NYTALE

Jeg har lenge ventet på at det skulle komme et motsvar til Kristin Clemets uetterrettelige og omtrentlige kronikk i Aftenposten den 30 mai. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2454469.ece

Takk til Anniken Huitfeldt for å ta opp hansken og sette tingen litt i perspektiv  i dagens avis http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2472425.ece

Kristin Clemet leder «tenketanken» Civita, en konservativ strategi-utmeisler tuftet på en modell som det amerikanske republikanske partiet har benyttet i en årrekke.

Taktikken går tydeligvis blant annet ut på å gjentatte ganger hevde halvsannheter, eller løgner som ligner på sannheter, helt til vi ikke riktig vet hva som er sant eller ikke. Deretter inntar den gode og kloke høyrepolitiker en allviterposisjon og opplyser folket om hvordan ting VIRKELIG henger sammen..

Det republikanske parti har hatt stor suksess med dette, både når det gjelder historieomskriving, sannhetsforvrenging (ljuging), personlig skittkasting (hvem har sex med hvem, økonomisk snusk. ingen røyk uten ild..) og begrepssverting. (Husk hvor betent ordet «liberal» har blitt i USA, et resultat av en politisk tenketankstrategi. Høyre, FrP, og ikke minst Clement, bruker ordet «sosialistisk» på samme måte. De stigmatiserer begrepet ved å hefte det til alt som ille er. Motsatt så har republikanerene tiltatt seg en slags opphavsrett til ordene «frihet» og «gud» som to høyrehonnørord, selvsagt uten at de innholdsmessig defineres.)

George Orwell kalte fenomenet for «nytale» i sin bok 1984 (utgitt 1948). Nytalen i Ofrwells bok handlet om at makteliten ustanselig omskrev historien tilpasse den til sin egen agenda, og at de styrende brukte nytalen til å dekke over maktimisbruk. Nytale ble lenge oppfattet som et litterært fenomen, ett virkemiddel i bøkenes verden, eller som en karikatur på politikeres selvrettferdighet og manglende vilje til å snakke klart forpliktende/være ærlige. Men i likhet med så mange andre av Orwells tanker, så har fenomenet nytale vist seg å ha en skremmende relevans i det postmoderne samfunnet. (Tenk USA; Overvåkning og sensur og forfølging av vagt definerte «suspekte» individer forkles som kamp for frihet og demokrati. Nytale i praksis). 

Vi lever i et samfunn der alt oppfattes som relativt, et samfunn der «sannhet» og «informasjon» formidles av medier som er mer interessert sensasjonsverdi enn i sannhetsgehalt. En verden der medie-eierene tiltar seg stadig større mulighet til å påvirke medienes redaksjonelle innhold. En verden der den digitale revolusjonen gjør det stadig vanskeligere å sortere ut hvilken informasjon som er sann og hvilken som ikke er det. Dette er perfekte vekstvilkår for nytale. Her kan gjentatte løgner plutselig forvandles til «sannheter», og halvkvedete viser kan bli til «virkelighet».

Høyre(siden) har selvsagt aldri stått i bresjen for for noe som helst av (offentlig) velferdsutvikling i noe vestlig land. Den har, i trofast allianse med  det sentrale, eller det «tyngste» næringslivet, konsekvent motarbeidet en samfunnsutvikling som innebærer lettelse i dagliglivet til det jevne lag (FrPs «Folk Flest»).

Når det gjelder folketrygden, så var den ganske riktig slik Huitfeldt påpeker, utarbeidet og forberedt av Arbeiderpartiet da Gerhardsen måtte gå av i 1963. Gitt den lange forutgående prosessen som også hadde skapt forventninger hos «folk flest», og gitt mellompartienes positive holdning til folketrygdideen, ble det politisk umulig for Høyre (som i 1965 fikk en sjanse til å forlenge regjeringsmakten i en samarbeidsregjering) å fortsatt trenere/motarbeide innføringen. Det ville med stor sannsynlighet ha splittet en fersk, og (av Høyre) etterlengtet flertallsregjering, som jo også tellet Sp og Venstre. Hvis folketrygden og folks velferd lå så meget på Høyres hjerte, hvorfor innførte de da ikke folketrygden i toårsperioden etter Gerhardsens fall i 63 frem til koalisjonsregjeringen i 65? I den perioden hadde Høyre regjeringsmakten alene, riktig nok en mindretallsregjering, men de kunne fint fått med seg stortingsfletallet. Det skjedde naturligvis ikke. 

Civitas stadige forsøk på å omskrive virkeligheten, samt Kristin Clemets dyktighet, hennes dobbelte tunge, skjulte agenda og tvilsomme historiske bokholderi gjør henne til en av de politisk mest farlige mennesker i landet. I hvert fall for de av oss som mener at blant en stats hovedoppgaver er å bry seg om og å bistå landets innbyggere en av de mest sentrale. Særlig skummel er hun siden hun evner å fremføre sitt fordekte budskap på en troverdig og tillitvekkende måte. Hennes rørende omsorg for velferdsstaten virker kanskje ekte, men  står desverre ikke til troende.

——-

Og nå spår Erna Solberg at den neste valgkampen kommer til å bli den skitneste hittil.Det er nok ingen grunn til å tvile på at det ikke kommer til å gå troll i de orda, da gitt.

I hvert fall hvis Høyre (og FrP) akter å blåkopiere også andre områder av republikanerenes valgkampstrategier. Men den skittkastingen og lavmåls mistenkeliggjøringen som den klarsynte Solberg forutser, har naturligvis intet med Høyre å gjøre.. Bare med «de andre»…..

Det er nytale det.