Her er noen tekster om / inspirert av mor mi, hentet fra bøkene Syklus og Underveis:
UIMOTSTÅELIG
Han sto beskjedent i utkanten
av friluftsmøtet med en
mandolin i hånda første
gang han møtte
blikket hennes. Det var ikke
hans mandolin, han kunne ikke spille. Han
holdt den bare for svigerinna si mens
hun ledet korpsets frilynte
forsamling i
livstakknemlig bønn.
Han forsto ikke språket helt, var ikke så
opptatt av det som ble forkynt på
møtet, i stedet lot han blikk og
tanker fare mens hatten
beskyttet brylglattet hår mot vind og yr.
Slik var det altså at han kom til å veksle blikk, og
smil, med hun som holdt orden på
juniorsoldatene og som helt sikkert burde vært
opptatt med viktigere ting enn øyekontakt
med fremmedkaren som sto
forsiktig smilende i utkanten
av friluftsmøtet med denne
vesle mandolinen mellom
hendene, som var den lagd av den
skjøreste porselen.
Det viste seg snart at det ikke
fantes viktigere ting.
Mandolinen ble med ombord når
den tiden kom. Kanskje glemte han å
levere den tilbake? Jeg husker den
godt fra barndommens kjeller. Der
lå den, sliten og uspilt, fineren sprukket av
fukt. Jeg klimpret på den noen
ganger, sånn for meg sjøl, strengene svarte
hjelpeløst med en sprø, koselig
mandolinlyd, men å hevde at det var søt
musikk som oppsto, ville ha vært en
overdrivelse.
Den mente vel
at den hadde
gjort sitt.
LENGSELEN
Hun kom med
båten, fra fritt
utsyn og himmel
høy, fra lyden av
bølger og salt
vind.
Hun var langt fra
havet nå. Skogen
sto tett, elva
rant sakte og
taust. Himmelen
var lav og lengselen
stor.
En sjelden gang
tok hun bussen til
innsjøen for å
finne ro i himmel og
urolige bølger,
men lukten var alltid annerledes her.
MADONNA
Mor forvandler
leiligheten
til en verden som
rommer alle,
uansett.
Det er alltid plass,
det er alltid mat,
det er alltid klær.
Det er alltid tid, og
vennlig lyttende ører.
En varm, stemme
trøster bort vansker.
Mor forventer
ingenting
av en verden som
glemmer henne
uavbrutt.
UNDERVEIS
Ombord i båten ble
hun jaktet på av en full og
forelsket grønlender, som etter
hvert havnet avvæpnet i
skipsarresten. Gud skje
lov. Ubehagelig, aldri
fred å få for mor
mi, men vi ungene skjønte
det jo ikke ordentlig før
lenge etterpå. Vi var
oppslukt av å være
høyt og lavt i
friheten ombord.
PLEIEHJEMMET.
Skrikene
gjallet i korridorene, helt
opp til tredje, der bestemor og
andre var på rehabilitering etter
et lårbeinsbrudd, eller for eksempel et
lite infarkt, eller noe.
Skrikene skremte meg ut
igjen, ut, ut. Men utenfra
virket den gule
teglsteinsbygningen fredelig og
harmonisk. Der har
de det sikkert fint,
tenkte alle,
men natten fortsatte
allikevel. Helt til mor mi,
svigerdattera,
begynte å skrike høyt
hun også, på sin
måte, og til slutt ble
det jo gjort noe.
MARTHA
Hu Martha sto på, for hu ville det beste.
Hu Martha sto på, ville gjøra alle til lags.
Hu bretta opp erma for å hjælpe sin neste
før kollega’r og venner, alltid ytte hu maks.
Hu Martha hu så, å som var best for de andre
Hu Martha sto på, ga full gass fra morra til kveld.
All vælas tristesse prøvde hu å forandre,
om du havna i trøbbel sto hu støtt som et fjell.
Hu Martha sto på, for de gamle og sjuke
Hu Martha forsto åssen andre følk slit,
hu lindra lidelse hør eneste uke,
var til stede for andre som av empatisk plikt.
Hu Martha hu syns det er for mye som hefter.
Hu Martha hu slit, nå får hu får aldri ting gjort.
Hu sitt der i mørket, er helt tappa for krefter,
men ingen her skjønner at ho har kømmi tel kort.
Hu Martha hu slit, bak gardina og glaset.
Hu Martha hu slit, med huet i ei tung sky.
Hu finn itte vægen, men hu vil itte mase,
følk har nok med sitt eget, hu vil itte væra te bry.
MOR
«Hæ, hvor har hun vært hen nå da?» spurte åtteåringen, hun hadde funnet et postkort fra bestemor i postkassa. «Jeg vet ikke riktig.» sa jeg. «Tyrkia kanskje?» Det er ikke så lett å ha oversikt over sånt, for bestemor er over 80 år og ikke så veldig gammelt.
Vi merker det naturligvis på det fysiske, håret blir tynnere og rynkene blir flere, synet blir dårligere og hørselen svakere. Dette skjer med alle, og det begynner egentlig lenge før vi selv merker at vi begynner å bli eldre. Hvis vi merker det, da. Jeg tror ikke bestemor har merket det enda. Ikke ordentlig. Never.
Årene går, men de forsvinner ikke. De blir med videre i livet, de, opplevd fornøyelse og tristesse. Bagasjen vii har med oss, helst uten den skal tynge oss ned. For de som parkerer livene sine i fortiden, og konsentrerer seg om det som hendte da, positivt eller negativt, blir brått gørgamle. Bestemor er over 80, hun har ikke blitt særlig gammel ennå.
Ungene er ganske fornøyde med bestemor. Det er liksom helt greit å ha ei som med god margin greier seg sjøl. Det gir vel trygghet å vite at det går an å være til stede i verden, selv om alderdommen noen ganger krongler til tingl. Unger skal jo ta lærdom fra andres erfaringer, det er slik klokskap og selvstendighet utvikles. I den sammenhengen tenker jeg at hun er god å ha, og jeg bør vel selv passe på å snappe opp noen tips, nå når sjansen byr seg.
Det er vanskelig å fortelle om ungers bestemødre. Komplisert. Flaut. Betent. Unyansert, alt har en bakside. Jeg har ikke lyst til å ende opp med et rødmende unyansert hyllestskriv om hvor god maten var, om tilstedeværelsen, bløtkakekonkurransene og lukta av trygghet, før jeg så trekker frem alt som er oppnådd underveis. Jobb, fagforening, politikk, frivillighet og engasjement. Dropper det, det pleide uansett å være svært ulikt ungenes bestemor å dvele ved slikt. Unntatt i eget lønnkammer kanskje.
Men allikevel, det skjedde noe med henne i tiden like etter at det nest yngste avkommet ble ferdig med videregående. Hun skiftet arena. Ferden gikk fra hjemmet og ut i bygdebyen.
Det var saker å ta fatt i, ting å engasjere seg i. Det var dessuten også mulig å rydde tid til det. Andre ville kanskje ha brukt den kjærkomne nye tiden etter at ungene ble selvgående på andre måter. Det er jo så mye å se på tv for eksempel. Ikke denne bestemora..
Som voksen ungdom og ung voksen var det helt ålreit at hun sto for noe. At dette «noe» stort sett var det samme som avkommet hennes sto for, mer eller mindre uuttalt, gjorde heller ingen ting.
Jeg likte å tenke at påvirkningen gikk fra oss til henne. Men holdninger og livsanskuelse er arvestoff som vanligvis viderebringes etterfølgende generasjoner, ikke motsatt. Da var det vel trolig slik i dette tilfellet også?
Det er som sagt vanskelig å fortelle om mødre. Komplisert. Flaut. Betent. For nært for en som opplever alle sidene. Hvilken innfallsvinkel er best? Vanskelig valg, men engasjementet hennes er umulig å komme utenom. Det har vært en vesentlig del av livet hennes i førti år, godt og vel.
Jeg er glad for at ungene mine har hatt ei levende og aktiv bestemor. Ei som var sterk nok til å leve med hjertet tydelig utenpå. Eldstemann ble tydelig imponert da hun fikk høre om bestemors liv og virke. Vi liker jo å tro at verden har gått fremover på alle områder siden 60-tallet, ikke minst på kjønnsrolleområdet. Det er imidlertid ingen grunn til å ta noe for gitt. Motkreftene har vært sterke underveis og er det fremdeles, sterkere enn på lenge. Rollemodeller som bestemor er av vital betydning, også for jenter som vokser opp i dag, ja kanskje mer enn noen gang, for pendler svinger jo.
Jeg og ungenes bestemor har på den annen side, utviklet et heller komplisert forhold oss imellom. Kanskje er det fordi vi ligner på hverandre. Det er nå en gang slik at vi i foreldrene våre gjenkjenner og forstørrer de egenskapene vi misliker sterkest hos oss selv. Slikt kan jo komplisere sårbare relasjoner. Ned i skyttergravene begge to. Men det er altså slik at hvis jeg spør henne om noe, eller sier noe til henne, da er det bare et spørsmål, et utsagn, eller en bemerkning. Blottet for underliggende betydninger og skjult kritikk. Helt sant! Hun har altså liten grunn til å forsvare seg mot meg. Jeg er relativt fornøyd med den gamle kjerringa jeg, med eller uten sider jeg ikke vil at ungene skal gjenfinne i faren sin.
Jeg har forresten aldri hørt bestemor si et vondt ord om noen. Jeg har aldri hørt henne dvele ved fortidens slit og vanskeligheter. Ikke har hun pleid å sole seg overdrevent i glansen fra egen fortreffelighet heller. Hun opererte ikke i blindgater.
Det var vanskelig å komme som fremmed til Norge og bygdebyen på slutten av førtitallet. Hun var fremdeles bare en ungdom, og jeg har oppfattet noe om hvor strevsomt det kunne være, smalhans, motgang og savn. De kritiske blikkene fra svigermor som aldri la fingrene imellom når hun mente at noe ikke var riktig. Den fremmede ungjenta begikk selvsagt haugevis av kulturelle «feil», der hun kom utenfra, helt blottet for livserfaring. Og alle feilene ble påpekt. Jeg vet ikke alt, men jeg har en følelse av at dette er en historie som fortjener en stemme høyere enn den hittil har fått. Jeg har også en følelse av at det aldri kommer til å skje. Uansett, veien bestemor har tilbakelagt siden den gang er lang og bratt nok til at respekten er stor for innsatsen underveis, ambivalens eller ei.
Det er kanskje riktig som det sies at gamle blir vi først når vi ser mer bakover enn fremover i livet. Hvert rundet år er ikke avslutningen på en epoke, det er begynnelsen på en ny, kanskje med andre ting å brenne for. Det er tiden til å gå videre, til å være underveis, til å gjøre det man har lyst til. Men alle blir uvegerlig eldre, aksjonsradiusen skrumper inn. Interessene snur seg gradvis innover og bakover. Bestemor er intet unntak, men det er vel å leve med hjertet det også.
For det har bestemor i hvert fall vært flink til. Å leve med hjertet, og det er den riktige måten å leve på, spør du meg. Da får det ikke hjelpe at ungene og jeg ikke alltid er helt oppdatert på hvor bestemor er på farten. Vi fikk tidsnok høre det, og denne gangen var Tyrkia feil.
Det var Monte Negro.
DAME
Hun flagret tyngre
av gårde nå, hatt og
fargerike stoffer, men
smilet var det samme
der hun lente
seg tungt mot
krykkene mens
hun myste
bokstavløst
fremover mot
morgendagen
MOR BERGTORA
Vår kjære Mor Bergtora forlot oss i dag søndag den 22 oktober kl. 11, 93 år gammel. Et langt og begivenhetsrikt liv tok slutt etter noen dagers sykeleie på Helsehuset i Elverum. Hennes nærmeste har vært med henne de siste dagene, sammen i sorgen, men mest av alt delt gode minner og historier om vår mor og svigermors liv, fra hun som ung voksen forlot Færøyene for å følge sitt livs store kjærlighet Thormod til Elverum, til hun helt til det siste frydet seg over å få besøk av familie, barn, barnebarn og oldebarn, eller over å ha blitt tatt med ut på kafé.
Mor så alltid etter positive sider ved livet, når hun møtte tøff motgang ga hun aldri opp, hun fant utveier og sto igjen som en enda sterkere kvinne etterpå. Selv som mor til seks unger hadde hun overskudd og evne til å bidra med hjelp til andre hvis det var nødvendig, enten det var gjennom å gi oppmuntrende råd og hjelp til bekjente, eller gjennom ivrig engasjement i foreningsliv og politikk. Hjemmet hun og Thormod skapte i Sandbakken var nok ganske lite målt i kvadratmeter, men allikevel var det alltid plass til flere der. Mor lukket ikke døra for noen. Hun visste hva som var viktig og formidlet det videre, gjennom ord, men aller mest gjennom hvordan hun i praksis levde livet sitt.
Aller best likte hun at det var liv og røre rundt seg, det kunne være bursdagsfeiringer, besøk av barn og barnebarn, juleselskaper, sommergrilling med så mange som mulig til stede i hagen sin, eller på reise til nye steder og spennende opplevelser.
Mor var optimist av natur, vi opplevde ikke at hun hadde tanker om at det en gang skulle ta slutt, ikke på ordentlig. Selv etter at synet ble dårligere og fysikken hennes gjorde at aksjonsradiusen ble kraftig redusert fant hun ting i tilværelsen hun begeistret kunne glede seg over, hun bare justerte ambisjonene etter hva som var realistisk å få til og dermed ble livet fylt av glede og forventninger om fremtiden igjen. Disse siste våkedagene i rommet hennes på Helsehuset har vært helt i hennes ånd, med til tider mange mennesker, musikk, prat og latter rundt henne, slik hun alltid likte å ha det. Vi takker henne for raushet og hjerterom, og for å ha vært et viktig forbilde for nye generasjoner, barnebarn især, og er veldig glade for å ha hatt henne som los når vi har prøvd å styre mot egne verdier og ståsteder i livet. Denne arven etter Mor Bergtora kommer til å leve videre, slik hun selv kommer til å gjøre i minnene våre.
ROBERTS FRIE FLYT 