Onsdag 23. november. 1 måned og 1 dag til julaften. I går kom snøen, etterlengtet av noen. Den kom seint i år, sant nok, men for meg er det like greit. Snø var aldri min greie uansett. Barfrost er best. Og med tanke på hvordan min høst har artet seg er det uansett fint at snøen ikke har hatt det travelt.
Onsdag 23. november. 1 måned og 10 dager siden operasjonen. Etter fire dager kom jeg hjem og begynte straks å gjøre masse ting jeg ikke burde gjøre. Overmodig, egenrådig, rastløs og tonedøv. Men som det står i Bibelen; hovmod står for fall, etter tre dager slo kneet umiddelbart tilbake, og pasienten innså til slutt at inngrepet han var blitt utsatt for var litt mer omfattende enn han hadde skjønt. Learning by doing. En alvorlig irettesettelse fra fysioterapeut bidro også til brå realitetsorientering. Deretter fulgte dager i morfintåke, smerter, dårlig nattesøvn, likegyldighet og tiltagende brakkesyke. Man får som man fortjener.
Men i går var litt annerledes. Begynnelsen på noe. En kjøretur til bygdebyen for å besøk den gamle mora, gikk helt fint. Det samme med en tur til en hvite byen på feil side av Mjøsa, der jeg hentet en treningsykkel, ervervet for en billig penge. Jeg var tilbake bak rattet! Kjørte nesten 300 problemfrie km. Riktig nok blir kneet stivt og hovner opp når det holdes rolig i lengre tid, men det går relativt fort over når jeg begynner å bevege meg, spasere rundt som en vanlig mann.
Onsdag 23. November. Dagen i dag, for det er dagen i dag dette handler om. Den begynte brukbart, etter å ha vært våken mellom kl. 02 til 03, sov jeg sammenhengende frem til kl. 07.45. Hvis jeg ser bort fra natt til lørdag i broderens bobil (rødvin!) har jeg ikke sovet så lenge siden før operasjonen. Deretter, o under: Jeg gikk normalt ned og opp trappa. Dere vet, først en fot på et trappetrinn, deretter den andre foten på trappetrinnet over (eller under) uten å holde meg fast i noe. Jeg var frigjort fra den stakkato pasientgåingen der jeg satte en og en fot på ett og ett trinn mens jeg støttet meg på krykkene. Etter ti minutter på den omtalte treningsykkelen (jeg tråkker helt fint 360 grader rundt, både forlengs og baklengs), var det tid for frokost og for å gjennomføre dagens plan.
Jeg følte meg riktig så høy og mørk, men brukte allikevel litt tid til å diskutere med meg selv hvorvidt jeg skulle begi meg ut i verden uten krykker, med bare en krykke, eller kanskje jeg burde bruke begge krykkene? Her tror jeg at den nye ADHD medisinen slo inn (dette var faktisk første dag med medisinering av nyervervet diagnose!) slik at fornuften utypisk nok seiret, og jeg bega meg ut i snøen med to krykker. Jeg rakk sørporten til Maihaugen rett før den stengte for dagen, slik at jeg slapp å gå rundt, (bare det vitner om god planlegging!). Da jeg kom til Garmokirka begynte jeg å tenke at jeg kanskje hadde vært litt overmodig, kneet hovnet litt opp og jeg ble ganske støl, men ikke verre enn at det var håndterbart.
Første stopp, revmatikersykehuset, der jeg var satt opp til oppfølgingssamtale hos min favorittfysioterapeut, som ikke hadde hørt fra meg siden før kneprotesen. Det gikk ganske bra, var både hyggelig og morsomt, og knevinkelmåling og gådemonstrasjon viste en pasient i god flyt, som tilleggbonus fikk pasienten seg en velfortjent en pust i bakken. Kondisjon er jo ferskvare, og han hadde tross alt tenkt seg videre.
Når man sliter med knær er nedoverbakker vanskeligst, så valget som medførte at begge krykkene ble med på turen (med pigger!) viste seg å være klokt. Jeg kom meg velberget ned til Storgaten, som bar preg av julegater og nyankommet vinter. Og der vandret jeg rundt i byen igjen som en vanlig mann! (Vel, med to krykker da, men allikevel). Det kjentes godt. Trinn to av planen var å stikke innom polet for å kjøpe litt rødvin, og ikke minst, akevitt til neste ukes pinnekjøttsammenkomst. Jeg hadde med ryggsekk til bæreformål, og er fremdeles imponert over egen planlegningsevne, denne gutten har tenkt på alt! Etter en passiar med en ansatt om den nye ommøbleringen av Polet, (det har nemlig kommet et pålegg om at kunden skal møte alkoholfrie varer først i lokalene, deretter hvitvin, mens vi som er dårlig til beins og som er gladest i rødvin må gå lengst inn). Men alt i alt, turen gikk jo som på skinner, og kneet heftet meg ikke med noe annet enn en følelse av stølhet, jeg kunne fint ha spasert til Gausdal, om så skulle være. Bortsett fra det med denne kondisjonen da, jeg bestemte meg i stedet for at Stasjonen var riktig sted for kaffe og hvil.
Og Stasjonen leverte, lun eplekake med krem og kaffe med påfyll gjorde susen, sammen med en ekte papiravis. Det eneste som manglet var egentlig noen å prate med, en frisk samtale om ting hadde vært greier. Ved nabobordet satt nemlig fire eldre herrer som tydeligvis hadde Stasjonen som fast møteplass for formiddagenes meningsutvekslinger, og det er jo unektelig litt mer stas enn å ikke ha noen meningsutveksling i det hele tatt. Men det lar seg vel sikker ordne etter hvert det også, nå som kneet er i rute, og planleggingsevnen kanskje likeså. Alt til sin tid.
Deretter tok jeg bussen hjemover og spaserte, forskriftsmessig trepunkts krykkegange, de 400 meterne fra busstoppet. I mellomtiden hadde det snødd betraktelig, og da jeg bestemte meg for å kjenne etter i kneet, var det ingen ting der som fortalte meg at mer fotarbeid var uønsket. Dermed var plutselig var snøen måkt, både rundt søppel- og postkasser, rundt husets trapp og inngangsparti og til og fra fuglematestedet ved plattingen. Sånn skal det være, det er nesten som om at jeg ikke kjenner meg selv igjen, i stand til å gjøre ting!
Onsdag 23. november, nå har jeg faktisk sittet i to timer og konsentrert meg nok til å greie å skrive dette, og det uten å være i nærheten av å miste motet da jeg ved en inkurie slettet alt underveis, og måtte begynne helt på nytt. Nå går det seg sannelig til, jeg begynner å få trua på ordentlig, brakkesjuka er helbredet, og ikke bare det, snart er det solsnu!
ROBERTS FRIE FLYT 
Herlig!