Vi behøvde ikke gå lange veien. Lokalene lå bare et par kvartaler lengre ned i Storgata, så det var egentlig ikke noe å diskutere, ingen problemer på det viset. Vi hadde vært enige fra første stund om at ryktene vi hadde hørt umulig kunne være sanne, så det hadde vært kurant å bestemme oss for å undersøke saken. Veddemål ble inngått og ingen av oss tenkte på fortidens feilgrep og enda mindre på fremtidens problemer. Vi var fremme på tre spøkefulle minutter. Da vi hadde gått opp de to trappetrinnene var det en overraskelse å oppdage at inngangsdøra var ulåst. Vi så forundret på hverandre, pussig, Ei lita bjelle klang tynt da vi åpnet døra og gikk inn i det tilsynelatende tomme lokalet.
Rommet var halvmørkt, skumringen utenfor vinduene mot gata var den eneste lyskilden. Veggen bakerst i lokalet var dekket av hyller og små skap. På gulvet mellom inngangsdøra og disken sto ulike nettingstativer beregnet for aviser, blad eller et sortiment av slikkerier. Eller kanskje de en gang i tiden hadde vært brukt til sokker, slips og lommetørklær i en herreekvipering? Det var ikke godt å si, nå var de i hvert fall tomme. Midt på selve disken stor et kassaapparat, det var nesten så vi kunne høre plingingen fra den gangen kjøpmannen slo inn beløpet på tastaturet og kontantskuffen åpnet seg for å sørge for veksel. Helt på venstre side av kjøpmannsdisken lå det glassbeholdere av den typen som en gang i tiden hadde inneholdt sitrondrops, kongen av Danmark, lakrispinner, skumbiler, polkagriser og femøres salti. Eller kanskje de hadde inneholdt ulike knapper, nålebrett og trådsneller? Innerst, som i en egen avdeling var et hjørne avgrenset av en rund høy disk med fem hvite håndholdte hodetelefoner plassert i dertil egnede hull. Veggene bak disken var dekket av små vertikaldelte hyller.
Vi ble stående rett innenfor inngangsdøra, ved siden av den lille sittegruppen med lette, gulgrønne lenestoler og et støvete mahognibord der lyset fra vinduene avslørte et tjukt støvlag. Lokalet luktet tydelig av kebab og fritert fett.
Døren gikk igjen bak oss, vi hørte det klikke i låsen. Forundret satte vi oss i hver vår stol for å tenke
over hva det var som skjedde. Eller hva det var som ikke skjedde. Etter en stund reiste Fredrik seg og gikk mot utgangsdøra. Han røsket i håndtaket, men døra åpnet seg ikke.
«Hva Faen?»
«Hvem var det egentlig som låste døra?» Stemmen til Samson var ikke så trygg som den pleide å være. De to andre forble tause. Jeg var den første som satte ord på at noe var fryktelig galt, for dette var ikke som det skulle være. Dette var ikke en gang som det ikke skulle være:
«Her er det noe som ikke stemmer, finnes det en annen måte vi kan kommes oss ut på?»
Vinduene ble helt mørke, som om noen hadde skrudd av en bryter. Eller dratt ned en blendingsgardin. Svarte. Lyset som hadde sivet inn, og gitt oss oversikt over omgivelsene forsvant. Det var nesten som om selve lokalet svarte «nei» på spørsmålet mitt, at det ikke fantes noen annen måte å komme seg ut. Jeg hørte Tobias pese kortpustet og Fredrik forsiktig manøvrere seg fra utgangsdøra og bort til oss andre.
«Hva gjør vi nå?»
Et rødlig lys fra lysrøret i glassdisken slo seg på, en kakedisk eller gullsmed-disk rakk jeg å tenke, før en krokbøyd mager mann plutselig sto bak disken og hamret løs på kassaapparatet. Det ringte og skranglet da pengeskuffen smalt igjen. Mannen forsøkte å rette ryggen mens han strakte ut en pekefinger mot oss. ansiktet var hvitt som hvetemel: «Dere må gjøre opp for dere, man skal alltid betale sine skyldnere!» Stemmen var hes som lyden av en gammel hannkatt foran stengt kjøleskapsdør. Vi så på hverandre «Hvor kom denne fyren fra?» «Hva mente han med dette?» Jeg tenkte for meg selv at jeg har da ingen gjeld, og at når vi kommer oss herifra er det de som venter der ute som skylder oss penger på grunn av veddemålene, ikke motsatt. ‘
Fra de fem hodetelefonene hørte vi med ett en stemme. En tynn, stemme som om de dypere toneleier var filtrert bort. Det tok litt tid før jeg gjenkjente den. Elvis. Lyden var sprakende metallisk, men jeg kjente allikevel igjen Way Down, hans siste singel før han døde. Hodetelefonene hoppet opp og ned i hullene sine, snudde seg rytmisk til begge sider. Det var som om de danset. Jeg så meg rundt, nå kunne jeg så vidt skimte de tre andre i det svake lyset. Fredrik og Tobias holdt rundt hverandre, med vidåpne munner og kulerunde øyne. Samson sto urørlig og stirret mot det hjørnet musikken kom fra. De dypeste tonene slo plutselig inn for fullt, det var som om luften dirret.
Way down where the music plays
Way down like a tidal wave
Way down where the fires blaze
Way down, down, way, way on down
J.D. Summers basstemme på refrengets tre siste ord, tre oktaver under C, ble hengende i luften lenge etter at sangen ble brutt av en skrapende lyd. Om igjen, og om igjen. Way on down way on down way on down.
«Betale sine skyldnere.» Stemmen hvisket meg i øret. «Alt har sin pris.» Jeg snudde meg, men det svar ingen der. Mannen bak disken var også forsvunnet. Stemmen hans skapte samme ubehagelige reaksjon som når noen skraper en gaffel mot et porselensfat. «Hold opp!» Jeg hørte mer enn jeg så Tobias falle i bakken og Fredrik stormløpe mot utgangsdøra. Han ristet i klinken «Vi må ut! Dette er mye verre enn noen kunne ha visst!» Samson sto på samme stedet, fremdeles med blikket festet på noe i hjørnet.
Samson sa plutselig med rolig røst «Kom tilbake hit Fredrik, jeg tror det er best vi holder oss samlet. Noe sier meg at vi aldri kommer til å få åpnet døra på den måten. Vi må forholde oss rolige, forsøke å tenke konstruktivt.»
Jeg satte meg på huk ved siden av Tobias for å sjekke tilstanden hans. Han lå på maven på gulvet. «Hva skjedde Tobias, hvordan snublet du?» Jeg tok tak i skuldrene hans og prøvde å legge ham på siden, slik at det ble lettere for ham å puste. «Jeg angrer alt, Thomas, jeg angrer alt.» Det var så vidt jeg hørte ordene, de kom støtvis ut av munnen på ham, hviskende, tre ganger, før det ble stille. «Angre? Hva mente han med det?» Samson satt seg ned på den andre siden av Tobias, sammen greide vi å snu ham over på siden. «Ikke at det er noen vits i dette. Thomas,» sa Samson plutselig rolig. «Jeg tror ikke han er her mer.»
Han hadde ikke før sagt det før et blått lys liksom fór ut av halsen til Tobias, som ei blek og kald ildkule seilte det gjennom rommet mot kassaapparatet. Kontantskuffen åpnet akkurat i rette øyeblikk, lyset forsvant inn, før skuffen stengtes med et høyt pling.
Way down where the fires blaze
Way down, down, way, way on down
Fredrik renset halsen og pekte. Nå sto den eldre mannen med et brett med fire kebaber og tre pappkrus med plastlokk og sugerør. «Dere må jo ha litt mat før dere skal reise nedover, ikke sant. Deilig, deilig, deilig kebab, kom og få. Jeg liker ikke at noen reiser ned herifra på tom mave.» Han sto plutselig krumbøyd over Tobias og stappet den ene kebaben i munnen hans, kjøttsaus og dressing fløt utover ansiktet. «Uff da, uff da, beklager. For sent. Pengene tilbake, å nei da, la meg se, han fisket frem en notisbok, fant en penn bak det høyre øret og krysset av i notisboka. «Sånn! Nå er den gjelden betalt, den, og det med renters rente, men dere må bare spise litt.» Han nikket mot kebabene på det støvete bordet. «Det lønner seg ikke å reise sulten herifra.»
Det var Samson som svarte «Vi skal ingen steder, annet enn ut herifra og tilbake dit vi kom fra!» Døve ører. Vi var alene igjen. Jeg så at Fredrik holdt på å bryte sammen, frykten var i ferd med å paralysere meg også. Munnen tørr, som hadde jeg knasket kritt. Hvordan greide Samson å være så behersket, selv om han tydeligvis var både rasende og redd?. Stanken av junk food var kvalmende. «Nå er det nok!» Samson tok kebabbrettet fra bordet og kastet det mot hjørnet. «Vi trenger ikke å spise søppel her inne, hvor faen ble det av deg?»
«Her. Her. Det er ikke klokt å kaste mat, man trenger all den energien man kan få i seg før en lang og slitsom reise, det vet dere vel?» Gulvet begynte å gynge. Forsiktig først, tunge, duvende bevegelser. Krokryggen sto borte ved platebaren og sveivet på en stor sveiv som stakk at av siden på disken.
Sveiva gikk tregt til å begynne med, men da han først hadde kommet i gang ble motstanden mindre, og tempoet økte. Fredrik mistet balansen og grep etter stumtjeneren for å støtte seg, men begge havnet vi med et dunk i horisontalen på gulvet. Fredrik reiste seg ikke igjen. Det blå lyset enda engang, kassaapparatet klirret og skuffen åpnet seg slapp inn lyskulen. Jeg møtte blikket til Samson. Han var rådvill, trakk spørrende på skuldra og satte sjøbein for å holde balansen. «Hva faen gjør vi nå?» «Aner ikke.» Gulvet gynget som danskebåten en lørdag i januar. Jeg syntes at jeg hørte ham si «Vi burde ikke ha kommet hit allikevel, nå har vi ikke sjans.» Jeg skjønte ikke. Han hørtes resignert ut, Samson som alltid greide seg, Samson som kom seg ut av alle kniper? Jeg skjønte ikke, det var ikke mulig å se noen sammenheng «Betale sine skyldnere»! Som i å gjøre opp for’ seg? Angre? Jeg hadde da ikke gjort noe galt, ikke i det siste i hvert fall.
Fra hjørnet satte musikken i gang igjen, høyere denne gangen, stemmen til mannen med sveiva blandet seg skjærende med Elvis:
You’re getting closer, the lights are goin’ dim
The sound of your breathin’ has made the mood I’m in
All of my resistance is lying on the floor
taking me to places I’ve never been before
Way down where the fires blaze
Way down, down, way, way on down
Hodetelefonene danset i løse luften fra enden av ledningene, metallkurvene skjente frem og tilbake over gulvet, glassbeholderne på disken knustes mot gulvet. Jeg kom meg opp i knestående bak sofaen, men greide ikke å holde balansen. Samson bannet iltert da han ble tacklet av kroppen til Tobias. Jeg forsøkte å finne et tryggere sted å være, men da jeg rettet ryggen skallet jeg i taket. Det var tydeligvis på vei ned, det stemte, takhøyden ble gradvis lavere. Jeg tittet over sofaryggen, gulvet skrånet, og jeg så glassdisken nede i bakken bli knust av taket. Jeg holdt meg fast i sofaryggen mens gulvet svingte opp til sikkert 45 graders helling. Tunge gjenstander suste nedover og krasjet mot restene etter disken, sikkert også kroppene til Tobias, Fredrik. «Thomas, hjelp meg!» Samson skrek av redsel da han mistet grepet og suste nedover.. Jeg hørte mannens stemme over J.D. Summers bass: «Nå betaler dere gjelda. Alle må gjøre opp for seg! Uten unntak! Øynene hans lyste rødt. Sofaen begynte sofaen å skli, den også. Jeg holdt meg fast i den mens den seilte nedover gulvet.et.
Taket skrapte mot hodet mitt, varmefriksjon, lukten av svidd hår. Kassaapparatet klirret en siste gang. Jeg oppfattet at det slukte en ildkule idet jeg sneiet det som var igjen av disken, før alt i rommet for gjennom bakveggen og ut mot mørket, og mot det jeg kunne ane var et slags flammehav lengst, lengst der nede.
ROBERTS FRIE FLYT 