DAGBLADET (og meg)

Jeg har abonnert på Dagbladet på nett i en periode. Dagbladet og jeg har nemlig vært venner i mer enn førti år. I det siste har forholdet vårt riktig nok vært litt av og på / til og fra, slik det kan være, også i slitesterke forhold. Irritasjoner oppstår og tilgivelse likeså, selv om den kan sitte langt inne, men båndene er så sterke at forholdet overlever uroen.

I forgårs gikk jeg inn og avsluttet forholdet formelt. Dagbladet har alltid hatt irriterende forsider om vekt og sykdom og flått og huggorm og nå kommer sola og flått og kjendiseri og fandens oldemor og flått og sånt, men det har alltid vært balansert med litt ordentlig journalistikk bak fremsidene. Litt poltikk, litt bakgrunnsstoff, litt kultur og sånt som har vært verdt å lese. Slik fortsatte det også i den digitale tidsalderen; latterlige fremsider ble erstattet av latterlige clickbaits, men ellers var avisen mer eller mindre den samme.

Men nå har det skjedd noe, det kan kanskje tidfestes til «i løpet av det siste året», utviklingen har i hvert fall akselerert betydelig i det siste. Kan hende har det kommet en ny redaktør eller noe. Avisen består jo plutselige bare av billige clickbaits, og det er ekstremt irriterende.

Jeg nekter nemlig fra nå av å forholde meg til nysgjerrighetspirrende kortversjoner av overskrifter der jeg liksom skal gjette meg til hva artikkelen, (den grad det fremdeles forekommer artikler) handler om, for så å skulle klikke meg inn på overskriftslinken for så å oppdage at det bare er ett eller annet tullball som AKKURAT NÅ har «gått viralt», eller en amerikansk kjendis ingen har hørt om som AKKURAT NÅ har gjort noe «festlig», oppkonstruerte konflikter der SABLER NED opponenten, eller gud hjelpe meg, paradisehotelldeltaker som BARE I DAGBLADET angrer på at han kjørte i fylla.

Det er har jo blitt så ille at om man sammenligner de to tradisjonelle løssalgsavisene våre, så fremstår nesten VG som seriøs og dyptpløyende.

Forholdet er altså over, og jeg merker at det nok har bleknet over tid, for jeg kjenner ingen sorg, intet savn, ingen tomhet i hverdagen, det er bare befriende.

Life goes on. Jeg har fått meg et gratis prøveabonnement på Dag & Tid, og det er bra og konstaterer ellers at i Dagsavisen jobber det fortsatt journalister og der skriver de lite om flått og kjendiser og ting som går «viralt», men heller om ting jeg interesserer meg for. Jeg tenker at jeg skal melde overgang dit, men tror ikke at jeg kommer til å binde meg helt fast til den, leser de artiklene som er tilgjengelige, trofasthet kan koste mer enn det smaker, Dagsavisen skal overleve den også, og trenger flere lesere enn meg, så vil vel etter hvert følge i samme spor den også, og plutselig er jeg med på enda et clickbait-kjør som jeg verken liker eller ønsker å delta i. På den annen side, om jeg ikke betaler for meg, vil jo den negative utviklingen der skje enda raskere… Vi får se, jeg kan i hvert fall sitte i tenkeboksen til gratisabonnementet på Dag og Tid går ut.

SÆRLIG!

Enda mer irriterende: Dagen etter at jeg avviklet forholdet vårt, ringte Dagbladets abonnementsavdeling og lurte på om jeg… jeg er forresten ikke helt sikker på nøyaktig hva de lurte på, for jeg ble jeg bråkrass og begynte på en lengre tirade. Jeg brøt heldigvis samtalen før jeg hadde kommet ordentlig i gang, og beklager nå eventuelle ukvemsord ovenfor den uskyldige telefonselgeren, men hva faen skal man gjøre? Trodde de at jeg ikke mente det da jeg avsluttet forholdet dagen før? At jeg ikke visste hva jeg gjorde? At korttidshukommelsen min har kollapset? Dette er jo omtrent som om den ene parten skulle dukke opp på døra til den andre parten dagen etter skilsmissen og foreslå å forsøke igjen. «Jeg lover at jeg ikke skal endre meg i det hele tatt, men kan ikke du allikevel være så dum å gi meg en sjanse til?»

Glem det.