Nasjonaldagen er dag annerledes enn andre dager. Som julekvelden har dagen sitt faste innhold for de fleste, familietradisjoner som følges år etter år, med gradvise justeringer som resultat av endringer i for eksempel familiesituasjon. For Lennart Blom sin del har 17. maifeiringen skiftet karakter flere ganger underveis.
Da Lennart var ung voksen var ikke denne maidagen spesielt viktig for ham og omgangskretsen hans. Fritidsaspektet var det mest vesentlige ved dagen. Men dagen ble da markert på ymse vis allikevel, for eksempel ved å rømme fra støy, stress, stivpynting og hornmusikk. Da Blom bodde i hovedstaden kunne det eksempelvis dreie seg om pikniker til Kalvøya med venner eller hytteturer i de omliggende skoger. Hvis de hadde muligheten holdt de seg i hvert fall langt unna flagg og feiring. De var da ikke nasjonalister heller, langt ifra, sånt befattet ikke de seg med!
Senere, i et nytt liv, kunne han og Nora for eksempel nyte freden og utsikten fra hytteterrassen ved sjøen, eller de dro på ekskursjoner i Vestfoldskogene med hunden. Hytta på fjellet var også i alle år et alternativt tilholdssted den 17. mai. Lennart led av mild hornmusikkallergi, så det var greit å møte vår og snøsmelting i fjellet denne dagen. Men ikke alltid, noen ganger tilbrakte han 17. mai i Elvheim med familien. Thor og Bergny, nevøer og nieser.
Dette er jo det de fleste mener dagen skal brukes til, for 17. mai er liksom innrettet på det at man skal ha unger, noe Lennart og Nora merket godt da de selv ble foreldre. Dagen ble til en hyggelig, travel og sosial dag med faste tradisjoner, og med et tilnærmet uforanderlig handlingsmønster innenfor rammene til kommunens syttendemaikomite.
Familien Bloms 17. maifeiring som foreldre fulgte altså et fast mønster: Kvelden den 16. parkerte de den ene bilen på et høvelig sted i sentrum for å sikre retretten, dagen etter. 17. mai handler nemlig i stor grad om logistikk. Om morgenen selve dagen ble Eli og Janne kjørt til skolen med den andre bilen. Deretter kunne de voksne ta det litt med ro i heimen og få på seg anstendige 17. maiklær. («Å, fanden, Lennart nå har du glemt å sjekke om det er ribbesjysøl på dressbuksa di! Den har jo hengt i skapet siden jul!») Sammen spaserte de til sentrum, der de møtte venner på et bestemt gatehjørne. Det samme gatehjørnet og de samme venner hvert år, ingen grunn til å endre på det, syttende mai er en tradisjonsdag. Der ventet de sammen på barnetoget mens de lot drøsen gå.
Etterpå, når toget hadde passert, skyndte de seg litt hit og dit, slik at de fikk se (og vinke til) ungene på forskjellige steder før de overvar 17. maitaler på Stortorget. (De hørte ikke nødvendigvis på talene, men de ventet i hvert fall til talene var ferdige slik at de kunne samle sammen ungene, Lennart og Nora har da folkeskikk.) Var været ok, ble det is eller noe i Gågata eller i Parken. Kanskje en pils, men logistikken krevde jo en disponibel sjåfør.
Deretter kjørte familien Blom hjem i den forhåndsparkerte bilen for en pust i bakken, før tiden var inne for samling på barneskolen. Samlingen innebar naturligvis kaffe, kaker, is, pølser, vafler, prat, underholdning og konkurranser, Konkurranser for barna, Lennart konkurrerer sjelden.
Hjemme hos Blom var det heldigvis aldri noe mas om å se russetog, og bra er det. Lennart kan med stolthet si at han ikke har sett et eneste russetog på over 35 år, og han vet utmerket godt at han ikke har gått glipp av noen verdens ting. Plattheter og blødmer er ikke noe han har behov for å oppsøke og ungdommens humor forfaller i et foruroligende tempo, mener Blom. Det er forresten uvisst hvordan han kan mene det, i og med at han altså har unngått russetogene i alle år. Uten russetog på programmet ble det frigjort tid til å fikse middagen, for nå møtte de snart de før nevnte venner (som soknet til en annen skolekrets, og som derfor inntok kaffe, kaker, is, pølser, vafler, prat, underholdning og konkurranser et annet sted) til bespisning. Enten hos Familien Blom eller hos vennene, det varierte fra år til år.
Disse felles 17. maimiddager besto av hjemmegrillet kylling med potetgull og salat. Med brus eller noe til barna og rødvin for de voksne, for nå var sjåførpliktene unnagjort.
Etter middagen kom høydepunktet: Eggedosis. Pisket av et utall eggeplommer og melis. Helst tilsatt en liten dert konjakk og med revet sjokolade på toppen. Gørgodt. Dette er en gammel 17. maitradisjon, i hvert fall i Østerdalen, som nesten har dødd ut. Litt synd, men det oppleves vel for tiden som alt for mye jobb å piske eggedosis. Hvis det i det hele tatt finnes noen som husker hvordan det gjøres.
Etter middagen nøt de maikvelden sammen, utomhus eller innomhus. Helt til selskapet oppløste seg selv.
Slik var 17. mai i det Blomske hus og det køddet man ikke med. Det er slik de ville ha det, Eli og Janne ville ha det slik de også. Unger liker tradisjoner og faste holdepunkter. 17. mai skal være slik den var i fjor. Det er ikke noe å diskutere.
Men hva som skjedde når avkommet var vel ute av huset, med hybeltilværelse, studentkjærester og slikt, nei se, det er annen sak. Men det skal ikke forundre noen om Lennart og Nora Blom begynte på begynnelsen igjen, med pikniker og hytteturer…
ALLES DAG
Folk reiser fra langt og folk kommer fra nær,
folk lengter seg dit og folk drømmer om der.
Alle smiler i dag.
Vi hilser hverandre i lykkelige klær,
med mønstre fra fjernt og fra dalene her.
Alle smiler i dag.
I findress og sari, i kurta og bunad
serveres det kaffe og kaker på dugnad.
Alle smiler i dag.
Vi vifter og synger, holder taler om mangfold,
mens fundamentet vårt gynger og skaker opp samhold.
Alle smiler i dag.
For noen stakkarslige små
smiler kun utenpå,
mens de skråler og taster og skriver
om en frihet ment for de få.
Med tunellblonde øyne og blikkene stive,
sår harmfulle fingre mer tvil om motivet.
Alle smiler i dag.
De hvisker og tisker: «Vel fortjent og til pass,
for felles verdier vil snart råtne en masse!»
Alle smiler i dag.
Vi får sette vår lit til nytt skifte i vær,
men akkurat nå må liv leves ut her.
Alle smiler i dag.
ROBERTS FRIE FLYT 