Kasper

Nesten tretten og et halvt år- 31/4 2009 til 10/10 2022. Jentene vokste opp med ham, den ene var drøyt seks år gammel da ha kom, den andre nesten elleve. Kasper ble, under eldstejentas bestemte ledelse, dressurkursets duks, lettlært og smart som f. Han fikk til og med hederlige sløyfer på valpeutstillinger. Men verken dressur, agility eller best-in-show ble Kaspers fremtid. Langt i fra, ingen av oss hadde motivasjon til å drive med sånt over lengre tid, så Kasper ble en høyt elsket familiehund. En glad venn som møtte jentene etter skolen, eller oss etter jobb. En turkamerat i skogen, og på fjellet. Og selvfølgelig, han ble min støttekontakt etter hvert som den ene helseutfordringen etter den andre dukket opp. Man må kanskje ha hatt hund selv for å skjønne det, hvor viktig sånt kan være.

Tre turer hver dag, uansett vær og føreforhold. Uansett hjerteflutter og gikt. Uansett oppturer og nedturer. Hvem av oss tobeinte som gikk to turer og hvem som gikk en tur, kunne variere, men Kasper gikk alltid tre turer<em>. </em>Ikke det siste halve året da, da ble det redusert til to turer. I bygatene var det spennende lukter som formidlet interessant informasjon, som måtte undersøkes, eller han kunne treffe bekjente i nærmiljøet. Men best var det å være i skogen, eller på hytta. Det var lett å se hvordan han stortrivdes der, særlig når han kunne slippe å gå i bånd. Man må kanskje ha hatt hund selv for å skjønne det, hvor viktig sånt kan være.

Han var en glad hund, en sjarmerende hund. og en veldig sosial hund. Det ble fortalt oss at han som valp (før vi fikk ham) foretrakk å selskapet til de tobeinte fremfor søsknene sine. Trolig er det derfor at hytta passet han så godt, der er hele flokken samlet på et relativt lite område. Han taklet ikke å måtte vente alene ute mens vi f.eks skulle på butikken. Merket han at han var i ferd med å bli bundet en stolpe eller noe, fikk han seriøs panikk. Forlot vi ham allikevel, brukte han utestemmen til minst en av oss dukket opp igjen. Så kombinerte byturer med innlagte ærender og hundelufting sluttet vi fort med, man skal ikke kødde med separasjonsangst. Han var en mild hund, en glad hund, en sjarmerende hund. Sjelden i trøbbel med andre firbeinte, men han lot seg ikke pille på nesen i tide og utide av andre firbeinte, da brukte han også utestemmen sin, og det pleide å holde.

Hunder kan være kompliserte skapninger, på den ene siden, snill og harmløs og ikke i stand til skremme en eneste sjel, verken naboer eller unger. På den andre siden, av alle hunder jeg har hatt var han den som ved gitte anledninger har hatt kortest vei ned til ulven: Han jaktet og gnafset i seg lemen på fjellet fullstendig uten hemninger, og i motsetning til forløperne, som stort sett begrenset seg til å halvinteressert jage en og annen katt når de dukket opp, mest fordi det er nå slik tradisjonen er, hadde Kasper en helt annen holdning til katteproblemet: Fikk han sjansen gikk han på jakt etter dem, søkte etter spor og ble egentlig spinnvill når han fant ett. Selv om det sies at katten vinner hvis den stopper og møter fienden ansikt til ansikt, ville nok ikke det utfallet være gitt om den fienden hadde vært Kasper. Heldigvis for kattene gikk han stort sett i bånd i tettbygde strøk.

Og enda har jeg ikke nevnt pinnsvinene, han kunne ta dem i munnen og kaste opp i lufta som var de håndballer uten pigger. Jeg deler forresten synet hans på katter, egentlig, men altså, han var en veldig snill hund.

Når man har avviklet forholdet til yrkeslivet og tusler rundt i heimen for halv maskin er det godt med selskap. Kasper har vært et fin på den måten. God å ha. Nå er jentene ute av huset, og i går forlot Kasper oss også. Egentlig er det slik det har vært planlagt hele tiden, men det føles veldig rart. Og selvsagt, det er jo slik at ungene er her allikevel, selv om de har flyttet ut, de kommer jo tilbake på besøk, vi kan besøke dem, og det er gøy å følge dem videre i livet. Men Kasper er bare borte, og han var også et familiemedlem å regne med, det blir litt tomt, men man må kanskje ha hatt hund selv for å skjønne det, hvor viktig en hund kan være, jeg vet det veldig godt.

Kasper var min åttende hund, (noen av dem ble ikke veldig gamle, HD og sånt), og jeg har stort sett allerede hatt en ny valp når den eldre hunden har havnet på de evige jaktmarker. Slik er det ikke denne gangen, kanskje er det derfor at det nå kjennes litt ekstra trist. Den første hunden min, det året jeg flyttet fra barndomshjemmet, het også Kasper, og jeg tenkte at det var fint å skulle avslutte hundeholdet med en med samme navn, men fanden heller, jeg vet ikke helt.

Nå ligger han i hvert fall trygt og godt på favorittstedet sitt, Bjønnåshytta, ved siden av forgjengerne Truls og Arthur. Det hadde han sikkert vært fornøyd med om han hadde visst…