Sommerferien var ekstra lang det året, men Lennart Bloms feriefølelse lot vente på seg. Vanligvis kunne det går et par uker av ferien uten at han evnet å slappe av. Slik var det denne gangen, men akkurat da han endelig hadde begynt å logge seg av, legge jobben på hylla, tune seg inn på ferie, smalt bomba. Det ville seg bare ikke den sommeren.
På plusskontoen kunne Lennart Blom anføre at han hadde klart å få refundert parkeringsboten på sykehusparkeringen i juni. Han var ganske fornøyd med det, fikk nesten lyst til å ramme inn svarbrevet. Kanskje et eksempel til etterfølgelse for andre med tilsvarende opplevelser? Sivil ulydighet i det små.
Fra en øy i en innlandsfjord svømte ungdommer for livet.
Hytteoppholdet i Sandefjord gikk sin gang, hyggelige dager med diverse besøk. Unger. Utflukter til de faste stedene. I år inkludert spissen på Vesterøya, et tidligere militært område som nylig hadde blitt åpnet for publikum. Familien Blom dro rutinemessig til Bøkeskogen i Larvik, og til Ula for å hilse på Ulabrand. Stavern fikk også sitt sedvanlige besøk og naturligvis Ølbergholmen, der de kunne klatre på skjærene for de badet på sandstranda. Slik de gjør hvert år, men.
Lennart ville ikke ha vært det foruten, det er ikke det. Men den helt gode feriefølelsen var liksom ikke villig til å dukke opp.
I Stavern var Lennart og Janne forresten innom et slags kaosmuseum, om kystkultur og kysthistorie. Her var det samlet masse rart fra havsens bunn. Alt fra Blücherminiatyrer, til hurtigrutehistorikk, Tordenskjold og Elias, den lille redningsskøyta. Ting og tang.
Det ble vel en slags sommer dette også.
Alle fire var også på en barneoperaoppsetning av Barbereren i Sevilla på Midtåsen i Sandefjord, Anders Jahres fordums residens. Det kunne umulig være skadelig å eksponere ungene for litt opera. Morsom underholdning for både små og store. Selve området var fredelig og fint, men Bloms tanker var annensteds.
De som skulle hjelpe, ventet heller på forsterkninger mens skuddene smalt.
Hjemme. Et av barnerommet ble tenåringsrom. Joint venture, Nora, Eli og Blom. Nora sto for malingen. Damer er flinkere til sånt enn menn, som søler altfor mye. I hvert fall Nora sin mann. Men Lennart slipte og sparklet så godt han kunne og var en slags lavprofilert konsulent for Elis virksomhet, han fikk nemlig aller nådigst lov til å være til stede for å svare på spørsmål eller holde tunge ting når Ikeamøblene ble montert eller når noe skulle henges opp. Selve jobben gjorde Eli selv og Lennarts gode ideer måtte presenteres slik at hun opplevde de som hennes egne.
Gummibåten synker. Helikopter med journalister. Svømte for livet, badet ikke. Fastlandsnaboenes båter.
Åtteåringen Janne fikk fjernet gipsen etter fotballuhellet. Det var nesten litt vemodig, nå var det ikke noe spesielt med armen hennes lengre. Ingen ting å forklare til nysgjerrige. Ingen nysgjerrige å forklare noe til. Sykehuset viste seg forresten fra en helt annen side enn forrige gang. Blom tror bestemt at de visste hvem han var. Fyren med parkeringsbota.
Sommerkveldene var for Bloms del asosiale og introspektive. Eller ekstremt tv-spektive. som sagt, i år tok det tid å tømme hodet. Feriefølelsen lot vente på seg. Feriefølelsen kom egentlig aldri.
Støvet hadde ikke rukket å legge seg i sentrum en gang før de aller ivrigste høylytt trakk feil konklusjoner og tastet i vei hat. Andre slapp det de hadde i hendene og hjalp til så godt de kunne.
Janne holdt stilen. Allerede som 4 åring innrømmet hun ovenfor helsesøster at «Joda, jeg er veldig glad i skjermer!». Fascinasjonen for skjermer hadde alltid vært hjertelig til stede. TV, DVD, DS-pill, nettbrett, pc-er, you name it. En dag hun sto på hodet (bokstavelig talt) i sofaen og så på TV og var umulig å kommunisere med, utbrøt Blom lettere irritert at «Du lever visst helt i din egen verden, du!» Åtteåringen svarte uanfektet, uten å ta blikket vekk fra TV-en, at «Min verden er kåret til verdens beste verden blant alle verdener!». Det kunne ikke Blom svare på, annet enn å taust være enig, til det visste han for mye om den andre verdenen.
Lennart og Nora var forresten en tur innom Kunstmuseet og så utstillingen om Gerhardt Munthe. Det var bra, morsomt, overraskende og interessant nok til at Blom kjøpte boka om kunstneren, men underlig uviktig, og feriefølelsen lot fremdeles seg vente på.
Over det hele svevde en politisk gal mann fra Skøyen, uroen kommer til å vedvare. Lenge. Ellers; Blom og Nora er invitert til cowboyfest. Han er ikke sikker. Maskerade og staffasje har aldri vært hans greie. Blom liker best å sitte i et hjørne og observere, uten noe stash. Som Morgan Kane.
Countrymusikk har Lennartganske god greie på, men seksløpere, hester, bandanas, lassoer, boots med sporer, vester med frynser, Winchestere og Stetsonhatter er det satt av fint lite plass til i Bloms hode og hjem. Kruttlapper likeså. Heldigvis. Det har på en måte smelt nok nå. Den som lever, får se. Den som overlever. Vi får se hva det blir til.
Det har blitt tatt nok skalper nå.
Ferien nærmet seg slutten, men Blom greide ikke helt å stille seg inn i riktig jobbmodus igjen, selv om feriefølelsen altså hadde latt vente på seg mens sommeren kom og gikk. Kan hverdagene gjenoppstå?
Blom føler seg fysisk sjuk av heiaropene til de som skjønner hvorfor.
Etter hvert begynte Blom å planlegge framlegget han skulle holde for kollegaene sine den første dagen etter ferien. Hva skulle det handle om, hvordan burde han legge det opp, power point, tørrprat eller sing’n’dance routine? Finnes det mening i å lage et framlegg i det hele tatt? Er dette sommeren år null? Finnes det mening? Det gjør kanskje det, en gang, den som lever får se. Den som overlever, får virkelig se. Blom går i gang, begynner å skrive. Det skal bli godt å komme tilbake til normalen, gjøre fornuftige ting. Vente på vinteren, den ekte vinteren.
Hvis verden fremdeles er på stell. Hvis den vanlige høsten kommer.
———————————————————
Jeg henger på en tekst skrevet på dagen 10 år siden:
ALLMEKTIG LITEN 22.07.11
du satt vel på toppen av
tårnet, du, hos guden
din, lenge?
og der oppe fra kunne du
sikkert skue
utover, betrakte
verden, dømme,
straffe, men
fremfor alt
aldri forsøke å forstå
de som byr deg imot.
– – –
jeg antar at det var
fryktelig kaldt der oppe
på toppen av
tårnet hos
guden din?
ROBERTS FRIE FLYT 