SLÅTTEKAREN

«Du trenger ikke være redd slåttekaren, han er en del av syklusen vår», sa Mattias lunt. Vi satt ved siden av hverandre på rampa og han hadde merket at jeg stirret spent nedover veien. «Han kommer hver høst vet du, og da tar han for seg av alt som er ferdiggrodd og vinterklart.»

Jeg hadde hørt mye om slåttekaren, men aldri sett ham, han pleide visst å passe på å komme når jeg ikke var hjemme.

Jeg hadde lagt merke til at far hadde gått ettermiddagsrunder og betraktet på graset og kornet, liksom filosoferende kunne han pelle et aks og tygge på kornet før han nikket til seg selv. Bestefar hadde dratt slipesteinen både titt og ofte den siste uka og siden det ikke hadde regnet på nesten to uker, skjønte jeg at slåttekaren var ventet hvert øyeblikk som helst nå.

Jeg bestemte meg for å bli hjemme ukas to siste skoledager. Hostingen min var helt ekte, så det hadde ikke vært vanskelig å få mor til å mene at det klokeste ville være å holde meg hjemme slik at jeg ikke ble enda sykere og risikerte å gå glipp av mye undervisning. «Det er nok best at du blir hjemme et par dager, så kan du bruke de og helgen som kommer til å hente deg inn igjen», mente hun.

Mattias hadde sett undrende på meg da jeg oppsøkte ham på stabburstrappa i morges, «Jaså er du hjemme i dag, gutt?»

«Jeg er litt småforkjølet og mor tenkte at…»

«Ja, ja, da har hun sikkert rett i det, men jeg er ikke sikker på at det er så heldig for deg å være her på gården akkurat disse dagene.» Han ble taus. Vi satt en stund ved siden av hverandre og jeg kunne kjenne at han liksom vurderte meg. Han virket betenkt.

Resten av formiddagen holdt jeg meg for det meste inne på kjøkkenet og nøt godt av mors bekymrede omsorg. Under kjøkkengardinet kunne jeg se at det hersket en viss uro ute på tunet. Far, bestefar og Mattias gikk hit og dit med ljåer, raker, staur, ståltråd, bøtter og baljer. Traktoren ble kjørt fram. De fyrte også opp under den store jerngryta foran bryggerhuset. Alle kastet de stadige blikk ned alleen.

Mor satte den største kjelen på komfyren og fylte den med vann før hun fant fram et par skarpe kniver og de to største spekefjelene hun hadde. Fra spisskammerset hentet hun kålrabi, sellerirøtter, purre og poteter. Jeg skjønte at nå var det like før hun ba meg om hjelp til å skjære opp grønnsakene til lapskaus og tenkte at jeg heller vil hjelpe Mattias. Jeg snek meg ut før hun rakk å sette meg i virksomhet. Himmelen var klarblå men sola varmet ikke noe særlig, gresset var fremdeles fuktig av morgendugg. Bladene på rogna var i ferd ed å gå ever til gult og bærene var modne nå, rett for de første frostnettene, snart lager nok mor rognebærgele igjen, det er godt til søndagsmiddager.

Det var da merkelig så andpusten jeg ble av nesten ingenting, under rogna måtte jeg stoppe for å puste ut. Det var som om kreftene mine ikke strakk til, som om de ikke var i stand til å håndtere kroppen min. Nå kom det en hosterie til, jeg støttet meg mot den glatte trestammen for ikke å gå overende. Det skrapte og gjorde vondt nedover halsen og i brystet.

Jeg hørte grisene hyle urolig bak gjerdet sitt og kuene rautet klagende i hegna, selv om de hadde fått morgenstellet sitt for flere timer siden. Det var som om folkeuroen smittet over på dyra. Bare katta lå rolig midt i tunrundkjøringa og fulgte dovent med.

Mattias tuslet forbi meg i retning rampa, han hadde en blå termos i hånda, og vinket til meg at jeg skulle bli med ham bort til trappa foran verandaen, der han pleide å sitte når han tok seg en pause.

Mattias skjenkte seg kaffe og bød meg på en kakuskive fra matboksen sin. Jeg var egentlig ikke så veldig sulten, men det pleide å være hyggelig å sitte sammen med ham og småprate når han hadde pause, så jeg takket ja.

«Er du ikke riktig i form i dag, gutt?»

Jeg hadde prøvd å skjule at jeg ble kortpustet og svett av å holde følge med ham, men Mattias så og forsto det meste. Det var ingen vits i å late som ingenting. Jeg nikket mens jeg prøvde å roe pusten.

«Det går bra.»

«Ja det gjør da helst det, så det får vi da inderlig håpe.»

Stemmen hans var liksom enda varmere og mer vennlig som den pleide å være, eller var det noe jeg innbilte meg?

Nei, det var nok ingenting, Mattias var som han brukte å være han, vi småpratet og tøyset litt helt til jeg spurte om Slåttekaren.

«Er det på grunn av ham at dere er så travle, er det sant at han er skummel?»

Mattias prøvde å smile beroligende, men han ristet langsomt på hodet.

«Nei, hvor har du det fra? Slåttekaren lever av og for å hjelpe til litt sånn på tampen av sesongen, han yter nødvendig hjelp der han ser at folk har behov for det. Du trenger ikke være redd slåttekaren, han er en del av syklusen vår, bare.»

Litt senere tømte Mattias kaffekoppen og fulgte blikket mitt nedover veien. «Jeg tror du har rett gutt, der ser det ut som om han kommer. Du får dra opp til bygningen slik at du ikke går i veien, for nå får vi det travelt alle sammen her.»

Jeg satte meg på benken under kjøkkenvinduet, der bestemor hadde foretrukket å sitte den siste tiden før hun døde. Herfra hadde hatt hun full oversikt over det som skjedde på gården uten å være til hinder for noen. Det passet bra.

Slåttekaren var høy, mager og mørkkledd. På hodet hadde han en slags hatt. Jeg klarte ikke helt se hvordan han egentlig så ut, ansiktet hans lå alltid i skyggen av den vide hattebremmen. Men det var lett å se at han hadde tatt kommandoen over det som skjedde, han pekte, vinket og ga ordrer som Mattias, far og bestefar lystret uten å mukke. Av og til hørtes stemmen hans gjennom støyen fra redskaper, dyr og vind. Jeg greide ikke skjelne ordene, bare tonefallet, og det virker slett ikke hyggelig. Stemmen liknet litt på lyden den gamle elgbikkja Troll lagde da han merket at unghundene kom for nære matfatet. En slags knurring fra nede i halsen et sted som fikk dem til å trekke seg tilbake.

Jeg var fremdeles sliten, men greide ikke stå imot trangen til å se nærmere på ham. Hvordan så han egentlig ut? Hva var det han sa? Nå kom denne hosten igjen, vondt i brystet, rødt i handa. Det får så være, jeg tørket handa på bukselåret og gikk nærmere.

Han sto nede ved griseinnhegninga. Grisene på sin side sto urørlige og tett sammen i motsatt hjørne, så langt unna ham de kunne komme. Jeg stilte meg bak traktoren for å komme nærmere uten å gå i veien.

Slåttekaren var sint. Du må vær så god å skaffe en ny ljå, spissen på denne var jo knekt, at han kunne finne på å tilby selveste Slåttekaren ubrukbar redskap, eide han ikke skam livet? Far mumlet en unnskyldning og gikk for å finne en ny ljå, han virket nærmest litt lettet da han småløpende satte kursen mot redskapsboden.

Bestefar tok den ødelagte ljåen opp fra bakken og tuslet opp mot slipesteinen: «I tilfelle vi ikke finner en annen.» Slåttekaren så mot Mattias. «Slaktemaska er vel i orden, så kan vi ta grisene nå etterpå?» Stemmen hans skurret og skrapet, nå var ordene ganske tydelige, men fremdeles var ansiktet hans uklart. Mattias nikket «Ja, jeg gikk over utstyret i morges, alt skal være i orden.»

Mattias fikk øye på meg akkurat i det jeg ikke klarte å stå imot hosten lengre. Jeg så det forskrekkede blikket hans og at han gjorde tegn til meg at jeg måtte komme meg bort.

«Fort deg! Tilbake til bygningen. Med en gang!»

Det ble mer blod i handa nå.

Før jeg skjønte hva Mattias mente sto Slåttekaren ved siden av meg. Øynene hans var gule, så jeg nå. Han tok handa mi, bøyde seg ned og luktet på den. «Det er på tide du kom, du skal bli med meg, gutt, det er noe jeg må vise deg.» Dette var ingen hyggelig invitasjon, dette var en kommando, her var ingen åpning til å kunne svare «nei».

Mattias ropte fortvilet: «Nei, Slipp gutten!» Han kastet seg mot meg for å ta den andre handa mi. Slåttekaren løftet håndflata bydende og stoppet Mattias i spranget. «Du kjenner loven, høst er høst uansett når våren var.»

Katta lå fremdeles i rundkjøringa da vi gikk nedover mot rampa og alleen. Den fulgte den oppmerksomt med på begivenhetene. Jeg hørte mor komme ut på trammen og at hun ropte blidt:

«Det er tid for pause nå gutter, kaffe og kringle!»

«Mor, han tar med seg gutten!»

Jeg hadde aldri hørt Mattias så fortvilet før.

Lyden bar plutselig godt gjennom høstdagen, den klirrende eksplosjonen måtte være mor som mistet kaffebrettet på trammen, de løpende skrittene måtte være far og bestefar. Vindkastene måtte være pusten min.

Slåttekaren senket farten og stoppet. Stemmen hans skurret fra et sted langt nede i halsen da han uten å slippe meg, snudde seg og hevet venstrehånda. «Sesonger kommer og går. Det er en tid for alt!» Bak meg ble det helt stille, som i den uoppvarmede finsalen en februarnatt.

Deretter leide han meg sakte ned alleen.