KREFT

Alt så ut til å være i orden da Rudolf skulle stenge kontoret. Flaskene med eliksirer sto på sine rette plasser i glasskapene og på hyllene sto fagbøkene slikt de skulle stå. Pasientbenken ved kortveggen var tørket og ny papirrull klargjort. Han hadde vannet svigermorstungen i vinduet, aloë veraen på skrivebordet likeså. Han plasserte kontorstolen korrekt bak skrivebordet før han skrudde av bordlampa. «Nå er alt i orden til over helga,» tenkte han fornøyd. Rudolf likte å ha det ordentlig rundt seg. Han rettet nærmeste automatisk på dørmatta etter, med en viss anstrengelse, å ha bøyd den litt korpulente kroppen sin ned for å ta på seg vinterskoene. Det var da han mente å høre noe fra den andre siden av døren.

Hun hadde vært syk lenge. Brystkreft. Legene hadde gjort det de kunne, forklart hva som skjedde og vært ærlige om utsiktene fremover. Cellegift og strålebehandling. Etter en periode med intensiv behandling var det mye som tydet på at sykdommen var overvunnet, fremtiden deres kom kan hende til å bli lysere allikevel, i hvert fall lysere enn det de hadde sett for seg i sine verste stunder. Arnfinn hadde tatt henne med til København for å feire de gode nyhetene og selv om hun fremdeles var fysisk sliten etter behandlingen hadde hun nytt denne klare og rolige høstweekenden i nabolandet. Etter at hun ble syk hadde hun virkelig forstått hvor viktige de små selvsagte og dagligdagse tingene egentlig var, ettermiddagskaffen med Arnfinn, potteplantene som hun alltid pleiet med omsorg, telefonsamtalene med sønnen som studerte i Oslo.

Utover vinteren kunne hun også glede seg over at håret kom tilbake og at hun gradvis kjente seg sterkere og sterkere. Det varen glede å delta i nyttårsfeiring uten å måtte trekke seg tilbake tidlig. Da de ønsket hverandre alt vel i det nye året hadde han hvisket at nyttårsforsettet hans var at de til sommeren skulle gjennomføre den Italiaturen de hadde snakket så mye om. Han hadde og sagt at han skulle forsøke å være mere hjemme, ikke jobbe så mye ekstra på fritiden. De trengte jo egentlig ikke de ekstra pengene, og de siste årene hadde åpnet øynenes hans for hvor mye hun egentlig betydde i livet hans.

I februar begynte hun å føle seg dårlig igjen. Hun var støtt sliten og slapp og orket ikke gjennomføre de mest dagligdagse små gjøremål. Legen bekreftet at sykdommen hadde kommet tilbake, men han vurderte det dithen at det fortsatt var håp. Hjemme prøvde hun å late som ingenting, for ikke å bekymre ektemannen unødig. Ei venninne foreslo at hun kanskje kunne oppsøke andre for å få hjelp, det kunne jo være nyttig å få alternativer til de rådene legene ga. Venninna hadde hørt om flere som hadde hatt stort utbytte av homeopatisk behandling, kanskje det kunne være noe for henne også? Nølende bestemte hun seg for å oppsøke homeopaten som nylig hadde åpnet praksis i et eldre hus i bykjernen.

Han viste seg å være høy, lettere korpulent mann med et fast håndtrykk og trygge øyne. Han gikk i brune bukser av cordfløyel, med bukseseler utenpå den og rynkefrie lyseblå skjorta. Første gang hun var der ble hun mest fascinert av tupeen som ikke helt matchet det rødlige håret hans. Men hun forsto snart at dette var en mann hun kunne snakke med. Hun merket at han lyttet forståelsesfullt da hun fortalte om situasjonen sin. Han nikket medfølende og stilte spørsmål om hverdagene hennes, om hva legen hadde sagt og om hvilke medisiner hun brukte. Det var som om han kunne fornemme hvordan hun følte seg, som om han visste om kraftløsheten hennes og om hvordan hun forsøkte å få hverdagene til å gå uten at ektemannen merket at hun var syk igjen.

Han ga henne et pilleglass, to piller midt på dagen hver dag. og en eliksir som hun skulle drikke tre dråper av i et vannglass hver morgen. Deretter beroliget han henne med at det nok kom til å gå bra.

«Ingen grunn til bekymring, kom tilbake samme tid neste uke så skal vi se hva vi kan gjøre videre.» Hun følte seg lettet, nesten opprømt, da hun forlot kontoret. Kanskje det ikke var så ille allikevel?

Det hadde vært en ganske travel dag, endelig virket det som om praksisen hans og aksepten for alternativ behandling hadde fått et lite fotfeste i småbyen. Rudolf hadde blitt møtt med betraktelig skepsis da åpnet kontoret, men nå merket han at vinden var i ferd med å snu. Det hendte folk hilste blidt på ham når han gikk ned Storgata, og timebøkene begynte å fylles opp. Han var fornøyd med hvordan denne høsten og vinteren hadde utviklet seg. Han fisket frem nøklene for å ha de klare til å låse døra etter at han gikk ut. Da hørte han denne lyden igjen. Hva kan det være? Det skal da ikke være noen ute i venteværelset nå som kontortiden er over?

Arnfinn hadde lenge vært plaget av uro. Det var som om noe ikke stemte, men han kunne ikke helt sette fingeren på hva det var. Hjemme gikk dagene tilsynelatende greit, hverdagsmønsteret som hadde etablert seg etter at han trappet ned på kveldsjobbingen gikk sin gang, og på jobben var det ikke noe spesielt som hadde hendt, fremtiden virket trygg der også. Men allikevel var det altså denne uroen, denne følelsen av å nærme seg kanten av et stup uten helt å vite hvor det er. Våren nærmet seg, dagene hadde blitt lysere og det hadde så smått begynt å dryppe fra taket, men gleden over dette lot vente på seg. Han følte seg sliten, som om det fremdeles var midt i januar. Det skulle bli godt å få noen dager fri i forbindelse med påskehøytiden nå.

Hun visste at hun ikke kunne holde det gående stort lengre, hun måtte snart fortelle det til Arnfinn. Hun hadde vært jevnlig hos homeopaten de siste månedene, tatt pillene og dråpene han hadde gitt henne og lyttet til den optimistiske fremtiden han tegnet opp. Rudolf hadde bestemt hevdet at medisinsk behandling ville forstyrre helbredelsen hennes. Hun syntes det virket fornuftig, kreften hadde jo kommet tilbake selv om legene hadde trodd at den var kurert for godt. Derfor hadde hun ikke vært hos legen, ikke siden før jul, Hun følte jo at hun fikk påfyll av krefter hver gang hun var hos homeopaten og så ingen grunn til ikke å lytte til de rådene han ga henne. Men i den siste tiden hadde kreftene forsvunnet nesten med det samme hun kom hjem igjen. Hun slet seg gjennom huslige gjøremål, og hvilte seg på sofaen flere ganger i løpet av en vanlig dag. Nå var tårene sjelden langt unna. Hun bestemte seg for å fortelle alt til Arnfinn da han kom hjem den ettermiddagen.

Rudolf tok et siste overblikk over kontoret, nikket fornøyd og gikk ut i venteværelset. Han låste døren bak seg og så seg rundt. Det var ingen her, men stolene sto litt i uorden og tidsskriftene som pasientene kunne bla i imens de ventet, lå henslengt rundt omkring. Han samlet de sammen og la de pent i en bunke på hjørnebordet, før han stilte opp de fire stolene i korrekt orden.

Arnfinn dro tidlig fra jobben dagen etter. Endelig forsto han hva denne ubestemmelige uroen hadde kommet av. Nå som han visste, var det jo opplagt at hun var alvorlig syk allikevel. Hvordan kunne det være mulig at han ikke hadde merket det før? Han tenkte tilbake på alle tegnene han burde ha sett., Han hadde vært mest opptatt av å glede seg over at sykdommen var overvunnet, og at fremtiden de skulle ha sammen så lys ut. Alt var klappet og klart, billettene til Roma hadde han kjøpt for fjorten dager siden. Forresten, det kunne jo fremdeles gå bra, kanskje drømmeturen deres kunne gjennomføres allikevel? Legene kan nok hjelpe denne gangen også.

Han angret litt på at han hadde blitt så irritert på henne da hun fortalte at hun hadde valgt å lytte til rådene om å ikke gå til legen, men sinnet hans hadde i hvert fall resultert i at hun hadde gått med på å bli oppsøke legen i dag. Arnfinn skulle kjøre henne og tok derfor en halv dag fri. Da han kom hjem for å hente henne, var det ingen som åpnet døren. Arnfinn måtte låse seg inn med reservenøkkelen de hadde liggende under en stein i  blomsterbedet.

Rudolf var fornøyd han kastet et siste blikk i speilet, rettet nesten umerkelig på tupéen, åpnet ytterdøren og gikk ut. Han ble stående litt på steintrappa utenfor. Det var en fin klar dag, himmelen var blå, og det drapp fra takrenna, en taxi svinge opp langs torget, og ved fotgjengerovergangen sto to unge mødre med hver sin barnevogn i smilende prat. Det var som om de hadde glemt at de egentlig skulle til å krysse veien. Over brua til venstre kom en liten lastebil kjørende, kanskje med varer til en av butikkene i bygda østafor. Rudolf gledet seg over denne forsmaken på vår, han merket seg at de to mødrene hadde flagrende løst hår, lueperioden er endelig forbi.

«Hei du. Er det du som er Rudolf, homeopaten?» Han snudde seg mot lyden, og så en lut middeladrende mann til høyre for seg.

«Ja. men jeg har stengt nå, hvis du vil kan vi kan sikkert ordne en avtale til over helgen.» Rudolf grep ned i frakkelommen etter avtaleboka.

Da først så han hva den ukjente mannen holdt i handa.

Arnfinn la forsiktig hagla ned på bakken før han satte seg på trappa for å vente, uten å ense at bukser og sko også ble farget røde.