Lennart Blom har en klar formening om at mye var bedre før, Barndommen i hvert fall, var mye enklere den gang han var liten, de hadde ikke så mye å forholde seg til, ikke så mye å passe seg for. Han sitter i sofaen mens novembermørket gjemmer bort verdenen utenfor. Månedsskiftet nærmer seg, gjennom vinduet ser han at naboer har hengt opp lyslenker på busker og trær, rundt garasjetak og terrasserekkverk. Litt vel tidlig å pynte til jul, synes Blom, det er da ikke lenge siden Eli og Janne reiste til storbyen for å begynne studiene etter sommerferien.
Han tenker tilbake på hvordan det egentlig var. Et annet sted, en annen tid, en annen jul.
Den første søndagen i advent klatret Thor opp på loftet for å hente ned adventsstaken og julestjerna. Det var ingen stige i forbindelse med loftsluka, som var upraktisk plassert rett over der trappa opp til andre etasjen endte, så han måtte klatre opp på rekkverket og balansere der, litt på skrå under luka, mens han strakk seg sidelengs for å løfte den opp, slik at han fikk vippet den til side. Deretter heiste han seg opp etter armene og vipps så var han på loftet. Bergny sto i trappegangen under for å hjelpe, det var vel ikke stort hun kunne gjort om operasjonen feilet og han mistet balansen, eller om taket skulle glippe idet han heiste seg opp, men hun kunne da alltids rekke ham lommelykta og ta imot det han sendte ned, i første omgang kun staken og stjerna, resten av julepynten fikk vente.
Adventstjerna hang Thor opp i det største stuevinduet. Gullfarget papirstjerne med 5 armer og masse små hull slikt at lyset virkelig kunne stråle hele ventetiden gjennom, men det ble naturligvis ikke tent før mørket senket seg.
Bergny tok hånd om adventsstaken, og når middagen ble servert den ettermiddagen, sto den på bordet, med fire stearinlys i korrekt liturgisk adventsfarge. Det var aldri aktuelt at unga skulle tenne lyset, Bergny hadde panikk når det gjaldt alt som hadde med fyrstikker og åpen ild å gjøre, så det gjorde ho sjøl, sånn for sikkerhets skyld.
Lennart er usikker på om regla om at lyset står og skinner for seg selv ble fremsagt, trolig ikke, det er nok heller noe som sitter igjen fra skolen, antar han, men man kan jo aldri vite, kanskje den ble fremsagt.
På kvelden, ved sjutida, tentes julegrana. Velforeninga satte hvert år opp ei kjempediger gran på toppen av bakken, på venstresida av veien, akkurat der krysset med 300 graders høyresving var. Dette var en like bombesikker tradisjon som velforeningens romjulsfest.
Det var alltid kaldt den første søndagen i advent, så Berngy pakka ungene godt inn i mørke vinterklær, strikkegensere, ytterjakker, votter og skjerf. Dette var før vinteren ble fargelagt, må huske. Ok, en og annen lue var nok rød og innimellom var det sikkert noen blåe vottepar, det må innrømmes, men ellers lå tidens nyanser innen vintergarderobe trygt i den mørkeste enden av fargeskalaen. Som sagt, kaldt, snøen knirka under Romikaskoletter med ødelagt glidelås når de trasket forventningsfulle opp bakken. Noen dyttet sparkstøttinger foran seg, det ville jo være synd å ikke arrangere et jublende sparktog ned igjen, når man først hadde gått det lange oppoverstrekket. Etter å ha nølt litt tok, Lennart også med en spark opp bakken, uten å nå igjen de andre.
Oppmøtet kunne ingen klage på, det var støtt folksomt rundt grana. Thor har også kommet seg opp bakken og står sammen med noen menn Lennart ikke kjenner. Nå er alt klart for tenning av julegrana. Seansen begynte med at en mann sa noen ord. Velets formann, antar Lennart nå, noe ble i hvert fall sagt, bevingede ord om tingenes tilstand kanskje? Om julens fred, oppsummering av velets virksomhet det året og velets forventede økonom neste år? Lennart aner ikke, han hørte aldri etter og ikke kjente han igjen folka heller, det var faren hans og onklene og slike som hadde navn på de som bodde i nabolaget. Sånt var ikke en del av Lennarts verden. Den verdenen var egentlig ganske liten, innser han nå, han var nok ikke noe naturlig midtpunkt og valgte som oftest å være for seg selv. Etter åpningspratingen ble det klappet, før noen satte et støpsel i stikkontakten i enden av en skjøteledning. Dermed lyste grana opp, som det reneste Soria Moria Slott, bare mye nærmere.
Det er rart hvordan hodet virker, hukommelsen går ofte i surr, men Lennart mener bestemt å huske at når lysene var tent så startet hornmusikken. Glade Jul med messingblåsere og sånt, men det kan da ikke være tilfellet at ei lita velforening kunne mobilisere selveste guttemusikken? Nei, han tviler, minneforskyving sikkert, kanskje noen av medlemmene i korpset stilte oppe av ren skjær spilleglede? De som bodde i nærheten, kan hende? Eller, kanskje Lennart husker feil, ofte husker man jo det man ønsker å huske, eller man blander sammen. Lennart vet at han har blandet sammen husk før, han, det skjer oftere og oftere. Men siden hele settingen på toppen av bakken med tent julegran og sånt jo er skreddersydd for litt hornmusikk, bestemmer han seg for at slik var det. Samme det, det er jo ingen andre som kan se hva han sitter og mimrer om. Det ble i hvert fall gått rundt juletreet, det er han sikker på. Blom kan fremdeles sangene, ikke på rams, men godt nok til at han garantert kan mumle med hvis han noensinne skulle komme i en situasjon da det blir forventet.
Pussig med sånne tekster fra barndommen som man ikke forsto og lagde seg egne tolkninger og indre bilder av. Salmene de måtte lære utenat på barneskolen for eksempel.
Hører han dombjeller i det fjerne? Ja, og de kommer nærmere og nærmere. Velet har sannelig hostet opp en julenisse med hest og slede! Akkurat i det øyeblikket sangen er ferdig, stopper sleden bak juletreet. Det blir stor trengsel rundt nissen. Lennart venter på avstand, han liker ikke å trenge seg fram mellom andre. Det blir så masete, og ingen legger merke til ham uansett. «Jeg hadde ikke spisse albuer nok», tenker han, «Det har alltid vært mitt problem, allerede på den tiden…» Han betrakter i stedet hesten, frostrøyk når den puster ut og rim på mulen. Dyret pruster høyt og stamper med hovene. Det gulaktig med lys man, en fjording vet han nå, men den gangen var en hest bare en hest for ham, Lennart syntes alltid at de var litt skumle. «Det synes jeg for så vidt fremdeles,» smiler han for seg selv, «men ikke på samme måten, og bare litt. Nå kan han fint gå bort til en hest og klappe på den, snakke med den.»
Flokken rundt nissen oppløses seg etter hvert, og snart blir det Lennarts tur, det var nok til alle denne gangen også. Etterpå blir de voksne stående i grupper og prate, Lennart ser Thor stå sammen med tre andre menn, uten å legge merke til ham. Han blir med 2 nabogutter setter sammen sparktoget de har med hver sin sparkstøtting. En fjerde gutt, litt yngre enn dem spør om å få sitte på den første sparkstøttingen.
De vender ryggen mot det lysende juletreet og setter fart nedover den mørke bakken. Lennart sitter på den midterste sparken og holder i den foran seg, slik at de holder seg samlet. Han hører de andre juble av glede og spenning. Selv angrer han på at han ble med, men som vanlig valgte han å gjøre gode miner til slett spill. Det er bedre det, enn å se og høre de andre more seg, mens han må komme seg ned bakken alene. Farten øker raskt, sparktoget rister og skjelver. Lennart liker seg ikke veldig godt, tenk om de mister kontrollen? Hva om de møter en bil? Han konsentrerer seg om å ha et fast grep på sparken foran seg, slik at de til slutt kanal komme seg helskinnet og samlet til bunnen av bakken, før de skilles og drar hver til sitt.
Lennart skjenker seg en kopp kaffe, før han griper fjernkontrollen, det er snart tid for nyheter. «Alt var da bedre før, var det ikke?» tenker han, mens han ettertenksomt ser på speilbildet sitt i den svarte vindusruta. «Enklere liksom, barndommens ubekymrede rike.» Han har jo selv sett hvordan oppveksten til Eli og Janne hadde vært en konstant kamp for å passe inn, tilpasse seg uuttalte sosiale krav, hvordan de alltid hadde vært nødt til passe seg for uventede bakholdsangrep og ekskludering. Han trykker på fjernkontrollen og lar verdens dagferske elendighet strømme inn i stua. Nei, han er sannelig glad for at han hadde vokst opp i en mindre komplisert tid, den gang gledene var små, begivenhetene få og ingen lurte på hva unger strevde med.
ROBERTS FRIE FLYT 