FARKEN

Den elektriske postbilen beveget seg nesten lydløst, Johannes Sterling småsang for seg selv mens han styrte doningen mellom postkassestativene. Sørbakveien var nesten trafikktorn og Johannes kunne uhindret skifte fra høyre til venstre side etter som det passet. Dette så ut til å bli nok en strålende sommerdag. Fellesferien var i gang, så kassen med brev ved siden av sjåførsetet var ikke så fullstappet som den pleide å være. I dag var torsdag, Johannes hadde bare en drøy uke igjen før han skulle ut i ferie han også. Neste uke skulle ferievikaren, en sommerhjemkommen student, være med på runden.

Johannes pleide å kikke rundt i hagene der han leverte posten. Han likte å følge med på diverse byggeprosjekter, tenke seg til hva folk holdt på med på terrasser, i kjøkkenhager, bak gardiner, hvordan de levde, hva som skjedde. Nå om dagen var det åpenbart at mange hadde reist bort for sommeren. Han trengte ikke veldig stor innsikt i nabolagets liv og levnad for å fatte det. Det holdt å vite hvem som hadde stoppet postutleveringen sin. I nummer 13 kom akkurat en jente, ungdomsskolealder, hjem etter å ha luftet familiens hund. Beaglen trakk jenta ivrig etter seg opp oppkjørselen. «Den er nok ivrig etter å få en godbit når den kommer hjem» observerte Johannes. Han hadde sett hunden mange ganger før, den pleide å stå bundet ved trappa. «Beagler er harehunder, kanskje far i huset er jeger og bruker hunden til jakt fra familiehytta om høsten,» funderte Johannes videre. Nummer 16, på østsiden av veien hadde fått rullestolrampe denne våren, huset virket tilknappet og taust, to vinduskonvolutter havnet i kassa der. Nummer 15, 17, 18 og 19 delte postkassestativ, de var blant de få som faktisk hadde fulgt Postens oppfordring om å samle kassene på stativ av rasjonaliseringshensyn. Johannes likte at det på den måten ble mer avstand mellom hvert stopp, slik at han kunne kjøre doningen sin et litt lengre strekke om gangen. Nummer 15 var åpenbart ferieforlatt, alt var i den skjønneste orden der, nystriglet, neddratte persienner og ikke en gjenstand feilplassert. Johannes fattet ikke hvordan folk kunne forlate husene sine så opplagt ferietomme.

Nummer 17 var noe helt annet, det var et hus av den litt slitne sorten, malingen flasset, nederste del av takrenna på hjørnet hadde ramlet av og hagen var i ferd med å bli naturtomt igjen. Johannes visste at huset hadde fått nye beboere for om lag et halvt år siden, de har nok litt av hvert å henge fingrene i. Nå sto døren til terrassen vid åpen, en trehjulssykkel lå halvveis veltet i en grønn sandkassebåt, et sammensunket plaskebasseng prøvde å overleve blant fargerike badeleker, en John Deere plasttraktor hadde gitt opp og sto på tre hjul ved inngangstrappa. Klesplagg og håndklær hang over rekkverket og lå utover plenen, et vindu slang i sommerbrisen. «Her er det nok liv og røre til daglig, med ungelatter og is og brus», humret Johannes mens la brev i de kassene som skulle fores denne formiddagen.

Han skulle til å kjøre videre idet han kastet et ekstra blikk mot nummer 17. Det var som om han følte at noe var galt. Det var noe med klærne som hang over rekkverket, og det var da underlig at et vindu fikk lov til å henge og slenge slik uten at noen gjorde noe med det, og hvor hadde det blitt av ungene, det skulle jo være minst to av dem der? Han hadde forresten ikke lagt merke til dem på en god stund nå, merkelig. På forsommeren hadde de jo pleid å leke ute på denne tiden av dagen, men nå hersker fullstendig stillhet. Den gangen Johannes kjørte landpostbudruta i Østre Elvheim fikk han teft for når folk trengte en hjelpende hånd, en slags sjette sans som slo inn når noe ikke riktig stemte. Han kikket nærmere etter, den gufne følelsen ga seg ikke, er det ikke en fot som stikker ut over terrassetrappa? Han bestemte seg for å leke Postman Pat, være en som ordner opp for menneskene langs ruta, og forlot bilen ved postkassestativet. Han skrittet over det lave gjerdet og krysset den rufsete gressplenen.

Hun var i live, forslått, blodig, uartikulert. Johannes løp tilbake til bilen etter mobilen og ringte 112. «Dere må komme, ambulansen også. Sørbakveien 17. Det har skjedd noe. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skynd dere, det er fryktelig alvorlig.» «Nei, jeg aner ikke, jeg er bare postmannen, jeg så det fra veien.»

Thomas svingte inn mot museet, de fire elgene virket bare latterlige, Elgfar og elgmor og to elgunger, liksom. Familieidyll. Romantisk naturflørting i Disneyånd. Pisspreik. Enhver idiot vet at en elgfar stikker så fort han bare kan. Faen så fort. Før ungene er født. Før han er far. Oksen har ingen forpliktelse til å passe på mor og barn. Oksen går videre, slik Thomas skulle ha gjort for lenge siden. Han parkerer sykkelen i stativet foran trappa, sjekker at flekkene på t­skjorta ikke er alt for øyenfallende, åpner døra, stikker de såre og blodige hendene i lomma og passerer skranken før han kommer seg ut på museets uteområde. Ingen legger spesielt merke til ham.

Han setter seg ned ved flommerkesteinen, storofsen i juni 1789, mye vann i elva. Nå er det juli, det var en stusselig flom i år, men elva renner jo. Han åpner sekken, i farta hadde han rasket med seg noen ekstra klær, en drikkeflaske, barbersaker, en kniv og noen andre småting. Faen, at han aldri kan lære. Han ville jo bare passe på henne, skjerme henne fra elendigheta. Thomas visste mye om hva jenter måtte skjermes fra. Hun måtte da forstå at han ikke kunne slippe henne ut på egenhånd. Helt fra han traff Heidi hadde han visst at hun var den som kunne redde ham. Sammen kunne de støtte hverandre, være sammen, holde seg på beina.

Han hadde gjort mange forsøk opp gjennom årene, men denne gangen hadde det vært alvor. Denne gangen hadde han villet det med hele seg. Denne gangen gikk det lettere og lettere. Han klarte å holde på jobben i bilopphuggeriet og Heidi var flink til å få ham til å glemme. Etter hvert som han følte at han mestret mer og mer av sitt eget liv økte bekymringene for Heidi. For forholdet deres. Hun var fremdeles ung, men allerede utslitt av det tøffe livet hun hadde bak seg. I det siste hadde imidlertid resignasjonen hennes begynt å slippe taket. Hva ville skje når hun kom seg helt på beina igjen? Hun hadde en evne til å forstå andre, en merkelig klokskap, hun lot seg ikke bløffe. Ville hun forlate ham når hun gjennomskuet ham og så hvor håpløs han egentlig var, hvor tynn fernissen hans var. Han var ganske trygg så lenge hun gikk hjemme, men da hun begynte på ulike arbeidstiltak økte bekymringene hans. Traff hun noen som kjente ham, snakket om ham, fortalte henne om det som hadde vært? Han vet godt hvordan folk kan være. Ubetenksomme, slemme. Grave opp gamle greier. Hva ville skje med ham hvis hun slo hånden av ham? Kanskje hun allerede hadde skjønt hvordan han hadde sviktet, løpt sin vei da det gjaldt som mest? Sviktet henne som aldri mer kom tilbake, hun som ingen vet hvor er.

Han skulle aldri ha flyttet tilbake til Elvheim, stedet hadde satt for mange spor i ham og han hadde satt for mange spor på stedet. Heidi kunne ikke unngå å snuble over fortiden hans. Hun visste mye, men han hadde aldri tort å fortelle henne hvorfor sporene etter ham ble som de ble. Aldri fortalt noen. En vårdag kom Heidi hjem fra det tredje tiltaket sitt, sentralkjøkkenet, og fortalte at hun kanskje kunne få ordentlig jobb der. Farlig, han måtte ta grep, gjøre noe. Han kunne ikke risikere å miste henne. De måtte være sammen, hun var hans eneste håp. Han måtte passe på henne,

Da skoleferien begynte, ringte han NAV og fortalte at Heidi hadde forsvunnet, hun hadde rett og slett tatt med seg noen greier og dratt natta før. Thomas fortalte saksbehandleren at hun hadde slitt lenge og nå hadde hun sikkert sprukket. Han visste ikke, ungene hennes var og borte, hvordan kunne hun finne på åta med seg dem? Saksbehandleren skjønte hvor tungt det var for ham og lovte å gjøre det de kunne for at han skulle komme seg gjennom krisa. Det var viktig at han ikke døyvet fortvilelsen med stoff. Et tilbakefall i en sånn situasjon ville gjøre vondt verre. Han måtte å stå i vanskelighetene så godt han kunne, finne adekvate handlingsmønstre. Det viktigste av alt var at han måtte stå på alt han kunne for å beholde jobben, møte opp når han skulle. De skulle prøve å få ordne samtaletimer for ham, psykologtjenesten, trolig ikke før i september en gang, i mellomtiden, bit tennene sammen, hold på jobben. Det er oppgaven din, jobben, jobben, jobben. så skal vi ta oss av det med Heidis forsvinning. Thomas holdt på å avbryte samtalen midt i den irriterende paragrafspekkede og snusfornuftige tiraden, men akkurat nå var det viktigere enn noensinne å spille på lag med dem. Han pustet lettet ut da samtalen var over.

Johannes fortalte en politibetjent, heter det det, det lille han visste om Sørbakvegen 17. Det var ikke mye. Han visste at de som bodde her het Thomas og Heidi, de hadde ulike etternavn og han trodde at de hadde to barn. i hvert fall hadde det lekt to unger her på forsommeren, de kunne vel være sånn rundt skolestartalder. Politiet noterte, men Johannes skjønte at informasjonen han kom med var velkjent. Denne familien var nok som det heter i avisene «gamle kjente av politiet».

Betjenten som tok opp forklaring ble fort ferdig med Johannes, han roste ham for handlekraft og oppmerksomhet og fortalte at han trolig hadde reddet livet til voldsofferet. De skulle ta ytterligere kontakt for en formell forklaring på et senere tidspunkt. Johannes ble stående foran postbilen, med ett usikker, hva var det korrekte å gjøre nå? Fortsette postruta som om ingenting hadde hendt eller reise hjem? Han valgte å ringe vaktsjefen som skjønte hvilken påkjenning han hadde blitt utsatt for og som derfor ga ham fri resten av dagen.

Thomas hadde bare hatt ett valg. «Jeg måtte låse dem inne, jeg kunne ikke ta sjansen, jenter som Heidi må passes på. Unike som de er, hun måtte da forstå det. Alle vet jo at jenter er utsatte, misbruk, gjengvoldtekt, eller de forsvinner som Gry. Drap.» Heidi kunne ikke finne ut at han er ute av stand til å passe på andre. Heidi stolte på ham, han måtte svare på den tillitten, beskytte henne.

Men hun misforsto alt. Kloke Heidi begynte plutselig å tolke ham feil. «Hun som var så glad i meg, tålte plutselig ikke at jeg tok på henne. Vi kunne reddet hverandre, akkurat som jeg kunne ha reddet Gry den gangen. Nå finnes ikke håp. Det er ingen vits, ingen mening.» Thomas reiste seg, «Jeg må komme meg videre, må finne på noe.» Han slettet alt han kunne av bilder, meldinger og passord på mobilen og kastet sim-kortet i elva før han hektet på seg ryggsekken og gikk ut på brua, der han lot strykene under seg overdøve tankekaoset. Mobilen ble liggende igjen ved foten av flommerkesteinen.

Johannes grublet over gårsdagens begivenheter mens han drakk frokostkaffen og bladde gjennom avisen før han dro på jobb. Det er forferdelig hva mennesker kan få seg til å gjøre mot hverandre. Han hadde alltid visst at alle brev, småpakker og regninger hadde egne små historier å fortelle. Historier han hadde moret seg med å fundere over, dikte opp. Han hadde også alltid visst at bak hver eneste fasade han passerte langs ruta skjedde det ting ingen visste om, men dette? Medienes daglige dramatiske nyheter er ikke bare underholdning, tidtrøyte om kveldene, det er noe som faktisk skjer rundt omkring, noe som angår virkelige mennesker. Overskriftene i dag handlet jo om ham, i en birolle riktig nok, men allikevel. Han prøvde å kjenne på følelsen av å ha gjort sin borgerplikt, men kjente verken stolthet eller mot og det forandret ikke det faktum at posten måtte leveres i dag også. Sånn er livet. Hjulene må holdes i gang

KVINNE LIVSTRUENDE SKADD I BOLIGSTRØK I ELVHEIM

Kvinne, 32, mor til to, ble funnet

livstruende skadd på en terrasse

Sørbakvegen i går formiddag. Hun

ble funnet av et observant postbud,

Johannes Sterling, som straks

kontaktet politiet. Kvinnens to

barn ble funnet i et skap i andre

etasje. De hadde gjemt seg mens

moren trolig ble utsatt for en

voldsom mishandling. Politiet gir

lite informasjon om hva som har

hendt, men Østre Landsavis hører

fra sikre kilder at kvinnen og

barna har blitt holdt innelåst i et

kjellerrom i boligen over en lengre

periode. Kvinnens samboer, en

kjenning av politiet, er etterlyst

som mistenkt i saken

På pauserommet hadde noen satt frem en bukett avskårne blomster og en konfekteske, som en oppmerksomhet til gårsdagens helt. Han kjente at han ble både stolt og flau. Han hadde da bare handlet slik alle andre ville ha gjort, det var da ikke noe spesielt med det? Kollegaene som på vanlige dager pleide å sortere posten taust side om side var plutselig snakkesalige, Johannes følte ikke at han hadde så mye å fortelle. Det ville liksom være å bryte en slags taushetsplikt følte han. Han ønsket ikke dusje kollegaene i detaljer om hendelsen, blod på terrassen, unger i skapet, følte ikke behov for å sole seg i glansen fra andres tragedie, det var en lettelse da posten var ferdig sortert og han kunne kjøre ut med den, men å finne tilbake til den bekymringsløse funderingen bak rattet mens han kjørte runden var vanskelig.

SYKKELEN TIL MISTENKT PERSON FUNNET.

Det som politiet antar at er sykkelen til

mannen som i forrige uke ble etterlyst,

mistenkt for i lengre tid å ha låst inne og

mishandlet samboeren sin og hennes to

barn, er funnet i sykkelstativet foran

museet. Ved flomsteinen på

museumsområdet ble det også funnet en

gjenstand som trolig tilhører mannen.

Østre Lands Avis har informasjon som

indikerer at det snart vil bli satt i gang søk

i elva nedenfor Biskopfossen.

Ja vel. Det var altså sånn det hadde endt, forferdelig trist, men Johannes innså at dette egentlig var en naturlig avslutning. Et slags skjebnespill, en poetisk rettferdighet; mishandlerens død.

Politiets sperrebånd hang fremdeles rundt tomta i Sørbakveien 17 og fortalte forbipasserende om at her hadde det hendt dramatiske ting, ingen post adressert dit i dag heller. Johannes velger på eget initiativ å droppe å putte dagens i reklame i kassa. Det er det jo, liten vits i å gjøre. Johannes er den som vet, den som oppdaget det. Søket i elva hadde forresten vært resultatløst, leste han i avisa, men funnet av sykkelen og mobiltelefonen, og det faktum at den personen politiet «var interessert i å komme i kontakt med» var forsvunnet, gjorde hendelsesforløpet relativt opplagt. Østre Landsavis fikk derfor snart andre ting å melde om.

På onsdag skal han til politistasjonen for å avgi formell forklaring. Deretter starter ferien. Johannes ser frem til den, koble av, tenke på noe annet, velfortjent. Sommervikaren som følger ham for å lære ruta er nysgjerrig på sperrebåndene, og Johannes forteller ham om opplevelsen sin, så nøkternt som mulig, mest for å få bukt med spørsmålene. Når ferien er over har nok politiet fjernet alle spor, slik at verden kan bli normal igjen. Ingen spørsmål. Huset blir trolig solgt, nye postmottakere kommer til å flytte inn, og motta brev fra nye avsendere. Tilbake til hverdagen, fokusskifte, nye og mer aktuelle statusoppdateringer om smått og stort, sove godt om natta. Hendelsen vil så, etter hvert som nabolagets beboere gradvis skiftes ut, bli en del av områdets diffuse folklore, som et halvglemt rykte som suser mellom bjørkene. Etter ferien er nok den prosessen godt i gang, det skal egentlig bli fint.

Thomas kom seg ubemerket om bord i toget og kjøpte billett til neste større stoppested, Åmot, der han gikk av. Han handlet noen nødvendigheter som han puttet i sekken før han krysset jernbanen og gikk uanfektet den bratte veien opp Berget. Ingen la spesielt merke til ham, det var jo egentlig ikke noe å legge merke til heller, bare en fyr med ryggsekk på vei mot fjellet en fredag ettermiddag, det mest vanlige synet av alle.

De tre første nettene sov han ute. Det var best sånn. Ikke lage unødige spor etter seg mens han fremdeles var i nærheten av Åmot. På dagtid gikk han forsiktig rundt hyttefeltene for ikke å bli oppdaget. Risikoen for det var uansett ikke stor, det var ikke helt fjellsesong nå i juli. Han unngikk stiene til å begynne med, men bestemte seg snart for å følge de allikevel, holde tempoet oppe, skaffe mest mulig avstand mellom han og dritten der nede. Fjellet var jo folketomt, han trengte ikke gjemme seg, kunne bare lange ut, kjenne at kroppen virket. Ta en pause når det passet.

Da Thomas var liten tilbrakte familien mye fritid på hytta. Dette var farens kongerike, her var han til stede som ordentlig far. Thomas husket tiden med glede, de kom liksom litt nærmere hverandre der oppe, spilte spill, leste, alle fire i samme rom. Eller ute, jakt og fiske var sentrale gjøremål i farens liv. Da faren skjønte at Thomas hadde vanskeligheter i ungdomstida, tok han ofte med Thomas opp, bare de to, fisketurer, overnatting i telt. De hadde hatt hver sin moped stående i vedskjulet slik at de kunne tilbakelegge store distanser på evig jakt etter det perfekte fiskevannet. Faren er død nå, og hytta solgt, men Thomas har fremdeles dragningen mot fjellet. Senere, som ung og rastløs mann gikk Thomas ofte alene på lange fjellturer. Tømte hodet, unngå trøbbel. Han orienterte seg lett etter kart, kompass og stjernehimmelen. For Thomas har det alltid handlet om å komme seg bort. Fra, aldri til.

Han vet at denne gangen vil det vare lenge. Fjellet kommer til å bli hjemmet hans. Dette er livet, her er friheten. Her oppe trenger han ikke bry noen. En tilværelse han vet hvordan han skal håndtere. Gjøre som han vil, tømme hodet, overleve. komme seg bort, fra alt, fra folka.

Her er mange muligheter, sauene kommer til å være her frem til september, enkel mattilgang, mange hytter står ubrukte i årevis, med tørrmat og vanntilgang og ofte med alkohol i skapene, konjakk, akevitt og whisky. Hytter med reservenøkler gjemt på smarte steder. Hytter med fiskeutstyr i vedskjulene. Komme seg vekk fra dritten. Ikke krype for noen. Faen at hun greidde å overrumple ham, komme seg ut, han prøvde jo å være snill med henne. Gikk ned i kjellerrommet med te og kjeks, pratet, var hyggelig. Men hun angrep, slo tekruset ut av handa hans før hun løp opp trappa. Varm te. Han nådde henne igjen i det hun sprang ut terrassedøra, husker ikke helt hva som hendte der. Bare at hun lå der. Panikk. Tenk. Planlegg. Rasjonelt. Pakk en sekk. Bruk sykkelen. Vidda.

Fjerde dagen slår han seg til i ei lita jakthytte som ligger for seg selv i en åsside over tregrensa seks-sju hundre meter fra en sjø. Ved. Solcelleanlegg. En bekk. Perfekt. Herfra kan han se på lang avstand om noen kommer, hytta kan by på både tørrmat og kaffe, og det er sikkert fisk i sjøen, han finner i hvert fall fiskeutstyr. På den andre siden av sjøen ser han sauer som beiter. Thomas regner med at han kan bli her lenge, helt til reinsjakta begynner og kanskje enda lenger, hvis det ikke kommer folk da.

Hendelsen i nr. 17 ble foe de fleste fort et fjernt minne i grøt av uendelig mange tilsvarende minner, arkivert bakerst blant fjorårets nyhet nyheter og meningsløse tv-programmer. I september konstaterte Johannes at Sørbakveien 17 hadde skiftet eiere. Det var oppussing på gang. Håndverkerbiler i oppkjørselen. Postkassen i stativet var den samme, men merket med nye navn, det ene var utenlandsklingende. Spansk? Søramerikansk? Spennende å finne ut av, kanskje en sommerferieromanse som ikke gikk over, hvem vet? Han var forresten ganske sikker på at han så Heidi som jenta het, med de to ungene sine, på senteret en lørdag formiddag for ikke lenge siden. De virket å ha det bra, cola og boller og latter. Hvis det virkelig var de han hadde sett da.

Utover høsten dukket det sporadisk opp meldinger om hytteinnbrudd i fjellheimene. De var sjeldne og spredd over store områder i mange kommuner. Ingen satte de i sammenheng med hverandre. Innbruddene var gjennomført med forsiktighet, en glassrute knust her, eller en reservenøkkel funnet der. Tyvene forsynte seg mest av tørre matvarer og alkohol og hermetikk. Av og til forsvant stearinlys, fyrstikker, batterier, lampeolje og slikt, ingen store tap, men selvsagt litt irriterende for hytteeierne, men fort glemt allikevel. Først på nyåret begynte Østre Landsavis i samarbeid med andre lokalaviser å spekulere på om innbruddene kunne være begått av samme person. Finnes det noe ukjent der oppe i fjellene, står vi ovenfor et mysterium? Da avisene tok opp saken begynte det å strømme inn tips om glimtvise personobservasjon er ved de ulike hytteområder. Men beskrivelsen var vage og usikre, det var som om vedkommende forsvant i løse lufta når han merket at han ble sett.

Avisene lanserer begrepet «hyttefarken» om den eller de som etter sigende skal vandre rundt i fjellet. Johannes som alle andre følger overfladisk med, en kurositet i nyhetsbildet. Kanskje det ikke var noen ting, men allikevel, historiene som med ujevne mellomrom dukket opp i avisene var interessante og morsomme. Den ukjente farken i fjellet appellerte til fantasien hans. Han så for seg en slags mytisk Gjest Baardsen-figur på vidda. Eller kanskje en slags mannlig hulder, med kontakt til de underjordiske, som viser seg i tåka, for så brått forsvinne.

Thomas har hatt hytta som base hele høsten. Han hadde flaks, hytta ligger for seg selv og ingen har oppsøkte den. Han lider ingen nød. Det er lett å holde seg beskjeftiget er han var alene. Gjøre arbeidsoppgaver uten distraksjoner, konsentrere seg om ett og ett delmål. Han har sanket bær, satt feller og fisket. Formen er det ingen ting i veien med, når han trenger noe naturen ikke kunne bidra med, passer han på å hente forsyninger fra et stort område. Han tilbakelegger store avstander på kort tid, til den andre siden av Europaveien der fjellet begynner nedstigingen mot havet, til skogsområdene i øst og til viddene i nord. Slik regner han med at han kan få være i fred.

I desember begynner snøen å bli djupere og det blir vanskeligere å komme seg rundt. Men Thomas har tilstrekkelig med forsyninger til å greie seg et par måneder i hvert fall, han lar seg snø inne på hytta. Her har han funnet roen. Suget har gitt seg, sinnet river ikke opp søvnen lenger og rastløsheten har sluppet taket. Han er trygg på at heretter skal det gå bra. Han trenger ikke jage etter selvmedisinering og glemsel. Han trives i eget selskap nå, med masse av tid til å legge planer for våren og sommeren. Legge alt bak seg. Komme seg til Finland for om mulig å starte på nytt der? Møte nye mennesker.

I slutten av februar begir han seg av gårde. Han har ventet i det lengste, men nå må han finne seg et nytt sted. Det er slutt på veden og tomt for mat, han har ikke noe valg. Snøen er djup og det er kaldt, men dagene har blitt betraktelig lysere så dette skal gå fint. Han stenger døra godt etter seg, tar på seg trugene og blir en stund stående ettertenksomt i snøen med lua i hånda, som for å takke for seg før han. stamper seg gjennom snøen mot nærmeste hytteområde.

HYTTEFARKEN FUNNET DØD

Det var et ektepar på tur som fant en

nedkjølt mann alvorlig skadd ved en hytte i

Bjørnedalen. Ifølge krimsjef Bjarne Bråthen

i Innlandet politidistrikt hadde mannen

trolig pådratt seg skader etter å ha knust et

vindu på hytta i forsøket på å bryte seg inn.

Dødsårsaken er ikke fastslått. – Den

foreløpige obduksjonsrapporten ventes å

være klar i løpet av dagen onsdag, sier

Bråthen til avisen. Han forteller videre at

ekteparet startet førstehjelp på den skadde

mannen, og et legehelikopter etter hvert

ble tilkalt, men livet sto ikke til å redde. Han

ble erklært død av en lege på stedet,

sier Bråthen. Krimsjefen sier videre at politiet har

grunn til å tro at dette er den såkalte

«Hyttefarken» som trolig står bak en rekke

innbrudd i fjellheimen i fjor høst.

Det viser seg at den såkalte «Hyttefarken»

er godt kjent av politiet, han har siden

1980-tallet sonet et titall fengselsdommer

for narkorelaterte forbrytelser. I fjor

sommer forsvant han sporløst fra Elvheim

etter en voldsepisode. Han har feilaktig

vært antatt druknet.

Det er vår i lufta. Johannes liker at postbilens elektriske motor er lydløs, slik at tanker og funderinger kan strømme uforstyrret. Han synger for seg selv mens han manøvrer mellom postkassestativene. Sørbakveien er nesten trafikktom, og Johannes kan uhindret skifte fra høyre til venstre side etter som det passer. Da han forlater postkassestativet, kaster han et ekstra blikk mot nummer 17. Det ligger materialer pakket i hvit plass i oppkjørselen, en kassebil står parkert, her er oppussing på gang tanker han, eller? Ingen kan helt vite hva som skjer bak fasaden, men Johannes synes det er interessant å forestille seg hva folk holder på med, selv om … Nei og nei, jøss for en fin dag vi får, sola begynner virkelig åt a tak nå.