Det meste ungdommen snakker om eller holder på med for tiden er like uforståelig som gresk grammatikk for Lennart Blom. Han har jo allerede har levd en stund, men alle hans egne erfaringer har på sett og vis blitt frikoblet fra den kommende generasjonen. Irrelevante. Han forstår ikke helt hva som foregår, det eneste som står i hodene deres er kjønnsorganer, taus kommunikasjon på asosiale nettverk, hårgele og nådeløs konkurranse om prestisje og posisjoner i «kameratflokken», ved siden av tradisjonelle småsysler som å mobbe bussjåfører og å proppe seg fulle av alskens giftstoffer.
Fra Lennarts ståsted virker det som om de som skal arve jorda har havnet fullstendig på vidvanke, og hvordan skal dette gå? Samfunnet er i ferd med å råtne på rot, det skjelver i sammenføyningene som en vaklevoren trebru under et damplokomotiv, mente Blom, det trygge sosialdemokratiske samfunnet der alle så godt de evner oppfyller sine plikter, bidrar etter evne, betaler sine regninger, og får hjelp etter behov når det butter imot, har avlet en generasjon av gjøkunger som tillegg til å spise foreldrene sine ut av redet, også river det ned.
En av Bloms nevøer går på videregående. Han er foreløpig en skikkelig gutt, synes alle å tro, men han blir nok en av de ville horders hodeløse på sjølstyr han også når han får noen måneder til på baken.
Blom var på besøk hos foreldrene hans denne uka, fødselsdagsmarkering, hyggelig middag med noget attåt. Etter middagen dreide praten seg nettopp om ungdommen og om hvor mye mer skikket og tidligere voksne de i den forrige generasjonen var. Vi var jo fullvoksne allerede i 17-årsalderen, minnes det lettere oppgitt i sofakroken, hva er det som har skjedd?
De mimret muntert om alt de som unge voksne hadde vært med på, det egner jo bursdagsfeiring blant godt voksne seg godt til. Det var tider det, somrene da skjeggveksten begynte.
Nevøen hans går som sagt på videregående. Første klasse, studiespesialisering. Utpå kvelden, da han passerte nevøens rom etter et toalettbesøk, så Lennart sitt snitt til å ta en prat med ham, sånn for å sjekke tingenes tilstand og få bekreftet tesen om generasjonens forfall. Han stilte nevøen et enkelt spørsmål om fremtidsplaner.
Guttungen hadde ikke peiling. Ikke en klar tanke om noen ting. Lennart Blom var ikke en gang sikker på om nevøen skjønte at planlegging av fremtiden kunne være en relevant problemstilling, han flyttet knapt blikket fra mobilen sin, så bare kjapt opp på onkelen sin og mumlet noe vagt om BI før han reiste seg , puttet mobilen i lomma, satte på seg capsen og for på dør. Han hadde det tydeligvis travelt og var lite interessert i en onkel som stilte ubehagelige spørsmål. Det var nok viktigere å komme seg ut sent på kvelden for å henge med gjengen.
Blom gikk tilbake til selskapet i stua ovenpå og kastet seg ivrig inn i den bekymrede drøsen om internetts skadelige innflytelse over tidens lettpåvirkelige unge.
Nå begynte det å bli sent, og siden det var midt i uka, fant Lennart ut at det var på tide å komme seg hjem. Arbeidsdag i morgen, greit å kunne møte tidsnok og noenlunde uthvilt. Etter obligatoriske små protester fra de andre fremviste han karakterstyrke, kom seg ut i gangen og fikk på seg ytterklærne.
Lennart Blom ropte ha det opp trappa og var i ferd med å forlate det gode selskap da han hørte en stemme fra et av rommene: «Ha det fint da onkel, ser deg senere.»
Han måtte jo stikke hodet inn døråpningen for å svare, der var nevøen tydeligvis i ferd med å legge seg for kvelden. Av en eller annen grunn fikk han seg ikke til å spørre om nevøen hadde tenkt mer på det de snakket om tidligere på kvelden, fremtiden og sånt. Blom gjorde heller hva han kunne for å bevare en forståelig diksjon, og spurte hyggelig interessert om det var lenge siden gutten hadde kommet hjem igjen etter byturen? «Jeg har vært her nesten hele kvelden jeg. Var bare på kiosken en liten tur, for å kjøpe en energibar. Jeg har gjort lekser og prøvd å lese litt, men dere snakket så høyt. Nå har jeg tenkt å sove, kan du be de andre være litt roligere? Jeg skal gå med avisen i morgen tidlig vet du.»
Lennart Blom lovte det og rygget ut i entreen igjen etter å ha sagt «god natt» og «ha det».
I det han skulle til å lukke ytterdøra bak seg, hørte han høye latterbrøl og klirring av glass oppe fra stua. Oops, i beflippelsen over nevøens skikkelighet hadde han helt glemt å be de andre dempe seg, slik gutten hadde bedt ham gjøre.
Han lurte et øyeblikk på om han skulle snu og gjøre som han hadde lovet, men slo det fort fra seg. På dette stadiet av kvelden ville det jo være tilnærmet umulig å trenge gjennom med budskapet, enda hver eneste en i stua der oppe vitterlig levde både ansvarsfulle og respektable liv. Det hadde nok vært like fånyttes som å dosere om gresk grammatikk for dem, og som nevnt, gresk grammatikk hadde Blom i hvert fall ikke grep om.
Det fikk heller være, nevøen var sikkert allerede i ferd med å sovne uansett.
Lennart kunne ikke unngå å smake på sin egen forutinntatthet, ok, ting er vel ikke alltid slik man tror de er og det er vel lov å ta feil iblant. Er det forresten ikke slik at et unntak bekrefter regelen? Sånn er det i hvert fall når det er snakk om grammatikk, sikkert også gresk grammatikk, filosoferte han, men en ting er klart, at noe av det viktigste et menneske kan gjøre, er å holde det man lover, holde sin sti ren og smal, det har i hvert fall Blom alltid etterstrebet, ingen kan hevde noe annet.
Blom smilte fornøyd over seg selv, prøvde å heve hodet og rettet seg litt ekstra i ryggen mens han ruslet ustøtt hjemover mot morgendagens alt for tidlige vekkeklokke.
ROBERTS FRIE FLYT 