LØRDAGSAVISA

Lørdag og helg.

Etter frokost er det godt å sette seg ned i sofaen med avisen. Vårsolen skinner gjennom pusseklare vinduer, jeg tror nesten at den varmer ordentlig i dag og dermed er det vel tid for litt våropprydning rundt huset. Men først altså, sofaen og avisen.

Papiravisen.

Resten av uka er avislesingen digitalisert, men på fredager og lørdager unner jeg meg en tur til postkassa for å hente avisen på gamlemåten.

Noen ritualer er å anbefale. Dette er et av dem.

Jeg vet ikke helt hva det er og hvorfor det er sånn, men det gir en helt annen ro å lese papirutgaven, jeg blir mer skjerpet og konsentrert. Det kan naturligvis ha en sammenheng med at det sjelden popper opp varsler og påminnelser om «nytt akkurat nå!», «NN har spilt, det er din tur» , «Oppdater!», «Ny e-post fra …» og sånt på papiret jeg holder i handa mens jeg leser. Jo da, jeg tror nok at det har noe å si. Men det er noe annet også, noe udefinerbart.

Aftenposten tar meg omtrent en time, hver fredag og lørdag. I løpet av den timen får jeg med meg mer avis-stoff enn jeg får med meg resten av uka, når jeg via mobil, nettbrett eller laptop er innom fire-fem aviser ca. 10-12 ganger hver dag. Skjermen oppmuntrer ikke til fordypning. Der er det sjelden jeg går inn bak clickbaitene og finner frem til mer djuptgående artikler, artikler meg lange sammenhengende resonnementer, og om jeg gjør det leser jeg sjelden hele artikkelen, langt mindre husker jeg den etterpå (og plutselig popper det opp et varsel om nye ting på fb, snap eller insta, da må jeg naturligvis avbryte det jeg holder på med allikevel, for å sjekke hva Johnny eller Bjørn har delt nå.)

Papirutgaven er helt annerledes, den er rolig og fri for clickbaits. Vel, av og til ser jeg at noen overskrifter har smittet over fra digital nysgjerrighetsodling : «Derfor er dette landet vaksinevinneren», i stedet for «Israel har nå god vaksinedekning», et c. Sånne åpenbare lettvintheter er naturligvis påfallende, og lettere forstyrrende, men de er mest irriterende på nettet. Der har jeg for øvrig en (alenegående) protestaksjon gående ved at jeg forsøker så godt jeg kan å ikke klikke på de mest åpenbare baitsene.

Profetiene om at lesing av skrift på papir skulle komme til å gå ut av bruk, i likhet med pergament, var heldiogvis overdreven. Det er noe med roen i papiret, noe med forholdet mellom trykksverte og papirfarge et c, som gjør at kvaliteten på leseropplevelsen er betraktelig bedre (i hvert fall opplever jeg det sånn). Jeg konsentrere meg mye bedre, jeg husker hva jeg leser og jeg koser meg, jeg får ikke denne «alltid videre»-stressfølelsen som oppstår på våre dagers foretrukne kommunikasjonsplattformer.

Men jeg er nå bare en gammel gubbe med god tid, og som bruker den til å tusle rundt og lete etter meninger og sammenhenger. En fyr som i dag tidlig begynte å tenke på papiravisenes fortreffelighet og bestemte seg for å skrive om det på bloggen og dele skriveriet på ymse digitale plattformer.

Hvor tidstypisk, postmoderne og samtidig anakronistisk er ikke det?

Men nå venter en times kontemplasjon i sofaen med Aftenposten og kaffe, før altså dagens vår-relaterte tiltakslyst mobiliseres.