BEKKEN

De kalte den Møllabekken, bekken som fosset nedover bratta. En gang i tiden hadde det nok stått en mølle der, eller kanskje en sag, for alle andre kalte bekken for Sagåa. På toppen av bakken var det fremdeles et lite basseng støpt i betong, der de en gang i tiden kunne regulerte vannstanden og sende vannet ned i to ulike løp, det opprinnelige bekkefaret eller i et rør som gikk under det huset som før hadde vært ei mølle eller et sagbruk, men som nå var blitt til et bilverksted med travel mekking av motorer og gearkasser. Restriksjonene på bilimport var ennå ikke helt opphevet, så bilparken begynte å bli gammel. Verkstedet hadde mer enn nok å gjøre.

Bekken rant fremdeles friskt forbi, men kraften den kunne ha generert ble ikke lenger utnyttet til noe som helst.

De pleide å leke i bekken, gjemme seg under brua, eller latre opp fossen. Etter vårflommen var vannføringen så liten at det ikke var noe problem, bare en passelig utfordring. I bakkene rundt fossen var det fremdeles fint å leke cowboy og indianer om sommeren eller bruke miniski og akebrett om vinteren. De var visst fisk i bekken også, men ikke i selve fossen da.

Nedenfor brua kunne man se to bekkeløp, i det ene rant vannet friskt og sprudlende, slik det skal gjøre i bekker. I det parallelle løpet, dit røret under huset en gang hadde ledet bekken, var vannet brunt, grunt og stillestående. Her hadde de lekt som småunger med hjemmelagde trebåter, pinner og hva de ellers hadde for hånden.

I etasjen over bilverkstedet bodde det folk. En familie med to småunger som ingen hadde blitt ordentlig kjent med enda. Familien hadde flyttet inn ved påsketider. Barna var mye yngre enn de andre og var fremdeles som nykommere å regne, ingen brød seg særlig med dem.

Skoleferien var nettopp over, nå holdt hver på med sitt mens verkstedslydene blandet seg med bruset fra fossen. Hverdag. Ved femtiden gikk bilmekanikerne hjem og fossen ble nabolagets enerådende bakgrunnsstøy frem til en ny arbeidsdag skulle begynne over helgen.

Denne ettermiddagen avtalte to av kameratene å møtes bak verkstedet. Det begynte å skumre, den ene hadde tatt med seg en fyrstikkeske og fire ferdigsigaretter fra håndveska til mora si. Han viste stolt frem fangsten sin til Thomas, som kvitterte beundrende med at «det hadde jeg aldri tort.» De satte seg godt til rette, her kunne ingen se dem og fosseduren sørget for at ingen hørte dem heller.

Samson var den som førte an, han som hadde foreldre som ofte overlot ham til seg selv i trygg tro på at han var en selvstendig gutt som greide seg alene uten å finne på alt for mange pek. Thomas var mer stillferdig, en som lojalt fulgte med kameratens påfunn, ofte med en forsiktig pussighet eller en kvikk replikk på tunga.

De satt og snakket om den nye jenta i klassa. «Jammen fint at hun begynte, alle de andre jentene i klassa er da så trøtte og teite.» «Lurer på om jeg skal be om å få være sammen med henne» «Du kan jo bare prøve deg Thomas, hvis du tør, men du vet jo godt at det bare er jeg som har sjans der!»

Det var fint nå ha tilgang til et sted der de kunne sitte uforstyrret, et sted de kunne gjøre hva de ville uten at noen brydde seg. «Vil du ha en sigarett du også?» Samson rakte en til Thomas som nølende tok imot. «Jeg vet ikke riktig.» «Jo, jøss, kom igjen nå. Har du ikke prøvd før eller?» «Kommer det ikke til å lukte av oss, mor blir sikkert sinna hvis hun merker at jeg har røkt.» «Pøh, ikke bry deg om det, vi sitter da ute, røyken blåser bort og jeg har en pakke Toy i lomma, du kan få en av meg etterpå, da merker hun ingenting.» Thomas var fortsatt i tvil, men som alltid var det vanskelig å stå imot kameraten, så han tok imot den ene sigaretten. Samson stakk sin sigarett mellom leppene og fisket frem fyrstikkesken.

Han fikk fyr på sigaretten sin og tente en ny fyrstikk som han han fyrte opp Thomas sin med. Fyrstikken sluknet, Samson slapp den nedpå bakken ved siden av seg. «Du må trekke pusten akkurat når jeg setter flammen mot sigaretten.» Andre gangen gikk det bra, Thomas eksploderte i et hosteanfall. Samson flirte, «Ta det litt rolig nå, pust forsiktig til å begynne med, du må venne deg til det, bare sug inn litt røyk og blås den ut igjen. Etter hvert kan du puste dypere og da merker du hvordan det virker.»

Snart fikk han det til uten å måtte hoste. De satt og røkte en stund, uten å prate, Thomas merket at han ble svimmel. Suset fra Møllabekken var mer intenst nå, overdøvde tausheten deres. Vannet som danset ned fossen sugde til seg oppmerksomheten, et stadig skiftende mønster av bevegelse og uro. Tanken på hva mor kom til å si hadde forsvunnet helt, nå surret tankene rundt Gry, den nye jenta i klassen. Hun som hadde hilst og smilt til ham i går, med det lange rødlige håret hengende nedover skuldre og rygg. Han merket at han faktisk gledet seg til skolen igjen på mandag. Han så Samson ligge på ryggen i gresset og dampe på sigaretten, det var som om han aldri hadde gjort noe annet.

Samson satte seg opp: «Vi skulle hatt noe å sitte på, ikke sant?» Thomas nikket, egentlig hadde han det helt greit som det var, men hvorfor ikke? De stumpet sigarettene i gresset. «Vent litt!» Samson hadde fått øye på noe nede ved brua som kanskje kunne brukes. Thomas fulgte ham med øynene da han gikk for å undersøke, og fulgte etter da Samson vinket at han trengte hjelp til å bære.

Ved hjelp av et par skitne maskindelkasser og litt stiv kartong innredet de seg en sitteplass med ryggen mot verkstedveggen. De satte seg vel til rette. «Dette ble da fint.» Samson tente en ny sigarett som han ga Thomas før han tok den siste selv.

«Fikk du til regneleksa? Den siste nøtteknekkeroppgaven var jammen vanskelig.» «Nei, jeg har ikke sett på den en gang. Gidder ikke, det er ikke så farlig, bare dustete hele greia.» Thomas hadde ikke noe å si til det, og konsentrerte seg heller om å følge den nesten hypnotiserende fossen med øynene. «Men hold deg unna Gry, jeg skal ha førsteretten til å spørre, bare så du vet det!» Samson mente visst alvor. Thomas svarte ikke, han bare nikket, ingen vits i å røpe tankene sine.

Tausheten ble brutt av at et vindu ble åpnet i leiligheten over verkstedet. Noe ble kastet ut gjennom vinduet. «Hva var det?» Thomas skulle til å reise seg for å se. «Hysj! Vent!» Samson tok ham i armen og fikk ham til å sette seg igjen. De hørte høyrøstede stemmer der oppe fra. «Det høres ut som når mor og far diskuterer som de kaller det.» tenkte Thomas, «Like greit at vi ikke kan høre hva de krangler om.» Han tittet bort på kameraten som satt og smilte og konsentrerte seg om få en sammenheng i hva som ble sagt. Men Møllabekken overdøvde dt meste, Thomas greide i hvert fall ikke å skjelne orda. «Der går det for seg.» Samson flirte. «Kom an, vi stikker!»

Thomas stumpet røyken i gresset. Det føltes som om det stinket tobakksrøyk overalt. Han merket han han ble svimmel og småkvalm da han reiste seg. Nei, sigaretter var nok ikke noe for ham.

Samson som allerede hadde begynt å gå, bøyde seg fort ned og plukket opp noe fra bakken før han kastet sigarettsneipen mot husveggen. «Vi drar ned i Leiret og ser om det er noe liv der, dessuten så har jeg litt småpenger, vi kjøper oss noe godt på KonFruTo, kom igjen.»

Fosseduren lød svakere og svakere bak dem. Thomas hadde alltid likt fossen, den hjalp ham inn i egne tanker og hadde en beroligende effekt. Det var noe trygt og kjært ved at uansett hva som hendte i nabolaget så var lyden av fossen alltid i bakgrunnen og dempet uro og usikkerhet. Nesten som et anker som holder skipet trygt på plass i stormen. «Forresten, var det du fant på bakken der?» Samson så seg rundt før han svarte, nå var de rett utenfor det høye plankegjerdet rundt Arbeidsskolen. Han fisket frem en svenskepung fra lomma. «Det var denne som ble kastet ut av vinduet, lurer på hva de egentlig kranglet om?» «Få se!» De åpnet pungen, den var ikke torn, en blå femkrone og en oransje tier, en rar forseglet liten flat pakke på størrelse med -et tynt viskelær og et lite bilde av ei dame, tydeligvis tatt i en sånn fotoautomat som den som sto i venterommet på stasjonen. Thomas syntes det var noe vagt kjent med ansiktet, men visste samtidig at han aldri hadde sett det før.

«Lurer på hvem dette er?» «Spiller ingen rolle, se på alle pengene, skal vi dele? Du kan få femmeren så tar jeg tieren. Det var tross alt jeg som plukket opp pungen.» Thomas så ingen grunn til å protestere, det var jo sant, og en femmer var veldig mye mer enn ingenting. Han tok imot femmeren, og puttet den i baklomma. De gikk videre mens han tenkte på hva denne rare pakken som lå i pungen kunne være. Etter en stund stoppet Samson og fisket den frem en gang til. «Du vet hva dette er, ikke sant? Tøft!» Thomas skjønte ikke hva som var så tøft, så han svarte ikke. Samson forsto at kameraten ikke ante «Det er jo en dong, din idiot! Han hadde en dong i pungen! Hørte du ikke hva de kranglet om?»

Thomas ante fremdeles ikke hva Samson mente, han følte seg usedvanlig tåpelig. «Der oppe henrettet de folk i gamle dager, det er derfor det heter Galgeberget» Han fortalte noe han visste at alle visste, bare for å si noe. Samson gadd ikke svare, men Thomas sine tanker begynte straks å vandre rundt hvilke skrekkelige forbrytelser de kunne ha begått de som ble hengt i galgene der oppe på berget. Tyveri kanskje? Drap? Helt sikkert. Utroskap? Det også. Mordbrann? Jo, det var det samme som drap. Forræderi? Sikkert. Kanskje bare for bagateller også, pengetyveri.

Her i Elvheirn sentrum var det ingen som visste at den hette Møllabekken, der den humusbrun og uanselig rant bak og under bygningene foran det friområdet der man for lenge siden hadde reist galger for å straffe forbrytere. Her het ikke bekken en gang Sagåa, den ble kalt Lianbekken etter det gamle garveriet som hadde ligget der bekken rant ut i Storelva. Her nede var det uansett ingen som tenkte på bekken. Den var ikke viktig for noen nå lenger, den syntes jo ikke en gang, den siste strekningen gikk den i rør under vei og bebyggelse

Thomas syntes han så Gry, den nye jenta med det lange røde håret komme opp Storgata mot dem, kjente pulsen øke, men han sa ikke noe. Ingen vits i det. Han måtte finne en måte å nærme seg henne en gang han var alene. Samson så henne heldigvis ikke, han var opptatt av branntomta på den andre siden av veien.

Det var ikke lenge siden huset som hadde rommet både en herreekvipering og en isenkramforretning vis a vis Kon-Fru-To hadde stått i brann, kanskje to uker?  Samson hadde oppført seg litt rart i dagene etter den brannen. Han hadde fått med seg Thomas for å se på den ødelagte bygningen flere ganger og vært veldig opptatt av om noen hadde funnet ut hvordan brannen startet, samtidig som han påsto at han var helt sikker på at brannen hadde begynt i hjørnet mot bekken. Thomas tvilte på at Samson kunne vite sånt, men hadde latt ham holde på. Det var jo sånn han var, han likte å skryte på seg at han liksom visste alt og Thomas ville ikke ødelegge vennskapet med å rette på ham hver eneste gang han trodde at kameraten overdrev eller snakket usant.

De hørte sirenene lenge før de kunne se brannbilene. Thomas la merke til at den rødhårede jenta nede i veien stoppet som for å finne ut hvor lyden kom fra, før hun sammen med ei dame småspringende krysset gata. «Dama er sikkert mora hennes,» rakk han å tenke. Tre brannbiler med blålys og ulende sirener, fulgt av to ambulanser, for oppover gata akkurat i det den rødhårede forsvant inn i konfeksjonsforretningen på den andre siden.

Bilene rundet hjørnet ved den nedbrente forretningsgården og for oppover veien i den retningen guttene hadde kommet. «Vi skynder oss på kiosken først og så forter vi oss hjem etter syklene og prøver å finne ut hvor det brenner!» Samson var i fyr og flamme. «Kom igjen!» De måtte vente litt i køen foran disken. Voksne som handlet frukt, leverte tippekuponger og kjøpte lodd i pengelotteriet. Thomas kjøpte en pakke tyggegummi, en pose bruspulver og et Lynvingenblad og puttet vekselen i lomma før de skyndte seg ut og småsprang hjemover.

Rett nedenfor tomta kunne de se røyken. «Å faen, det er hos oss det brenner!»

Tjukk grå røyk veltet ut fra verkstedbygningen. Brannkonstabler i tunge svarte klær og hjelmer bukserte slanger i posisjon mens de sprøytet vann mot bygningen. Nedenfor brua i Møllabekken var det blitt plassert pumper som forsynte slangene med vann. To ambulanser sto med blinkende blålys og åpne bakdører, To hvitkledde menn bukserte en båre ut utgangsdøra fra leiligheten i andre etasje og inn i den ene ambulansen. Idet flammene brått slo gjennom taket så Thomas to gråtende og forskremte småunger og ei ukjent dame i sort skjørt og strikkejakke sette seg inn i en drosje. «En Mercedes 230s» noterte han seg automatiskt..

Taket begynte å rase, gnistene sto til værs, brannmennene rygget unna mens de fortsatt siktet slangene mot verkstedet. Samson dunket Thomas i armen og nikket i retning av ei annen dame, mora til de to ungene, som ble geleidet inn i en politibil av to alvorlige politimenn.

Samson pekte opphisset. «Se, jeg er sikker på at det begynte å brenne bak der! Der jeg kasta sneipen i stad, husker du? Tøft!» Han nærmest hoppet opp og ned av opphisselse. «Men ingen vet noe, yes, jeg hørte nemlig hva de kranglet om! Gjorde ikke du?»

Thomas så forbauset på kameraten. Skjønte ikke Samson hva han nettopp sa? Så han ikke hva som var i ferd med å skje? Så han ikke at den ene sykebilen kjøre langsomt av gårde? Forsto han ikke hva det betydde? Hva var det han egentlig mente, han kunne da ikke for alvor…. Han kikket enda en gang bort på kameraten. Samsons øyne lyste muntert og munnen beveget seg ivrig, han gestikulerte og kunne knapt stå stille. Thomas åpnet pakken og puttet en tyggis i munnen, som for å få fokus på noe annet, men han klarte ikke å slippe tanken på at dama på bildet i svenskepungen like gjerne kunne ha rødt hår som noe annet.

Det kjentes som om han befant seg på et annet sted, i ei boble, eller et glasshus, Det var hektisk virksomhet overalt foran ham, politi som holdt tilskuerne på avstand, brannmenn som skrek ordre til hverandre, Han så alt tydelig, men ørene registrerte ingenting annet enn suset fra fossen. Samson flirte bredt, uten lyd. Vannet fra Møllabekken sprutet ut av brannslangene og plasket mot husvegger og tak i en taus, men fåfengt kamp mot flammene. Selve fossen var fullstendig skjult av tjukk tung røyk og damp, men han visste at den var der, visste at fossen fremdeles kastet seg beroligende og hvitskummende ned bratta, slik den alltid ville gjøre, slik han alltid ville høre den.