En avslutning – og en ny begynnelse

Dette blir et langt lesestykke, beklager det, men det er nå sånn det er, for nå er det klart, robert kommer definitivt aldri til å returnere til arbeidslivet. Han er også fri fra angsten for brutale straffer for å gjøre noe feil, eller for å glemme å gjøre noe han ikke ante han burde ha gjort. Roberts NAV-paranoia har med ett blitt nøytralisert. Skuldre kan senkes og livet kan finne en retning og et tempo som passer han som lever det. Det har vært en kronglete tid. Til tider slitsomt og frustrerende, a long and winding road, indeed. En av de alt for tidlig døde, Alan Hull, fra gruppa Lindisfarne skrev forresten denne teksten, som robert føler at passer omstendighetene riktig så godt:

Walk a crooked mile, sing a crooked song               
Smile a crooked smile, hope we all get along the dusty old road
 
Kenny sings a song
With his crooked voice, to help us all along
We're all good friends, we're old bookends
Now that dusty old road ain't too long

Robert fikk heldigvis et comeback på tampen av karrieren og tilbrakte den siste tiden i arbeidslivet i Engerdal, et sted han rakk å bli veldig glad i og som han alltid kommer til å tenke på med stor glede. Varme mennesker, flott arbeidsmiljø, ingen vonde ord, selv om robert naturligvis var forsiktig med å mene alt for mye om rovdyr i den perioden, Han har forresten en sterk følelse at uenighet rundt det temaet ikke hadde spilt noen særlig rolle uansett. vennlighet er vennlighet. Det er en god ting at sånne steder finnes, og det er vel en av de stedene/arbeidsplassene han har helt udelt positive tanker om. Opplevelsen av å bo en periode i et lite hus ved med direkte utsikt til Sølen på andre siden av Femunden, bare det var ren balsam for sjelen, som det heter .

Grunnen til at denne posten blir lang er at jeg velger å hekte på et par lengre Facebookoppdateringer som til sammen forteller det som er å fortelle om de siste årene, forventer vel egentlig ikke at alle gidder lese alt, det er mest for egen del, som et ledd i prosessen med å lukke et kapittel:

TILBAKE? (for om lag fem år siden):

Nå virker det som om seks års mareritt snart blir historie og intet annet og det er jo verdt noen ord. Jeg tenkte derfor at det kunne være på sin plass med en liten oppdatering.

Jeg er friskmeldt. Helt sant.

Vel, ikke egentlig, ikke ordentlig, jeg kommer alltid til å være revmatiker. Men alt det andre da gitt! Alt det andre er under kontroll! Ikke var det det jeg trodde det var heller. Opplest og vedtatt er ikke opplest og vedtatt.

Det som begynte med et fall på isen og en meniskskade for, jeg tror det er sju år siden, ser nå ut til å kunne ende opp med en retur til verden. Nye sosiale sammenhenger!

Det har vært lenge, tungt og tomt. Det har vært håpløst, vanskelig og dumt. Jeg har blitt mer og mer folkesky, mindre og mindre fornøyd med meg sjøl. Forfallet har vært umulig å stå imot. Den første legen insisterte (flere ganger) på at antidepressiva var løsningen, men det gjorde bare vondt verre, ødela siste rest av livskvalitet og havnet derfor i do. NAV har kuttet i inntekter og insistert på å kartlegge restarbeidsevne, i den villfarne tro at det skulle virke motiverende. «Skjerp deg, gutt vi vet at du og medisinerne egentlig bare lurer oss.» Men intet virker motiverende på en som har smerter og som knapt orker å gjennomføre dagens sølle selvpålagte oppgave, å tømme oppvaskmaskinen. Det oppleves bare som dumt, samtidig som man må være ytterst forsiktig med å si akkurat det.

Uansett, der fremme, ikke så veldig langt unna egentlig, kan jeg se den endelige slutten på en negativ, nedbrytende og stillesittende tilværelse. Ikke nok med det, slutten har allerede begynt. Jeg sitter ikke lenger i sofaen og eser ut, initiativløs, frustrert og motløs.

Takk til hunden Kasper som har holdt orden på dagsrytmen og som fikk meg ut på små lufterunder, selv når jeg var på mitt verste. Og til de tobeinte i huset som har holdt ut med meg.

Det er nemlig lurt å skifte doktor en gang iblant, slik at nye øyne kan se deg gjennom andre briller. Anbefales! Lange forhold til fastleger blir som lange ekteskap, forutsigbart, med fastgrodde mønstre og skjematisk rutinekommunikasjon.

Depresjonen var ikke noen depresjon og fatigueen var ikke ordentlig fatigue.

Jeg hadde aldri trodd at det var mulig for meg å tenke tanken en gang, på at jeg skulle kunne returnere til arbeidslivet, fit for fight, med overskudd, motivasjon og lyst. Nå tenker jeg fatisk den tanken, så da gjenstår det å se om noen vil ha meg da, det er jo slett ikke sikkert.

Etter jul har det bare gått oppover og oppover er altså riktig retning. Revmatismen er under så god kontroll som det vel er mulig å få den. Hjertemedisinen virker så det suser. Trøttheten har forsvunnet, kondisjonen i ferd med åta seg opp til høyder den ikke har vært i nærheten av siden lenge før katastrofen inntraff. Overskuddet er tilbake, smilet er også tilbake, det ekte.

Interessen for egen sunn kropp og egen sunn sjel er et relativt nytt fenomen, men interessen for dagen i dag og de nære omgivelser er et hjertelig velkomment tilbakevendende ett.

Jeg er i full gang (håper jeg) med å snu forfallet for å hente tilbake den personen jeg egentlig var ganske fornøyd med, for la oss si ti år siden. Den personen som var (og fremdeles er) mitt egentlige jeg) og som alt for lenge har vært gjemt bak en tåke av mismot og utslitthet. Det er utrolig hvordan litt hjertemedisin kan snu opp ned på tilværelsen. (Vel kanskje ikke bare litt, ganske mye egentlig, men skitt au).

Jeg kommer aldri til å bli en treningstudiorytter, det er ikke meg. Jeg prøvd det, men huff, så kjedelig. Noen skiløper blir jeg nok heller aldri. Jeg var jo ikke spesielt glad i det i utgangspunktet, men kanskje jeg skal forsøke litt allikevel, hvis det faller seg sånn? Ambisjonen er i hvert fall at jeg til vinteren skal kunne stå på nedoverski igjen og at jeg skal kunne bli med fruen på toppturer i sommer uten å sinke henne. For det blir nok helst turer i skog og mark og fjell som må gjøre jobben for meg, det er det jeg trives best med og jeg har ingen tro på at det hjelper restitueringen å tvinge seg til å holde på med noe man egentlig ikke liker å gjøre.

Når premissene plutselig endret seg og hjertet og søvn begynte å virke som det skulle igjen, var det bare litt fysisk aktivitet samt en justering av spisevaner som skulle til. Vekk med uvaner og mer energi ut enn inn, dermed går det rette veien, nesten uten at jeg tenker på det. Turer som senest i januar var uoverkommelige er nå bare tre-fire korte kilometere som jeg gjør unna uten å tenke over det. Bratte og uoverkommelige motbakker er nå bare noen skarve oppoverbakker som bidrar positivt til restitueringen av det sørgelig forfalte legemet. Kiloene renner kanskje ikke av, men grammene gjør det i hvert fall.

Det kommer selvsagt nedturer, jeg har vel hatt for mange tilbakeslag til at jeg helt kan tro på at jeg helt kommer til å unngå flere, men nå begynner jeg å tro at et vendepunkt er nådd, og at fremtidige nedturer kun blir forbigående småtteri. Det aller beste er å kjenne at selvtilliten kommer tilbake. Den har vært sårt savnet.

Det gjenstår selvsagt mye, det er helt sikkert mange skjær i sjøen, men det er uansett godt å være i ålreit humør. Akkurat som at det kjennes godt å være sliten etter å ha vært aktiv, gjort noe, uendelig mye bedre enn å være sliten før man ikke greier å gjøre noe.

Et skjær i sjøen er i hvert fall at den brunblåe regjeringa vår har fjernet lærerautorisasjonen min mens jeg har vært indisponibel. Ikke bare min, her deler jeg skjebne med andre allmennlærere, forskjellen er bare at jeg altså ikke var ansatt noe sted da det skjedde, hvilket så vidt jeg forstår betyr at jeg ikke kan få jobb som lærer. Jeg har plutselig blitt ufaglært igjen, gitt. Andre får vurdere om det er et fornuftig bidrag i kappestriden om å innføre mest mulig ovenfrastyrt kvalitetsheving av xeroxferdigheten i skoleverket. Jeg må nok uansett se meg om etter andre arenaer der jeg kan avslutte yrkeskarrieren min på et fornuftig vis. Eller jobbe som assistent. Men altså, det går likar nå, mye likar, og sannelig har ikke våren kommet

og utrolig nok, underet skjedde, for allerede høsten etter:

ROBERTS GJØREN OG LADEN (for om lag 3 år siden):

På tide å gi lyd fra seg. I går var det tre måneder siden jeg begynte pendlertilværelsen. En ny erfaring som jeg fremdeles trenger litt tid til å vende meg til. To netter hjemme og fem netter borte gir følelsen av alltid å være midt mellom noe. Er jeg på ett sted, skal jeg snart til det andre og motsatt. Nesten ingen vits i å pakke ut av bagen …. Og vanskelig å få ro på seg til å gjøre fornuftige ting, som å skrive, korrekturlese, støvsuge eller lese bøker.

Men det går seg til, eldre menn trenger tid til å tilpasse seg nye tider.

Tre måneder betyr fast ansettelse. Det er ikke lenge siden at det var en så fjern og urealistisk tanken at den ikke ble tenkt en gang.

Men her er jeg altså, ukependler til Hedmarks dypeste skoger, og innehaver av (for meg) skoleverkets kuleste jobb, kanskje til og med den eneste stillingen i det ordinære skoleverket som jeg kan ha uten verken å mistrives eller å løpe etter meg selv med ugjorte og utsatte kontoroppgaver. For selv om jeg utdannet meg til lærer ble jeg aldri glad i verken skolevesenet eller lærerrommet. Det var alltid sider ved læreryrket som jeg aldri fikk til å passe inn i min rolleforståelse. Klasserommet var ålreit, men resten var pyton. Det var også, (med fare for å overgeneralisere), sider ved lærerkollegiet som ga meg følelsen av at kollegaene var frakoblet virkeligheten der ute.

Akkurat det har vel noe å gjøre med «klimaet» på de første skolene der jeg jobbet/vikarierte, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Dessuten genererte nok ikke min egen skolegang noen utpreget kjærlighet til skolen som sådan. Jeg skjønner bare så alt for godt gutta på bakerste benk og kan ikke se noe poeng i å terpe på at de skal ta av seg lua, bli interessert i stoff som blir formidlet på fremmed sosiolekt mens sola glitrer i snøen utenfor vinduet eller whatever.

Derfor endte jeg som en slags lærer uten portefølje, med ultrakort fartstid i ordinært skoleverk, fordelt på sporadiske innhopp. Jeg figurerer stort sett ikke på klassebilder (Det finnes alt i alt ett eneste klassebilde med lærer Robert på) og jeg lever utmerket godt med en kjellerstue (nesten) fullstendig tom for kontaktlærergaver fra takknemlige foreldre.

Det ble i stedet de andre som ble mitt yrkesliv, de på siden av systemet.

Ikke misforstå meg, ære være alle de flotte lærerne som gjør en enorm innsats for elevene sine hver eneste dag i grunnskoler og videregående, vift med hatter, send opp fyrverkeri og fyll opp lønningsposene deres, det fortjener de. A gjennomføre et strukturert skoleår med full kontroll fra a til å, karakterføring og oppgaveretting og tilbakemeldinger, loggføring, IOP-­oppfølging og dokumentasjon har vært et uoverkommelig hinder for meg. Sant og si så har det egentlig vært et savn, kanskje til og med en sorg, at jeg aldri fikset akkurat den rollen. En kilde til konstant uro og til overdreven fokusering på egen tilkortkommenhet.

Men nå er jeg altså ansatt i skolen. Jeg har trolig aldri blitt så bra mottatt noe sted som her. Miljøet på lærerrommet er … hyggelig er ordet, drøsen går uanstrengt og ingen har faste plasser, Hierarkiet er (foreløpig?) usynlig for meg og humor finnes. Hvem skulle ha trodd det, at noen mot alle odds ga meg en ny sjans, slik at en over seksti år gammel gubbe med en mangeårig sykehistorie og med pensjonsreformødelagte fremtidsutsikter kunne få en ny vår på tampen av yrkeskarrieren?

Her er jeg omgitt av lærevillige ungdommer og unger. Min nærmeste kollega (som er akkurat slik en kollega skal være) og jeg har (relativt) frie tøyler til å utforme jobb og jobbinnhold slik vi mener er best for elevene. Vi har en ledelse og fagpersonell rundt oss som backer oss og som tenker noenlunde likt som oss. Det er utfordrende, det er mye å lære, mye nytt å sette seg inn i, tilpasset læremateriale som skal lages, det er kaosgenererende strukturproblemer, feilskjær som skal gjøres. Og det er slitsomt, etter seks. sju år i sjukdom/på tomgang er det mye tapt energi som må mobiliseres. Og jeg tilpasser meg nok ikke nye ting så kjapt som jeg gjorde før. På en måte er det greit at jeg ikke er hjemme i uka. Det er utmattende nok å skulle forholde seg til en masse kollegaer og elever hele tiden for en som i de siste årene har utviklet kraftige eremittgener. Hvis jeg i tillegg skulle ha forholdt meg til hverdagens familieliv er det ikke sikkert at dette hadde gått like greit.

Men det går seg til, eldre menn trenger bare litt tid til å tilpasse seg nye tider

Kveldene hittil har stort sett gått med til zapping på lineær tv i en møblert leilighet som ikke inneholder en eneste gjenstand jeg i min villeste fantasi hadde funnet på å anskaffe meg selv, ikke om jeg så levde på begynnelsen av åttitalllet. Men rett skal være rett, jeg har også pisket meg til en 3-4 km lang gåtur langs riksvegen i refleks-vest og med hodelykt og musikk på øret nesten hver kveld (mandager unntatt, da sitter fremdeles søndagens kjøretur i kroppen). Bilistene (det er jo ikke så fryktelig mange av de) er forbausende hensynsfulle, blender ned, senker farten og legger seg i motsatt kjørebane og lar kommunens nye turgåer gå som han vil.

Kveldene har blitt lysere, jeg er i ferd med å bli husvarm på jobben, så nå er det nesten så jeg begynner å tro at dette er en tilværelse jeg kan leve godt med frem til pensjonsklokkene ringer ut til det aller siste friminutt.

Hvis bare helsa holder, om ikke det er for mye forlangt.

Vi får se.

Men det holdt ikke helt ut:

Og plutselig var elgen der.. og det var det siste den gjorde. Det siste bilen min gjorde også. Ingen kjenner dagen før de ligger trygt under dyna…

og etter den hendelsen kom robert aldri skikkelig tilbake i lønnet virksomhet, det ble med et haltende forsøk.

Avslutter med disse strofene av en mann fra de dype skoger, Einar Skjæraasen:

DANSE MI VISE, GRÅTE MIN SANG

Vinden blæs synna, og vinden blæs norda,
lyset og skuggen er syskjen på jorda.
Sommar’n er stutt, og vinter’n er lang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Innunder yta glir moldmørke årer.
Blåveisen blømer i gråbleke vårer.
Livstrua bryt gjennom tela og tvang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Friarar er vi om vona er lita.
Nynn om ‘a Berit, så får du ‘a Brita.
Drøm på din sten at du sit på eit fang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Somme er fattige, somme er rike.
Bare tel slutt er vi jamsi’s og like.
Vegen er lystig, og vegen er vrang.
Danse mi vise, gråte min sang.

Sølen, sett fra en litt annen vinkel enn utsikten fra der jeg bodde