Sarons Dal, historien om en haiketur og om hvordan Lars Gule unnslapp et attentat.

Aril Edvardsen er død… Jeg tilhører ikke sørgeskaren. Nei, så langt i fra!

 Men det er pussig hvordan fundamentalisten nå plutselig huskes som en kjernekar av nesten det hele offisielle Norge… Jeg er sikker på at Bondevik skal i begravelsen, sikkert Stoltenberg også, for å vise at også pinsevenner godt kan stemme sosialdemokratiusk. Men Lars Gule skal nok ikke i begravelsen.

En opplevelse knyttet til motsetningene Lars Gule og Sarons Dal, denne fanatikerenes uinntagelige sørlandsbastion gjennom 70, 80 og 90-tallet, rinner meg i hu.

Det var sensommeren 1978. Jeg hadde fullført gymnaset samme vår. Jeg er vel på sett og vis en av de siste gymnasiaster, for den videregående skolen, allmennteoretisk linje, ble fremdeles kalt gymnaset på den tiden. Navneskiftet var ikke ordentlig innarbeidet ennå. Nå ja. Sommeren etter avlagt eksamen artium benyttet jeg til nesten 2 måneders arbeid på Jarlsø fabrikker i Tønsberg. Fysisk arbeid, galvanisering av små stålkonstruksjoner. Planen var å tjene litt  penger, for så å reise til Storbrittania.

Som tenkt, så gjort. Med minimal oppakning; en sovepose,  regntøy og nytjente penger som brant i lomma, haiket jeg til Kristinsand. Av en eller annen grunn ble det en todagers stopp der. Jeg mener å huske at jeg ikke fikk billett til båten med det samme. Nå ja, to netter i Kristiansand var jo ikke noe problem, jeg hadde da sovepose og som sagt, penger i lomma. 

Det ble to festlige dager.

——-

Båtturen gikk bra, jeg ankom Newcastle, og startet haiketuren nordover. Retning Edinburgh. Det var ganske mange som skulle haike fra Newcastle og nordover, men det gjorde lite, for jeg hadde god tid. Det var jo ferietid og jeg og skulle ikke rekke noe som helst.

Storbritania er jo kjent for sitt ustabile og dårlige vær, så regntøyet var kjekt å ha.

Mastermindplanlegging: penger, regntøy og en etterhvert litt fuktig sovepose, hva mer trenger man egentlig ?

Returbilletter. Og det hadde jeg.

———

Selve turen skal jeg ikke gå inn på i detaljer. Jeg husker en hyggelig, sannsynligvis homofil, prest, som tilbød overnatting, dominospill på en pub, parken i Edinburgh, en kinoforestilling, regnvær, venting, hyggelige sjåfører (men korte strekninger), vandrehjem. Etter to dager i Edinburgh var det på tide å farte videre, retning vest.

Oops, et problem.. noen mil vest for Edinburgh var det  tid til å gjøre opp status, telle penger. Det var fort gjort. Det meste av pengene hadde jo på mystisk vis blitt igjen i Kristiansand. Nå var resten borte også. Turen var i praksis over. Jeg hadde bare en realistisk valgmulighet, nemlig å snu.

Returen gikk til Stavanger. Jeg spiste ikke noe på strekningen Edinburgh – Newcastle, men hadde da nok norske penger til ett rundstykke på båten. Så var det slutt. Nærmeste bunkringsplass var hos min far i Tønsberg.

Så jeg haiket dit så fort jeg kunne. Og det gikk riktig bra. En stund.

—–

Og nå, endelig, kommer  Sarons Dal inn i bildet. Ikke i form av barmhjertlige samaritaner med ly og støtte til trette og villfarne reisende, neida, snarere tvert i mot.

I 1977 hadde Lars Gule fra Larvik blitt arrestert  for sprengstoffsmugling i Libanon. Han sonet ca 1/2 år i fengsel og kom hjem høsten 77. Sommeren etter kom jeg altså hjemover the low road from Scottland. Tilfedligvis så ble også det årlige tungetalemøtet i Sarons Dal avsluttet på samme tid som jeg kom haikende forbi på sørlandsveiene.

Jeg ble selvsagt plukket opp av en møtedeltaker på vei «hjem». Til og med pinsevenner tar opp haikere. Det er jo en glimrende mulighet til å redde sjeler fra fortapelse. Men denne sjåføren hadde ingen planer verken om å redde sjeler, eller være barmhjertlig samaritan.

Jeg tror, men kan ta feil, at bilen var en gammel skranglete Morris 1100. Den var utsyrt med en kassettspiller. Mannen som kjørte var en eldre mann, femti? I hvert fall minst førti. Han fortalte meg at de skurrende opptakene fra kassetten var oppptak han selv hadde gjort i synagoger i selveste Israel. Var de ikke befriende å lytte til ? 

Bustete, grått hår og skjegg, aggresiv fremferd og et lettere spastisk kroppspråk. Kjente jeg kanskje Lars Gule? Var jeg en sånn jævla terrorist? Han skulle jaggu vise meg sannheten. For den var i Sarons Dal. Og i Israel. Han hadde vært begge steder og sett, så han visste. Deler av tiriaden var på babbelansk, uforståelig.

Jeg var sulten og skulle til Tønsberg fortest mulig for å spise hos min far, i en slik situasjon tolerer man jo litt underlig atferd hos sjåføren i bytte mot skyssen.  Men jeg har aldri vært så redd i en bil, hverken før eller senere. Ikke p.g.a. av aggresiv språkbruk og fanatsiske tanker, det er jo for så vidt greitt å håndtere. Nei, mest redd ble jeg av mannens manglende konsentrasjon og gestikulering med armer og føtter. Gestikulering og hytting med nevene mot ansiktet oppleves jo dessuten generelt som ubehagelig. Og det er jo unektelig en fryktelig dårlig ide når man kjører bil i rasende fart.

Den truende atferden var nok helst rettet mot Lars Gule, som uhørt nok hadde blitt sluppet fri, og som nå befant seg ett eller annet sted der ute. Men at jeg ikke var målet for mannens aggresjon var til mager trøst for meg, sjåføren min kunne jo tydeligvis ikke skille mellom fiksjon og virkelighet, Mellom Gule og meg, opphisset som han var. Hele kjøreturen.

Og det «hjemme» som han sa han var på vei til, var nok ikke et rekkehus i Drammen….

—–

Etter hvert  hadde jeg fått nok. Jeg tok mot til meg, og antydet at det kanskje var en ide på holde hendene på rattet og føttene stabilt på pedalene? Et aggressivt og fresende svar: «Det spiller da ingen verdens rolle. Vi er jo helt trygge. Det er ikke jeg som kjører bilen, det er Jesus. Ingen ting kan hende oss, det må da til og med du forstå!». Han fortsatte: «Og om noe skulle skje, så er det jo Guds vilje og Paradiset er alltid åpent.» Han skrudde lyden på synagogeopptakene enda høyere: «Nå drar vi til Larvik og ser om vi kan ta han der Lars Gule!»

Han bøyde seg bakover til baksetet, uten å senke farten, og tok opp det politiet på tv gjerne kaller en «stump gjenstand», en grov kjepp. Han skulle jammen vise han Guledjevelen at man ikke kødder med Guds utvalgte! Jeg hadde intet valg. Jeg hadde ingen mulighet til å komme meg ut av bilen, mannen hadde ingen planer om å stoppe for å slippe meg av.

Slik hadde det seg at jeg en sommerkveld i 1978 ble kjørt i stor fart rundt i Larvik gater på jakt etter Lars Gule. Med skurrende amatøropptak fra israelske synagoger på full guffe i høytalerene, med en bevæpnet, meget aggressiv pinsevenn ved siden av meg, og med Jesus som getawaydriver. Hallelujah!

Vi fant ikke Lars Gule, og det var vel like greitt. I hvert for Gule, Jesus og meg.

———–

Etter en stund i Larvik roet mannen seg ned, og jeg kom trygt frem til Tønsberg og fikk mat i kroppen. Siden den gang har jeg vært på mange, og alltid vellykkede turer til Storbritania. Alle turene har vart lengre enn tre døgn.

Lars Gule lever også i beste velgående, så vidt jeg skjønner. Kanskje han satt i heimen og så på TV den kvelden? Han var, og er fremdeles, helt uvitende om Pinsevennterroristen.

Aril Edvardsen er død, han har vel kommet seg «hjem» da. Det er vel for mye å håpe på at fanatikerbastionen Sarons Dal følger i hans kjølvann? For meg er det i hvert fall vanskelig å høre om prektige og entusiastiske lavkirkelige bevegelser uten å tenke på en tungetalende mann i en Morris og Lars Gule.