en) er under-utforsket, så gjelder nok det i enda større grad gutter med den samme varianten.
I mange tilfeller får personer som gjør det bra på skolen eller i jobb, beskjed om de ikke kan ha ADHD, de er for velfungerende. Det er ikke nødvendigvis riktig: Mange med ADHD kan få hyperfokus når de er veldig interessert i et tema. Da kan de ofte konsentrere seg bedre enn gjennomsnittet. Men hvis det synes noe er kjedelig, kan de miste konsentrasjonen helt. Ting utsettes. Folk tenker gjerne at dette er viljestyrt. Evnen til å fokusere er jo ikke fraværende, men det krever veldig mye motivasjon og interesse. Denne atferden (glemsomhet, underaktivering, grubling, prokrastinering) kan bli misforstått som latskap av omgivelsene, det vet jeg i hvert fall en del om…
For mange med ADHD oppstår det tilleggslidelser. Hvis man hele tiden glemmer viktige ting, eller blir veldig usikker fordi man ikke skjønner det sosiale samspillet, eller blir redd når man skal fremføre noe fordi man lett kan miste fokus, kan det på sikt bidra til lav selvfølelse og usikkerhet. Man har ingenting å forklare vanskene sine med, annet enn at det er noe feil med seg selv. Alle disse symptomene kan etter hvert gjøre personen ganske depressiv, men igjen, ikke nødvendigvis, tilbaketrekking kan også tolkes av omverdenen som depressivitet.. Variasjonene er store.
På bloggen «angstgirl» er Tatjana Edal åpen om diagnosen: Før jeg startet på medisiner var jeg mye nervøs grunnet klumpen i magen. Det gjorde det vanskelig for meg å fremstå som en sikker og troverdig leder. Med medisinene ble det lettere å planlegge, og hun ble tryggere i jobben. – Å ha ADHD er ikke negativt. Jeg er en duracellkanin og har mer energi enn de fleste. Dessuten er jeg kreativ og har lett for å tenke utenfor boksen.
Selv kjenner jeg meg igjen i så å si i alt som er nevnt om Gruppe 2 (ADHD uoppmerksom type). Plutselig har jeg fått en forklaring på uoppmerksomhet, grubling, prokrastinering, organiseringsvansker, på konsentrasjonsproblemene mine som alltid har stått i merkelig kontrast til evnen min til å holde hyperfokus og you name it. For ikke å snakke om hvorfor smalltalk alltid har vært problematisk og hvorfor jeg ikke liker å ta initiativ til samtaler, det være seg via telefon eller ellers, sitatet fra NRKs Podcast #Utakt treffer meg midt i den røde femtipoengeren på dartskiva: «Det å ha ADHD føles som om du er med i et skuespill, der alle de andre i skuespillet har manus, bortsett fra deg».
Det er akkurat sånn det er.
Organiserings- og konsentrasjonsvansker gjør det vanskelig å gjennomføre og få oversikt over gjøremålr: Noen har ment at det som skiller oss fra dyrene er evnen til å selv-motivere oss. Sult kan motivere dyr til å finne noe å spise, men det er ikke jo innlysende at de leter etter noe å spise når de er mette. Men vi mennesker kan motivere oss til å samle mat selv om vi er mette. Mennesket kan tenke, analysere og planlegge, og så selv-motivere seg til å utføre. Som ADHD-person har du altså en redusert slik evne. Du kan planlegge, men du klarer ikke å piske kroppen til å utføre bare fordi planen er god, fornuftig, forutseende, nyttig, givende, nødvendig eller en rekke andre ting. Du venter heller på at tidsfristen skal komme og true med konsekvenser. Det er tidsfristens konsekvenser som motiverer.
Det er ikke dermed sagt at du ikke kan fokusere og iverksette og til og med gjennomføre og fullføre. Men da trengs det en motivasjonskilde som er noe annet enn ‘planleggingsdelen’ av hjernen. Med andre ord: det trengs noe mer enn at du forstår at oppgaven er viktig og nyttig og at du har planlagt den. Mange med ADHD forteller at de lett kjeder seg og mister fokus med mindre de holder på med noe de synes er spennende, utfordrende og interessant. Ofte utsetter jeg kjedelige oppgaver til fordel for noe som gir umiddelbar belønning, eller fokuset mitt forsvinner når den interessante delen av en oppgave er fullført. Dysfunksjon i motivasjons- og belønningskretsene i hjernen antas å være grunnen til problemene med å engasjere seg i, og å fokusere på oppgaver som oppleves kjedelige, rutinepregede eller ustrukturerte. Det kan være vanskelig å bruke tiden godt hvis jeg holder på med noe som skal ferdigstilles langt frem i tid. Hvis jeg jobber med noe på PC-en som krever mye tankearbeid, så ender jeg opp med å gå inn på internett så snart jeg må tenke ekstra over noe, og det er frustrerende.. faktisk ganske slitsomt. Da ender der alltid med at jeg gjør meg ferdig i siste liten, like før en eventuell frist går ut.
Motivasjonsvansker, prokrastinering og problemer med å møte tidsfrister resulterer igjen i stress og selvbebreidelse fordi man gang på gang skuffer seg selv og andre. Kanskje oppleves vanskene ekstra frustrerende fordi jeg er klar over problemene de uunngåelig fører til, men likevel ender jeg opp med å bruke samme fremgangsmåte gang på gang. Det er lett å miste troen på egen evne til å styre motivasjon og unngå prokrastinering etter gjentatte ganger å ha tenkt at «neste gang skal jeg begynne i god tid!» uten å få det til.
Det er mye jeg får dårlig samvittighet for, fordi jeg ikke får ting gjort, selv ting jeg syns er viktige. Jeg forsøker å bruke kalenderen på telefonen til å organisere og holde oversikt, men glemmer alltid å føre opp gjøremålene, eller å ha telefonlyden på, jeg burde strengt tatt få påminnelser hele tiden, men får naturligvis ingen når jeg ikke har aktivert dem. Før prøvde jeg med gule lapper, men de ble bare en kaoshaug på jobbskrivebordet og jeg greide verken å skrive ned ting å huske, langt mindre greide jeg å huske på å sjekke ting å gjøre..
Informasjonsskriv jeg må lese og e-poster jeg er nødt til å svare på, sånne ting kan stresse meg veldig fordi de virker så uendelige. Bare tanken på det får meg i dårlig humør. Jeg venter i det lengste med å åpne konvolutter og epost. Det beste hadde jo vært å bare sette i gang, men det er så kjedelig at jeg ikke en gang orker å se på det. På samme måte har jeg satt av mange bøker i hyller på (hjemme)kontoret, bøker jeg har tenkt å lese og som jeg vet er interessante og som jeg vil ha glede av, men jeg har bare fått lest litt i begynnelsen av noen av dem. Det blir så overveldende. I det siste har jeg forsøkt å angripe problemstillingen ved å konsentrere meg om bøker med mange små tekster, slik at jeg slipper å gi meg i kast med tekster på 4-500 sider, som jeg vet at jeg aldri kommer til å gjennomføre. Akkurat dette var jeg flinkere til før, da kunne jeg lese både romaner (men sjelden fagbøker), men det var jo i tider som var fri for internett og skjermer.
Og så kommer de indirekte problemene:
Du mister troen på deg selv, fordi du føler at du feiler så mange ganger. Du blir skuffet og lei deg når du ser hvor frustrerte andre blir når du ikke gjør det som du helt klart hadde ambisjoner om og planer for, eller fordi du glemmer/utsetter viktige ting. Du begynner aktivt å unngå å ta på deg ansvar, spesielt for repetitive oppgaver eller ting som strekker seg fremover i tid og trenger planlegging, for du vet at du sannsynligvis ikke klarer å levere. Jeg har alltid hatt lyst til å engasjere meg i både politikk og fagforeninger og frivillige organisasjoner, men greier det ikke, neste møte kommer alltid på et ugunstig tidspunkt, forberedelser skyves frem i tid Jeg har aldri skjønt hvordan folk har tid og overskudd til engasjement utenfor jobb og heim. Hva er det de ofrer liksom? Nå har jeg plutselig skjønt at det er meg, det er ikke de andre det er noe spesielt med. Skjønt hvorfor jeg trekker meg inn i meg selv og inn i min egen sfære, hvor andre ikke kan bedømme min manglende evne til å gjennomføre.
Konsekvenser av dårlig tidsforståelse og problemer med å beregne tid kan være å slite med å komme tidsnok til avtaler, strukturere arbeidsoppgaver og generelt føle at tiden aldri strekker til. Det blir vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Tiden bare forsvinner, uten at jeg vet hvor den blir av! Dette ender naturligvis for min del med at jeg (ubevisst?) velger å ikke bestemme meg for å gjøre noe som helst, men tar ting som de faller seg, en improvisasjonens mester.
Forskjellen mellom ADHD og ADHD-gruppe 2. er at ved Gruppe 2 diagnosen er ikke hyperaktivitet en del av sykdomsbildet, noe som gjør det vanskeligere å fange opp de som har sykdommen. Mange skjønner ikke at dette er en sykdom. Jeg har aldri skjønt det, ikke tenkt tanken en gang, før i fjor høst.
SYMPTOMER ADHDF Gruppe2
- Vansker med å holde på oppmerksomheten, går fort lei hvis det de driver med ikke er spennende. Gjør slurvefeil og har vansker med å følge instruksjoner.
- Hører ikke etter, men virker drømmende eller fraværende. Har det rotete rundt seg. Mister eller forlegger ting. Kommer for sent. Glemmer avtaler.
- Utsetter eller unngår monotont arbeid. Misliker å lese, (med forbehold!).
- En med ADHJD Gruppe2er gjerne glemsom, en som ikke husker det som er avtalt.
- En intens fokusering på enkeltting kan også være et typisk symptom – for eksempel noe vedkommende synes er ekstra interessant. Samtidig kan oppgaver som framstår som kjedelig, være vanskeligere å rette oppmerksomheten mot. En utfordring kan derfor være å gjennomføre enkelte dagligdagse oppgaver – personer med ADHJD Gruppe2 kan ha en tendens til å velge bort kjedelige oppgaver til fordel for mer hyggelige aktiviteter.
- Kjennetegn på voksne med ADHJD Gruppe2 er prioriteringsproblemer – det å starte og avslutte oppgaver. Å være uorganisert, rastløs og lett å distrahere kan forekomme. Noen mennesker med ADHD har problemer med å konsentrere seg mens de leser. Manglende evne til å holde fokus og følge med på oppgaver kan gjøre både karriere, ambisjoner og relasjoner til en utfordring
Det er vanskeligere å fange opp pasienter som kun har svikt i oppmerksomhet og konsentrasjon. De lager ikke problemer og blir ikke alltid sett. ADHJD Gruppe2 er en lidelse som gjerne varer livet ut hvis du har symptomer i tidlig voksen alder. Det er liten forskjell på voksne pasienter og godt voksne pasienter, bortsett fra at jo eldre de blir, jo bedre kan de ha tilpasset seg de problemene de sliter med.
Voksne med ADHJD Gruppe2 må også lære seg å håndtere tilstanden, og mange gjør det med hell. De har bygget erfaring i hvordan de skal takle hverdagen og vet at de for eksempel fungerer bedre hvis de ikke gjør mange ting samtidig. Mange er flinke til å lage huskelister. Å komme i pensjonsalder kan også lette situasjonen, da kravene som pensjonist ikke er like høye som for en yrkesaktiv, så da er det bare å håpe at jeg snart kan senke skuldrene og kanskje bli med i en oppsetning der det ikke er så viktig hvorvidt alle kan replikkene sine eller ikke…
ROBERTS FRIE FLYT 