SLANG

Thomas skimtet Gry mellom trærne. I tussmørket gikk dongeriklærne hennes nesten i ett med omgivelsene. Hun tok seg fort og sikkert frem uten å lage lyd. Thomas gjorde sitt beste for å henge på. Han prøvde å gå like lydløst som henne. Umulig. Han hørte det knase høyt i tørre kvister hver gang han forsiktig satte ned foten.

Nå nærmet de seg, de så lys fra vinduer mellom mørke trær og busker. Han snublet i noe. Landet med et lavt rop i en kvisthaug. Gry bråstoppet.

«Hysj, din klossmajor!»

«Unnskyld, da!»

Ha lå et øyeblikk uten å røre seg. Gry ventet til han kom seg på beina igjen. Var det noe som beveget seg der rett foran dem? Thomas sa ikke noe, det var sikkert bare innbilning.

Hun gikk videre. Han fulgte på. Akkurat nå hadde han mest lyst til å snu, løpe hjemover, se på TV, spille den nye Sladesingelen, til og med gjøre lekser. Hva som helst.

Thomas hadde ikke vært her før, men Gry hadde fortalt om han som bodde der. Det gikk historier om hva som kunne skje hvis man ble tatt på fersken her. Gubben pleide visst å sette opp feller for å fange de som prøvde seg. Han visste ikke om alt var sant, men flere av Grys venner hadde visst flyktet I full fart og bare så vidt unnsluppet Eriksen, som han heter.

Han angret fremdeles på at han hadde blitt med henne i kveld, men hun hadde vært så ivrig. Det er vanskelig å si nei når hun er sånn. Må liksom finne på en kjempegod unnskyldning. Tommy ville i hvert fall unngå at hun skulle spre at han ikke turte bli med ei jente på epleslang.

Jo mer han tenkte på Eriksen, jo mer usikker ble han. De kunne dratt mange andre steder, der folk ikke var farlige. Folk som syntes at eplehagene var mest til bry. Folk som egentlig bare var hyggelige da de oppdaget at de hadde fått ubudne gjester. Folk som var for gamle eller for syke til å bry seg med hva som skjedde i hagene om kvelden.

De hadde snakket om det før de dro, men Gry var ubøyelig. «De beste eplene er hos Eriksen.» Hun visste tydeligvis hva hun snakket om, «Det er jo derfor han passer sånn på de. Dessuten, halve vitsen er jo at det skal være spennende!» Thomas lot som om han var enig i det, han ville ikke fremstå som en feiging.

Dette var før de syklet hjemmefra. Nå føltes det enda verre. «Det kan jo bli litt for spennende også», tenkte han. Han var glad Gry gikk først. Hun kom seg alltid ut av vanskelige situasjoner.

Det måtte da høres lang vei at de klatret over gjerdet? Han ble stående et øyeblikk på gresset innenfor. Gry bare fortsatte, han hadde ikke noe annet valg enn å følge på.

De løp i ly av bærbuskene. Til høyre så han et slags uthus, Gry svingte mot det og kastet seg ned i gresset. Hun pekte og viste hvor epletrærne sto. Thomas kunne se grener og kvister mot opplyste vinduer. «Kan vi ikke heller dra et annet sted?» Hun svarte ikke med et samme. Thomas visste at han oppførte seg som en unge. Han ante at hun ristet oppgitt på hodet. «Gjør som du vil. Jeg skal i hvert fall forsøke her først.» “Jammen, tenk om han oppdager oss da?” “Tulling. Fra et opplyst rom ser man jo bare mørket utenfor.” Hun hadde rett. Hun har alltid rett. Tanken beroliget ham litt. «Nei, nei. Jeg blir med. Jeg er ikke redd, det er bare det at…» «OK. Fint. Kom igjen, men vær på vakt! Løp hvis det kommer noen!»

Det siste var unødvendig å si. De listet seg mot trærne. Det var flust med epler. Thomas smakte på noen små. Sure, men saftige og gode allikevel. Han plukket flere, best å gjøre seg ferdig så fort som mulig. Bæreposen var nesten full da han hørte noe bak seg. Bråstopp. Han lyttet. Ingenting. Stillhet. Ingen fare. «Jeg er alt for lettskremt. Alt for feig.»

Da han skulle til å fortsette hørte han det igjen. Han hadde ikke tatt feil, det var noen i hagen mellom epletrærne og gjerdet. Gry hadde ikke merket noe, hun plukket ufortrødent epler i posen sin. Thomas ventet. Usikker. “Hva gjør jeg nå?”

Der så han en mann nærme seg, raskt og lydløst. Thomas vred på hodet og så Grys silhuett mot vinduet. Hun strakte seg mot eple som hang ganske høyt. Mannen strøk rett forbi ham, bare et par meter unna, med kurs mot Gry. Thomas sto bom stille og fulgte med på hva som skjedde.

«Jaha, og hva driver så du på med, unge mann?» Thomas så hvordan Gry skvatt og mistet bæreposen. Hun kastet seg rundt for å spurte i dekning, men mannen fikk tak i armen hennes og holdt henne fast. Hun sa ingenting, det var tydelig at hun var redd og at han holdt henne så hardt at det gjorde vondt.

Thomas kunne ikke stikke av nå, ikke ennå. Det var som om han ikke var redd lenger. Han smilte litt av tanken på at Eriksen tydeligvis trodde at Gry var en gutt. Det ville hun like dårlig at Thomas fortalte til de andre.

«Hva heter du?» Sint gammelmannsstemme. Gry svarte ikke. «Hvorfor kommer du hit og stjeler?» Fremdeles ikke noe svar. «Hva heter foreldrene dine?» «Det har ikke du noe med!» Thomas skvatt da han hørte den trassige stemmen hennes. «Ikke det nå?» «Nei!»

«Jøss, jammen er det ikke ei jente. At jeg skulle få oppleve dette også da gitt!» «Det er nok best at du blir med meg.» Han trakk henne med seg i retning uthuset. «Det er vel ikke flere av dere?» Eriksen så seg rundt, Gry svarte ikke, akkurat det var Tommy glad for. «Jaså, du vil ikke prate. Jeg skal få tunga di på glid jeg! Kurere deg fra tjuveritrang en gang for alle. Jeg trodde dere hadde fått nok nå, etter det de to guttene i forrige uke fikk gjennomgå, men jeg skjønner nå at det trengs sterkere lut hvis man vil ta knekken på djevelyngel.»

Gry strittet mot men Eriksen var sterkere. Han åpnet døra til uthuset og skrudde på ei lampe. «Oi, du er ganske søt også, ser jeg, til tjuvradd å være. Hvor gammel er du?» Gry var fremdeles taus. Eriksen fortsatte: «Tretten, fjorten kan jeg tenke, jeg begynner allerede å glede meg til å komme tilbake.» Han hørtes annerledes ut nå, som om han moret seg over noe. «Nå kan du først sitte her og tenke en stund, etterpå skal vi ha oss en skikkelig prat.» Gry landet på gulvet med et dunk. Eriksen låste døra og forsvant. Hengelås.

Thomas sto urørlig til han så Eriksen bevege seg bak gardinet i stuevinduet. Burde han stikke? Komme seg hjem fortest mulig? Overlate Gry til den gamle fyren? Hva mente Eriksen forresten med at han gledet seg til å komme tilbake? Det hørtes ikke bra ut. Hvorfor hadde ikke Thomas ropt ut en advarsel til Gry? De kunne jo enkelt ha løpt fra han gamlingen begge to hvis hun bare hadde blitt advart i tide.

Han hadde ikke tort å rope. Det fantes ingen annen måte å se det på. Han hadde feiget ut igjen. Han ofret henne for å redde seg selv. Faen og. Det endte alltid med at han tabbet seg ut når han var sammen med henne. Hva kom Gry til å si når de møttes i morgen?

Han bestemte seg for å dra hjem. Gi opp. Han kunne jo si at han hadde løpt for livet og bare så vidt kommet seg unna da gubben dukket opp, og at han trodde at hun hadde greid seg på samme måte.

Eplesmaken i munnen kjentes enda surere da han kom frem til syklene, men hva annet skulle han gjøre? Han kunne da ikke ta opp kampen med en voksen mann?

Thomas lot som ingenting da han hilste inn til de i stua før han gikk opp trappa og lukket seg inn på rommet sitt og satte på en Sladeplate for å la lyden drukne tankene.

Mora vekket ham om morgenen dagen etter. «Vet du hvor Gry er?» spurte hun bekymret. «Mora hennes ringte nå i stad, hun har ikke vært hjemme i natt. Var ikke dere to sammen i går kveld da? Vet du hva som har skjedd?» «Nei.» Han var med ett lysvåken. «Jeg vet ikke, jeg så henne i hvert fall ikke i går.»

I klasserommet sto plassen hennes tom. Lærerne var alvorlige. Klassekameratene spekulerte i teorier om at hun hadde rømt hjemmefra, falt i elva, fått seg kjæreste.

Thomas sa ingenting.

Etter andre time ble det bestemt å avslutte undervisningen. Alle, elever, lærere og andre som hadde anledning skulle ut for å lete etter henne. Gå manngard. Thomas fikk med seg noen i klassa. De gikk i retning av Eriksens hus. Han tenkte at han liksom tilfeldig skulle finne sykkelen hennes, for på den måten lede letemannskapet i riktig retning. En god plan. De satte av gårde,

Bråstopp.

Sykkelen hennes sto ikke der hun hadde satt den fra seg i går. Sporløst forsvunnet. Borte.

Som Gry.