Det er sommer igjen. Mennesker myldrer frem fra glemte kriker og kroker. Hvis du er heldig kan du se litt av hvert, likt og ulikt: De bisarre, de uniformerte, de utenforstilte og de geistlige i høyst uskjønn forvirring. Fargerikt. Det er sommer igjen. Gul sol. Gud griller folket, griller verden, de fleste liker det, sol og varme. Men ikke alle.
Du vandrer gjennom storbyen, alene, betrakter dens sandete parker og forfalne fasader. En følelse griper deg, at her, midt i menneskemylderet, er stedet. Tilværelsens sentrum. Her kan alt skje. Her fødes håp, her dør håp, lik fyrstikker som tennes og slukkes underveis langs veier mot tilfeldige paradiser.
Tenne lyset. En prest frelser folk, ti kroner stykket, han henvender seg til alle. Trenger seg på. Lik en arbeidsløs hyrde som uten å vite det fremdeles drømmer om hemmelige krefter, og som defor valgte seg langt vekk fra arbeidsformidlingene. Tenner lyset. Mater håpet.
En vanlig dag i byen, jeg var plutselig der, med nye briller og møysommelig opparbeidet sans for detaljer. Ser likt og ulikt. Bob Dylan trasker ned lågfotavenyen med salige Neil Young på ryggen, han krysser gata foran meg og forsvinner foreløpig bak hushjørnet. Jeg rusler ubesluttsomt etter dem, forresten, hvorfor ikke?
Predikanten er hjelpsom, han viser pekefinger og himler med øynene. Kaster ut nettet. Rådhusklokka slår. Klokken er slagen. Jeg kaster stein etter dem, Bob og Neil, men kommer heldigvis til kort og banner i stedet mot tilbudspredikanten. Han kaller meg et får og slår meg på mitt venstre kinn, jeg vender ham mitt høyre. Han vender om, mot andre sjeler, mot andre får, retter pekefingeren mot undergrunnen Til venstre en park, skittengrønn under sanden. Støvete, av elde?
Rådhusklokka slår, under trærne, de gamle trær, er gresset fortsatt grønt. Jeg reddes ikke av gongongen, men dumper utslitt ned i skyggen. roter fram en notisblokk, makter ikke skrive, kjemper fortvilet. Ingen klokke ringer for meg, min blomstringstid i mulighetenes blomstringsenger har ikke kommet ennå. Ikke på den måten. Ikke for meg, min marks grøde er ikke rik, frø ble sådd i støv, på sandgrunn. Glimtvis husker jeg: Du skal ikke arbeide på sommerens dagtid, men helligholde feriedagene. For de hører kun de sorgløse til. De høstgråe og overskyete hybelnettene med frostrøyk over parken derimot, er til fri benyttelse for deg.
Sola steker fra saharahimmelen, asfalten smelter og renner bort, ut til høyre. Bob Dylan ligger der borte, smuldrer opp til biter, bitene eser opp, blir til stein, som størknet lava. Rullesteiner som venter på vindens svar. Vindstille. Parken er liten, triangulær, lufta dirrer i varmen. Folk passerer revy på alle kanter. Henrik Ibsen i hawaiiskjorte klatrer opp og stiller tårnklokka etter eget hode. Han mener å vite at tiden er på hans side, fremdeles forrykt, med ett glipper taket og han blir hengende magedissende i sekstallet. Herfra, høyt over de som aldri har rett, som selveste Brand holder han sin psykologiske bergpreken. Den hele og fulle sannheten om hva Hedvig gjorde på loftet, han avslører at Peer egentlig var forfalsket folklore omplassert til Gudbrands dal. Stockmanns postulat er et tve-egget sverd, den som tar seg til rette fortjener å stå alene. Og han re-presenterer Nora som ei frivol overklassefrue med fine, utstuderte talemåter og unevnelig liv mellom aktene.
Høyt der oppe forbanner han alle som trykket ham til sitt bryst, tilgi dem, for …. Videre, Bjørnson var faen skjære meg hakket verre enn alle andre, ingen bør være forunt et evig liv, ikke jeg, ikke han, det er ikke verdt det. Pidestaller er hindre. Det må da være litt rettferdighet igjen i denne fordømte verdenen. Hvit av svette og rød av harme henger han i sekstallet, helt til langviseren kommer på vei ned og skubber til ham. Han er nødt til å slippe taket og deiser splash i bakken. Rådhusklokka slår et enkelt slag. Halv tolv. Jeg gjesper, betrakter steinene og konstaterer at Neil Young er på egne bein igjen, denne gangen finner han kanskje veien hjem, bort, borte.
Et strålende støkke strener forbi meg, ofrer meg ikke et blikk, fargerik sommerkjole, velformede legger, standhaftig fokus, hun hører de sorgløse til, feriefolket. Svinger utenom sølet på fortauet under tårnklokka og retter polaroidapparatet mot gardistene der fremme.
En zombiefigur med tyrefekterbart og langt, tilsidegredd hår, Walter D, har fanget Ibsens siste opptreden på film. Litt redigering først, så premiere på Koloss-Eum neste uke. Walter er blid og fornøyd, hi ho, hi ho, til arbeid nå vi går, enda en suksess venter, hvis bare tiden strekker til, kanin med klokke i drømmene hans. Predikantens ur tikker mot dommedag, han dukker ildsprutende opp igjen, støvet virvler rundt ham. Jeg ser den andre veien, under det eldste parktreet åpner seg et stort kaninhull.
Det er sommer. Gloheit. Mennesker har myldret frem fra glemte kriker og kroker. Er du heldig kan du se alle, bisarre, uniformerte, geistlige og fotfolk i høyst uskjønn forvirring. Hit og dit, det, ligner en vanlig sommer, men det er slettes ikke det samme. Ingenting er likedan. Ikke nå. Merkelig. Bob står i bakgrunnen og lytter, gjenfødt, nikker, applauderer, preiker tredje verdenskrig blues. Predikanten taler også for lyttende ører, folk flokker seg rundt ham denne gangen. Merkelig, lenge siden sist lekpredikanter kunne forføre. mektig tomspinn, men så lenge parken dekkes av sand og pidestallene har veltet, er behovet der. Behovet for ledestjerner langs villfarelsens vei har gjenoppstått. Folk mumler, noe må man tro på. Noe vil vi tro på. Horisonten deres ser jo ikke bra ut, sommeren er for varm, støvet er for tørt. Han kremter for å klargjøre strupen, max volum: «Her er stedet, her kan alt skje, ta imot den første stein. Der opp henger den siste gule sol over grønt før de svarte rytterne». Stemmen skjelver.
Ekkoet fra rådhusklokka henger fremdeles i lufta da jeg ser Neil Young kommer inn igjen fra venstre, målbevisst, med gitaren over skuldra, blårutete flanellskjorte, klokkekjede av gull, skeiv flosshatt. Kurs mot kaninhullet. Han kikker seg over skulderen. Jeg følger ham med blikket, reiser meg og tusler etter. Det er nok det beste. En vei ut, en vei hjem. Klokken er visst snart slagen.
(ca 1982)
ROBERTS FRIE FLYT 