FAR

I dag er det bursdagen til faren min, det er 99 år siden han ble født og 23 år siden han døde. Jeg satt og ryddet på pc-en i dag, da denne teksten plutselig dukket opp, gjemt på en lagringssky jeg ikke visste jeg hadde tilgang til lenger. Dette ble skrevet rett etter dødsfallet, i januar 2000, og ble vel en slags oppsummering av et liv sett fra mitt ståsted, men også et bilde av en oppvekst og en epoke for lengst passert, antar jeg, for dette er lenge siden. 

Nå er det definitivt over. Minner farer gjennom hodet mitt: Minner om en far som ofte var borte på jobb, ofte sliten etter arbeidet, ofte var glad, tross mye motbakke, og som sjelden hevet stemmen mot oss ungene.

Det første klare minnet mitt om far er fra den gang Turid ble født. Jeg hadde nettopp blitt fire år og hadde vært hos Kåre og Bergljot mens mor var på sykehuset. Jeg vet ikke hvem som hentet meg tilbake til Sandbakken, men da jeg kom husker jeg far som sto og lente seg mot spisestuebordet med en liten hvit tøybylt i armene og smilte. Far var veldig glad, og han sa noe om ei jente. Jeg har alltid husket de smilende øynene, og hvor forsiktig han holdt i den «tingen» han hadde i armene. Jeg husker middagene, det var viktig å spise opp all maten, også potetene. Far ble ergerlig når jeg ikke likte spekesilda eller når jeg hadde forsynt meg med for mye. Mat var ikke noe vi skulle sløse med, han hadde slitt for den og likte ikke at vi ikke satte pris på den. Det var forresten ikke så lenge siden krigen, minnene om den og om noe jeg tenker meg var en oppvekst i relativt trange økonomiske kår før krigen satt vel i ham. Dessuten var ikke økonomien hjemme alltid like solid. Jeg husker vintrer da far gikk arbeidsledig hjemme, så det hadde sin grunn at far alltid påpekte at det var viktig å spise opp den maten vi fikk. Far hadde for vane å ta seg en ettermiddagslur på kjøkkengolvet med hodet mot oppvaskbenken. Da gjaldt det å være stille, være på stua eller gå ut og leke. Eller kanskje legge seg ved siden av ham. Far var murer, ikke fagutdannet, men han jobbet som murer og murerhåndtlanger. Om kveldene var han ofte borte og murte peiser og lignende for andre. Svart arbeid. Jeg husker at mor var ergerlig for at folk han jobbet for ikke alltid betalte og for at far var ikke fikk seg til å kreve inn betalingen. Far var grunnleggende snill og beskjeden og likte ikke å stikke seg frem og markere seg. Far sang gamle sanger, sang for oss. Skillingsviser, triste sanger om ulykkelige skjebner. Men også tøysesanger, revyviser, Jens Book Jensen. Den dag i dag kan jeg huske sangene. Han hadde en fin varm stemme. Han fortalte om en lærer på skolen, tror jeg det var, som hadde sagt til ham at han burde prøve å komme seg videre med sangen sin. Det ble selvsagt ikke slik, men han var glad i å synge hele livet, selv helt på slutten så var det de gamle sangene som kunne få ham tilbake. Far hadde grammofonplater. Et stort radiokabinett med platespiller sto i stua, det må ha vært et av de første som kom, og må ha kostet mye penger, men slikt ble altså prioritert. Jeg husker onkel Snorri lærte meg å operere platespilleren da jeg var 3 – 4 år, og jeg spilte ofte platene til far. 78 plater og 45 plater, Einar Rose, Åse Wentzel, Alf Prøysen, Vidar Sandbeck, Monn Keys, Arne Bendiksen, Inger Jacobsen, og merkelig nok tyske schlägere fra sent femtitall. Musikken var viktig for far, og den ble det for meg. Et annet minne fra barndommen, siste halvdel av sekstitallet: Far har kjøpt seg ny moped, en Trigger, blank og skinnende. Far er blid, mopeden har to vesker hengende på bagasjebæreren. Jeg får bli med en tur, denne mopeden kan ta en passasjer, en stor forbedring fra den gamle blå Raufossmopeden han hadde hatt før. Syttitallet. Bestemor er død. Har vært det en stund. Av en eller annen grunn er jeg med på en sammenkomst i gamlestua hos bestemor. Far er der og brødrene til far. Det er arvefordeling, ting og møbler skal fordeles. Jeg har senset at ting ikke er som det skal være mellom onklene mine. Møtet ender i en katastrofe med gråt og krangling og vonde ord som ikke kan kalles tilbake. Far deltar ikke i krangelen, men er stille og trøster den som gråter og prøver å roe gemyttene. Noen går i sinne, etter hvert går vi også nedover Sandbakken. Far fikk ikke så mange ting etter bestemor, det var jo ikke så mye å fordele, men kanskje var det viktigere for han å beholde et godt forhold til alle søsknene sine enn å stå på kravene? Splittelsen mellom onklene mine viste seg å bli av varig karakter, men far, og dermed også vi, kunne omgås alle nesten som før, bare ikke samtidig. Jeg hørte aldri far si et vondt ord om noen, verken søsknene sine eller andre. Jeg vet at han var lei seg for situasjonen, men klandret ingen, i hvert fall ikke så vi ungene hørte det. Far var glad i å reise, Far og Mor og Bobbo og Audis reiste til Berlin i 63. En uke? Fjorten dager? Jeg vet ikke, men de var bortreist, og det virket som om det var lenge. Oddvin og Gunvor skulle passe oss. Turid fikk et kort fra Berlin, på forsiden et bilde av den nye og gamle Kaiser Wilhelm Gedachtniskirche, på baksiden hadde far nitidig  tegnet en barnevogn, med kulepenn. Turid kunne ikke lese, men et kort fra far fikk hun. (Kanskje på oppfordring fra mor?). Utenlandsreiser som den til Tyskland og de til Færøyene og Danmark var ikke så vanlig blant foreldrene til kameratene mine i første halvdel av sekstitallet. På en måte var det jo naturlig for far og mor og reise til Færøyene, (dit kunne de finne på å «haike» med fiskebåt fra Ålesund, eller noe), men allikevel så innebar disse reisene en prioritering i en rimelig anstrengt økonomi. Noe ble prioritert vekk til fordel for å reise og oppleve. En hyttetur en gang, jeg tror far hadde lånt ei hytte av Bjørklund som han jobbet for Jeg aner ikke når det var, hvor i verden det va tgrolig i Engerdal, eller hvor lenge vi var der. Jeg bare husker freden og stillheten og skogen og at jeg hørte gjøken og at mor og far var der. Var far forresten borte på jobb mens vi var på hytta? Onkel Sverri kom på besøk, far lånte bil, av Bjørklund det også, tror jeg. En kassebil, sannsynligvis en Commer. Sverri hadde førerkort og vi dro på rundtur på Østlandet. Mot slutten av sekstitallet tok far førerkort og kjøpte seg bil. Den første var en rød VW, senere en beige VW, så en rød VW stasjonsvogn. Dermed ble det ferieturer hver sommer for oss minste ungene. Campingturer. Far var glad i å kjøre og sang av og til mens han kjørte. Sørlandet, Vestlandet, besøke onkel og tante i Tønsberg, og ditto i Kongsberg. Far likte turene, slappet av og koste seg, badet. Han var en kløpper til å svømme, svømte tvers over Sagtjernet, kappsvømte med Snorri, eller ungene. Jeg likte aldri vannet. Far var sterk, kroppsarbeidet hadde gitt ham muskler og kondisjon. Fysisk holdt han seg lenge, han kunne kappspringe med de eldste sønnene sine over lange strekninger, også etter at de ble voksne, og han vant som regel. Jeg drev aldri med sånt, men husker at de kunne komme andpustne hjem etter å ha løp thelt fra onklene i Skogveien, gjennom Øverleiret og ned Sandbakken. Vi spilte kort hjemme, far hadde temperament når han spilte kort. Mor var jo selvsagt en håpløs kortspiller, og fikk høre det veldig tydelig når hun ikke fulgte med og spilte feil kort. Han var superblid og fornøyd når spillet gikk rette veien for ham, men ble lettere irritert når han fikk utdelt dårlige kort, og kunne smelle kortene i bordet så det sang. De kortene han fikk utdelt ellers i livet var vel ikke alltid så gode de heller, men i den forbindelsen hørte i hvert fall ikke jeg at han ble sint. Far og onkel Leif, nabo Bjørn H, og av og til nabo Leif B, kunne være med oss ungene ute, kaste på stikka, vippe pinne. kappe land. Far likte seg når han lekte med oss ungene. Han var sammen med oss, rett og slett fordi han syntes det var moro. Under oljekrisen var det full aktivitet i Sandbakken med kjelkeaking, klassekameratene mine var med, og far og andre voksne. Senere, når vi ble litt eldre, ble hjemme hos oss et samlingssted for kameratene, Torstein, Fred, Per Erik, Tore, Jon, Geir Harald. Det var trangt hjemme, men alltid plass nok Vi satt som oftest hjemme hos meg før vi gikk ut på lørdagskveldene, i et kjellerrom jeg hadde innredet selv, på en måte Far kunne komme ned, ikke for å kontrollere hva vi drev på med, men for å snakke. Kameratene syntes det måtte være flott å ha en sånn far (og mor) som ikke blandet seg inn, men som bare var hyggelig(e). Det må jo sies at gjennom dette fikk jo mor og far en viss kontroll med hva vi gjorde, men jeg tror ikke at det var hensikten. Det var bare det at far var glad i folk, glad i å være sosial og glad i en fest. Etter som vi begynte å ta en øl, kunne far sitte der åta en øl med oss, i kjelleren med gutta. Og kamerater kunne stikke huset vårt innom selv om jeg ikke var hjemme. Rett etter konfirmasjonen fikk jeg fars gamle klokke, men jeg mistet den nesten med det samme på Sagtjernet. Da ble far ergerlig og lei seg, syntes nok at jeg var et skjødesløst rotehode. Bortsett fra dette husker jeg kun en krangel med far. Jeg var midt i tenåra og ville ha penger til kino eller noe slikt. Det fikk jeg ikke. Jeg ble sint og far ble sint og vi kranglet, kjeftet, sloss nesten. I ettertid så jeg jo selvsagt hvor urettferdig det var, han hadde jo ingen penger og kunne ikke gi meg noen. Den andre gangen jeg var sinna på far, var nå i høst da jeg var hjemme hos ham og han begynte å rote, kle av og på seg, krabbe på golvet. Jeg klarte ikke å få ham tilbake til virkeligheten, og ble sint, fortvilet og hjelpeløs. Skjelte ham ut med tårer i øynene. Far var alltid leken, han likte å ha det moro. Av og til kunne de voksne ha sammenkomster hjemme hos oss, av og til dro de ut. Far var glad i en fest og en kløpper til å danse, det gikk gjetord om dansingen hans, så mor og far kunne en lørdagskveld innimellom dra på dans, og sov da gjerne lenge om søndagen. Den dansingen hans hørte jeg mye om, og etter hvert som jeg ble eldre ble det nesten forventet at jeg skulle kunne danse, jeg også. Til tider var det plagsomt, for jeg lærte aldri å danse, enda jeg hadde noe å slekte på. Det er no0k ikke alt som blir ført videre gjennom generasjonene. På syttitallet korn bingofeberen til Elverum, far deltok flittig, Reiste rundt omkring på bingo, av og til kunne han komme hjem med gevinst. Men aller helst var det vel det å treffe folk som var viktig, tror jeg. Mor hadde det samme forholdet til bingo som hun hadde til kortspill, hun prøvde, men fikk ikke tenning. Så far dro alene, eller sammen med tante Hjørdis eller tante Petra. Far mistet jobben. Det var tunge tider, men motløsheten gikk aldri utover ungene. Etter hvert fikk han jobb i Tønsberg, gjennom broren sin, Olaf. Han pendlet hver uke, kjørte til Tønsberg. Etter gymnaset jobbet jeg også i Tønsberg, fikk sommerjobb gjennom far. Vi bodde i en leilighet i Tønsberg sentrum, vi to, i omtrent to måneder. Av og til var Danni der. For første gang var jeg alene med far over lang tid, vi hadde koselig middager sammen, han lagde middag hver dag. Og trivelige kvelder foran tv’en eller vi pratet. Vi kunne snakke om alt mulig, diskutere ting, vi var sjelden enige, (far kunne, som meg,  være ganske så låst i sine oppfatninger), eller han kunne fortelle om folk og episoder fra før i tiden. Far leste ikke mye, men han løste kryssord og jeg kunne hjelpe ham. Han kunne sitte lenge før kryssordet var ferdig, men ga seg sjelden før alt var på plass.. Et par-tre ganger gikk ut en tur på pub’en. Jeg var så ung at jeg fremdeles likte å sove lenge,  men  han vekte meg hver morgen. Da drakk vi kaffen han hadde lagd. og kjørte sammen til jobben. Jeg er gift med Berit. Far og Berit og jeg drar på multeturer i Ringsakerfjellet. Fine turer som varer hele dagen, utgangspunkt i hytta på Bjønnåsbrua. Ofte er Birgitte og Bjørn med. Far og Bjørn og Birgitte gikk godt overens. Vi har niste og termos og tilbringer fine dager i myra, hver høst i flere år. Far er glad for dette, sjelden så jeg far kose seg og trives og ha det rett og slett så bra, som på disse turene. Han prater og slapper av og mister aldri retningen selv om vi andre gjør det. I barndommen måtte vi være med far på bærturer. Det var et ork, noe vi måtte og som sjelden opplevdes som moro. Jeg sluttet å bli med så snart jeg fikk sjansen. Bærplukkingen til far avtok også litt etter hvert, bortsett fra turer i Osen med Solvår. Det at jeg og Berit gjenopptok tradisjonen og begynte å plukke multe og visste om steder (slik han hadde visst før) som vi tok med oss ham til, var stor stas. Han var nok litt overrasket over at Robert var den av sønnene som tok ham med på multeturer. Jeg var jo ikke akkurat ivrig i så måte i barndommen. Uansett, han var fortsatt mer utholdende enn meg; ville ikke gi seg før bøtta var full eller før det begynte å bli mørkt. Far er seksti år. Alle de gjenlevende søsknene hans kommer i sekstiårsdagen, som feires på speiderhuset. Konflikten mellom søsknene har vært bitter og lang. Far (og Arna?) har stått utenfor konfliktene. Tante Astrid er død for ikke så lenge siden. Årstallet er 1984. Leif og Kåre og Birger og Olaf og Arna er der alle sammen. Flere av disse har ikke snakket sammen siden tidlig på syttitallet. Det er en litt rar spent stemning til å begynne med, men det løser seg opp, brødrene finner på en måte tilbake til hverandre. Det blir en fin fest. Far er glad og rørt, det er nok en av de største dagene i livet hans. Far er på gråten dagen etterpå da han sier til meg: «Men i bursdagen min kom de alle sammen». Det er en av de store tingene jeg alltid kommer til å huske med far, hvordan han holdt seg unna den bitre konflikten, fortsatte å være på god fot med alle søsknene sine. Han ble katalysatoren som fikk brødrene sammen igjen, rett før de begynte å falle fra. Jeg lærte mye om hva vi i neste generasjon ikke skal gjøre gjennom erfaringen fars søsken gjorde i kjølvannet av bestemors død. På slutten av åttitallet: Feiring av mor og fars bryllupsdag på ei hytte i Eltdalen. Jeg blir sint på mor fordi hun snakker om bryllupsdagen sin (i motsetning til vår, som jeg mener hun skal si). Far har blitt uførepensjonist og har sunket litt sammen. Han har blitt generelt mer og mer usynlig og markerer seg mindre og mindre. Med mor er det motsatt. Dette er sårt å se på for meg. Ikke at mor blomstrer og er aktiv, men at far blir så passiv. For første gang er jeg åpenlyst (og kanskje urettferdig) sint på mor. Egentlig er jeg vel lei meg pga far. Ingen sier noe, men jeg husker far ser på meg, husker blikket hans, det liksom ber meg holde opp. Han kryper litt sammen. I ettertid ser jeg at det kan være fordi han instinktivt vil unngå konflikt og ikke vil at det skal hende oss som hendte mellom hans søsken. Samtidig opplevde Jeg også at han setter pris på at jeg sier ifra. Han sier ingenting, ser ned. Etterpå er far litt forandret i forhold til meg. I årene som følger virker han mer interessert i det jeg driver med og i hva jeg sier. Han sier til meg en gang like etterpå, jeg husker ikke når, (men jeg og Berit var på Elverum og far var alene hjemme), noe om hvor stolt han er av ungene sine, det at vi alle har gjort det bra her i livet, «gått på skole», bor fint, og som han sier at det «ikke er noe tull med noen av oss». Far har et godt forhold til alle sine barn og ikke minst til sine barnebarn og svigerbarn. Han er veldig glad i sine svigerdøtre og sier det, sørger for at de vet det. Etter hvert bringer jeg en ny svigerdatter inn i huset. Far er litt lei seg for det med Berit, som han satte så stor pris på, i likhet med sine andre svigerbarn. Men han bli umiddelbart like glad i Tora. Selv om far nå har blitt syk, tackler han skifte av svigerdatter greit. Han som jeg fra barndommen husker måtte gjennom hele «prinserekka» med navn før han korn til mitt (Oddvin, …. Trygve, … Danni, … Jan, … ROBERT!), og som nå er i ferd med å bli dement, har full kontroll på hvem Tora er. Og han liker henne, er glad når vi kommer på besøk og spør etter henne når jeg kommer alene. «Tora er ei skikkelig jente, det «. Når vi begynner å bygge hus er far konsulent i forbindelse med murerarbeidet. Han er veldig interessert i fremdriften av huset og kommer så ofte han får overtalt mor til å kjøre til Lillehammer for å se og følge med. Han liker at det skjer noe, og bygging av hus og tilsvarende har han alltid drevet på med både gjennom jobben og gjennom å ha hjulpet, så vel sønnene sine som andre kjente. Han prøver å hjelpe til når han kommer til Lillehammer også, med å rydde opp og ordne, men kreftene og førligheten i hendene er ikke som den en gang var, og det blir mer og mer tydelig at han er i ferd med å bli dement. Men interessen er genuin. Når huset er ferdig, vil han svært gjerne reise til Lillehammer på besøk, fordi han syntes det ble så fint. Helsetilstanden gjør at disse besøkene blir sjeldnere og sjeldnere, til slutt så stopper de helt. Han rekker å bli med en tur til Søndre Løsset for å hilse på Åse, mora til Tora, og da er jeg nervøs. Jeg vet bare så altfor godt at far er syk, og er usikker på hvordan dette skal gå. Kommer han til å rote, søle med maten? Det går veldig bra, over all forventning, han finner tonen med Åse. Det er som om han legger sykdommen til side. De finner ting å snakke om, Rød og Rødsåsen og slektninger og også Elverum/ Heradsbygda i gamle dager, prøver å finne felles kjente. Akkurat som vi har opplevd under hele sykdomsperioden, så skjerper far seg når det gjelder, da helst under sosiale sammenkomster. Far blir også glad når han får vite at Tora og jeg skal adoptere et barn, han har jo alltid vært så glad i unger. I et av de siste klare øyeblikkene jeg opplevde med far ber han meg hilse til Åse, samtidig som han lurer på hvordan det går med jenta vår som skal komme fra Kina. Fra det siste året så er det Susannes konfirmasjon, og ikke minst gullbryllupet, som står klarest for meg. Begge deler er eksempler på hvor glad  han var i festlige sammenkomster og evnen han hadde til virkelig å skjerpe seg når det gjaldt. Det er på mange måter veldig passende at det var nettopp gullbryllupet som ble fars svanesang. Den dagen koste han seg, danset og var veldig til stede hele dagen, sammen med familien og venner på tvers av generasjonene. Far var jo alltid glad i familien sin i den videste forstand, og i festlige lag generelt. Det var da han blomstret, og som han sa etter gullbryllupet: «Jeg var først ut på golvet nå også, jeg». Det ovenfor er noen av mine minner. En del av disse minnene er sikkert ikke korrekte i forhold til tidspunkter og slikt, men for meg så er dette sant. Det er slik jeg husker å ha opplevd far. Andre kan helt sikkert korrigere en del facts her og der, uten at det endrer mine minner eller min oppfatning av far som en sann homo ludiens («det lekende menneske») som var her på jorden for å ha en fin tid, og som jeg tror at i det store og hele hadde det. Bekymringer og djup urettferdighet var det mye av, både personlige og særlig økonomiske, men de sto aldri i veien for trivselen og leken. Samhørigheten med oss sto i høysetet, og smilet var aldri langt unna. Han var glad i livet. Det er også godt å vite at far aldri fryktet døden, men at han, selv om han sjelden sa noe om det, så på den som en naturlig del av livet. Det viste seg bl.a. annet gjennom hvordan han fulgte sine søsken og andre han kjente til graven, det var helt naturlig for ham at hans kjære brødre døde. Når livet gikk videre, var de døde med i minnene, og han omtalte dem like naturlig som han omtalte de gjenlevende. Til fars syttiårsdag skrev jeg en sangtekst, som jeg ca 1 år senere bearbeidet og forandret på, slik at den opprinnelige melodien som var tenkt ikke passer. Dette ble skrevet med far i tankene, selv om den ikke er biografisk eller «korrekt». Den har i hvert fall en stemning som jeg følte da jeg tenkte på far som 71 åring. Jeg endret teksten fra det spesifikke ved far til noe mer generelt om alle verdens slitere som prøver å gjøre det beste ut av livet, jeg forsøkte det i hvert fall… Jeg vet ikke om alle er enige i at den passer på far, men jeg legger den ved uansett, så får dere ta den som det den er. Originalen har sannsynligvis Turid i arkivet sitt et sted. MANNEN I HJØRNET

Du sitter og tenker tilbake

på den tiden da du var ung mann.

Du smilte så jenter lå flate,

de sa sjelden nei takk til en dans.

Du husker hverdag og fest og ei jente,

det var opplagt hun skulle bli din.

Hun fortalte deg alt det hun tenkte,

og du syntes hun pratet så fint.

Ennå husker du små melodier,

gamle sanger som alle forsto.

Du sang dem ofte med vennene dine,

om kjærleik, om håp, og om tro.

Drikk nå din kaffe og se på deg selv,

din bøyde nakke, det er nakken til en trell

som brått ble til overs den dag han slapp fri,

og som savner den trygghet ei lenke kan gi.

Ryggen var rak den gang pisk og slag herjet,

da åket ble kastet fant du lite å feire.

Men drikk nå din kaffe der du sitter i hjørnet,

og hent frem en sang, vi kan ha godt av å høre.

Det er rart, men du savner alt slitet,

med lange økter og minimal lønn.

Du måtte pent ta til takke med lite,

og du var ikke alltid fornøyd.

Du fikk det sjelden helt slik som du vil,

kanskje gikk du i altfor små sko.

Men du sang ofte med vennene dine

om frihet, om håp, og om tro.

Drikk nå din kaffe, der du sitter i hjørnet.

En ettertanke i noen minutter

kan gi innsikt og nytt perspektiv.

Ta hver sorg og hver glede du husker,

og legg dem sammen, så har du ditt liv.

For det er ikke kun de berømte

som bør huskes her på denne jord.

Det tar tid, men til slutt vil folk skjønne

at på din måte har du satt spor.